Den siste heldagen i Las Vegas ble brukt til avslapping og bildetaking, uten at noe særlig spennende skjedde. Dagen etter, den 26., var mer interessant. Stå opp tidlig, pakke sammen, dra.

Vi kjørte fra Las Vegas til Monterey, en tur på rundt 503 engelske miles. Siden vi sto opp tidlig, og jeg var relativt sent i seng fordi jeg lå og leste en bok (Isabel Allendes «Den japanske elskeren», veldig bra, men kort (tok 4 - 5 timer å lese)), var jeg så søvnig at jeg duppet i alle fall i ett kvarter av den 7 - 8 timer lange turen. Vi dro også innom en dollar store, interessant konsept. Som en gedigen Europris / Nille / Lidl.

For å ha litt underholdning på reisen, hadde pappa lastet ned lydbokversjonen av John Steinbecks «Cannery Row». Også en veldig bra bok, og den underholdt oss hele veien frem. Faktisk var den ferdig kun en engelsk mile utenfor Monterey, så det var jo god timing, om ikke annet.

Urban vandring

Etter å ha sjekket inn på motellet, og sjekket at det ikke var veggedyr der, slappa vi litt av, spilte litt Pokémon GO, og så gikk vi ned til sentrum for å finne noe å bite i. Det ble napolitansk pizza på Lallapalooza, før vi vandra ned til Peter B.’s brewpub. Pappa gikk for øl, mens jeg bestemte meg for å teste den lokale cideren. Veldig god, minnet litt om eplevin, bare utvannet. Og så bestemte vi (det vil si pappa) at vi skulle gå hjem, en helt annen vei enn den vi hadde gått ned. Jeg hadde sett for meg en taxi, men det fikk så være. Vi vandra gjennom boligfelt og mørklagte parker — mens sjøløvene i bukta bjeffa i bakgrunnen, og plutselig — helt ut av det blå — var vi foran motellet igjen.

Den 27. oktober, altså dagen for Docs fest i «Cannery Row», for dem som har lest / hørt / sett den, kjørte vi til Cannery Row. Det var herlig, som dratt rett ut av boken, og vi storkoste oss på akvariet, men pingvin-utstillingen var noe sliten. Langt fra så koselig og fin som den i Bergen, og både blekkspruten og havskilpadden så litt pjuske og bortkomne ut, der de gjemte seg bort i hvert sitt hjørne av «beholderne» sine.

Burger-frokost

Etterpå var det å vandre gatelangs i jakten på en bedre frokost enn den vi hadde inntatt. Det fant vi absolutt på Johnny Rockets. Tror det er en av de beste burgerne jeg har spist. Så tenkte vi oss videre til et museum for å se en utstilling med Salvador Dalí, men det begynte å regne så kraftig, at vi kom frem til at vi heller kjørte til neste stopp på reisen, nemlig Berkeley.

Det var en interessant tur, deler av veien. I alle fall starten og slutten. Først kjørte vi langs sanddyner ved havet på vei oppover mot Santa Cruz, men plutselig var vi inne på en freeway igjen, og det var kø og rushtrafikk. Da vi omsider nærmet oss Berkeley, tok vi av på en vei med skog på begge kanter, og jeg satt og så ut og speidet etter hjort. Jeg så selvfølgelig ingen, men det var greit å ha noe annet å se på enn bare biler, vei, og regndråper.

Gjenkjennelse

Etter hvert som vi nærmet oss universitetet, begynte pappa å kjenne seg igjen mer og mer, og plutselig var vi i sentrum og fant frem til hotellet. Vi parkerte bilen, og pappa kom i prat med ei dame i ekspedisjonen, som ble veldig pratsom av seg da hu fant ut at vi var fra Norge. Det viste seg at svigerbroren hennes kom fra Stavanger, og at hu hadde lyst til å dra dit. I mellomtiden sto jeg egentlig bare og trippa og venta på romnøkkel og WiFi-informasjon.

Det verste med turen, var at amerikanerne var så hyggelige, ekstroverte, og snakkesalige. Kunne de ikke ha vært mer som meg, og vært innadvendte, pessimistiske, og stille?

Flere reisebrev kommer de neste dagene.