Denne har sittet langt inne, og jeg har drodlet og skrevet på den siden slutten av september. Det er veldig godt å få forløsningen nå.

Orkanger

I dag melder yr.no om sludd, 2 varmegrader, og svak vind på formiddagen. Tar man en titt ut vinduet ser man fort at det i all hovedsak er pissregn, men det er en annen sak. Selv om jeg ikke skriver Vær-Sjur tre ganger i uka lenger, operer jeg fortsatt med en feilmargin på 98,2 %. I eftermiddag skal det være regn, 3 grader, og svak vind, mens det i aften er meldt skyet, 0 grader, og lett bris.

Tirsdag meldes det om sludd, 2 grader, og svak vind natt, morgen, og formiddag, skyet og 3 grader på eftermiddagen, og 4 grader og lett bris om aftenen.

Onsdag meldes det om regn, 3 grader, og svak vind natt og morgen, 2 grader på formiddagen, skyet, 3 grader, og lett bris på eftermiddagen, og regn igjen og svak vind om aftenen.

Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra, Halsa, og Børsa

På Løkken meldes det om sol og sludd og 1 grad kaldere i dag, regn til lettskyet og 1 grad kaldere tirsdag, og sludd til skyet, 1 grad kaldere, og svak til flau vind onsdag.

I Rindal meldes det om 1 grad kaldere og laber bris til flau vind i dag, sne til regn, 2 til 1 grader kaldere og svak til flau vind tirsdag, og sludd til regn, 1 til 2 grader kaldere, og flau vind til lett bris onsdag.

I Rennebu meldes det om sne til skyet, 1 til 2 grader kaldere, og laber bris til flau vind i dag, 2 til 3 grader kaldere og lett bris til flau vind tirsdag, og sludd til lettskyet, 2 til 1 grader kaldere og lett bris til flau vind onsdag.

I Lensvik meldes det om solregn til skyet, 1 til 3 grader varmere, og frisk til lett bris i dag, regn og 1 grad varmere tirsdag, og regn, 1 til 2 grader varmere, og flau vind til lett bris onsdag.

På Kyrksæterøra meldes det om regn til skyet, 2 til 1 grader varmere, og svak vind til vindstille i dag, regn og 1 til 2 grader varmere tirsdag, og regn, 1 til 2 grader varmere, og flau vind til lett bris onsdag.

På Krokstadøra meldes det om solregn til skyet, 1 grad varmere, og laber bris til svak vind i dag, regn til skyet, 1 grad varmere, og lett bris til flau vind tirsdag, og regn, 1 grad varmere, og flau vind til lett bris onsdag.

På Halsa meldes det om regn, 2 grader varmere, og frisk bris til svak vind i dag, regn og 1 til 2 grader varmere tirsdag, og regn og 1 til 3 grader varmere onsdag.

Og i Børsa meldes det om solregn, 1 grad varmere, og lett til laber bris i dag, regn til skyet, 1 grad varmere, og lett bris til flau vind tirsdag, og 1 grad varmere og svak til flau vind onsdag.

Musikk

I dag tenkte jeg å ta for meg en ung kvinne som man kanskje assosierer mer med populærmusikk, twerking, og droger enn det vi skal ta for oss i dag. Nemlig en veldedig organisasjon og fantastiske cover-låter. Organisasjonen er The Happy Hippie Foundation, og musikken kom til via det hun kalte Backyard Sessions, hvor hun fra 2012 til 2015 (og så igjen i år – via MTV!) satt eller sto i bakhagen og spilte inn sine versjoner av eldre godlåter. Og hun gjorde det ikke nødvendigvis alene (og da snakker jeg ikke bare om backingbandet hennes), neida. Hun har også hatt med seg ymse artister. Som for eksempel de som opprinnelig sang sangene. Eller andre. Resultatene er uansett alltid slående. Denne uken tar jeg et gjenhør med Miley Cyrus.

Vi starter lekent og lett med Lana Del Reys «Summertime Sadness» som hun covret i 2013 for BBC Radio 1s Live Lounge. Da Lana sang den, var den opprinnelig å finne på debutalbumet «Born to Die» fra året før som jeg husker jeg likte veldig godt. Godt nok til å kjøpe det, i alle fall. Mileys cover er tro mot originalen, men med Mileys egen schwung, selvfølgelig. Litt raskere tempo, litt mindre indie, litt mer pop, men når jeg hører de sammen hører jeg både likheter og forskjeller. Og selv om jeg er glad i begge artistene, går nok Miley av med seieren her. Ikke alltid coveret er bedre enn originalen, men her har det altså skjedd.

Sangen kan for øvrig sies å handle om at hun minnes en tidligere kjæreste eller elsker, og å tenke tilbake på det gir henne en «summertime sadness». Vedkommende fikk henne til å føle seg elektrisk, i live, og forelska. Hun følte seg uovervinnelig sammen med hen, og følte at hun kunne dø og likevel være lykkelig. Men tanken på hvor glad hun var i hen frembringer også en tristesse i henne.

Linja «Even if you’re gone, I’m going to drive» kan tolkes dithen at selv om vedkommende ikke lenger er en del av livet hennes, fortsetter hun, og gjenoppliver forholdet med å mimre..

Men den første sangen fra Backyard Sessions som jeg tar for meg er «Look What They’ve Done to My Song Ma», opprinnelig av Melanie Safka, og Miley spilte inn to versjoner, en solo i 2012 og en med selveste Safka (og noen valper som ville være med) i 2015. Pappa introduserte meg for sangen en gang i tiden, men om det var Cyrus’ versjon eller Safkas original er jeg noget usikker på.

Melanie Safka er en amerikansk folkemusiker, og gav i 1970 ut en singel med sitt cover av «Ruby Tuesday» på A-sida, og «What Have They Done to My Song Ma» på b-sida, samt på albumet «Candles in the Rain», også det fra 1970.

Originalen er typisk folk rock, og det er lett å tenke på protestsanger mot krig og elendighet når man hører den. Sangen handler om hvordan store institusjoner som plateskap vrir, vender, og rett frem herper uttrykket og meningen en artist opprinnelig hadde med sangen. Videre kan vi tolke det dithen at de ruinerer og avhumaniserer noens verk. Men samtidig, om kunstneren klarer å ignorere det, ved for eksempel å finne en god bok man kan gjemme seg bort i, så vil de om ikke annet tjene penger på det, uansett hvor langt det har fjernet seg fra utgangspunktet. Men trist er det likevel.

Mileys versjoner har fortsatt spor av originalen, det er fortsatt litt folk rock der, selv om også country-innflytelsen er der (noe som kommer naturlig med tanke på far og gudmor). Solo-versjonen hennes kutter det franske verset, mens i duetten med Safka synger Melanie det selv og ender det med at det er det eneste hun sier på fransk. Og det franske verset gjør meningen enda tydeligere. Her er det et klart «De» som fucker til verket – og hjernen – hennes.

Men Safka eller Cyrus, jeg er veldig glad i sangen.

Neste låt ut er Crowded Houses «Don’t Dream It’s Over» som hun framifrå gjorde med Ariana Grande! Jeg hadde aldri hørt originalen før jeg hørte Cyrus og Grandes versjon, men at det er forskjell på de to versjonene er det liten tvil om. Faktisk liker jeg pop-versjonen bedre. Hvem skulle trodd det, at jeg foretrakk et soft popcover over en australsk rockelåt? Ikke jeg, i alle fall.

Sangen er hentet fra den selvtitulerte debutplata fra 1986 og er en av deres største hit-er. Og en nydelig låt som kan tolkes på mange måter. Jeg liker å tro at den handler om at man ikke skal la presset fra alt rundt seg ødelegge for det man føler for de man holder av. Bandets vokalist, Neil Finn, som skrev låta, sa i et intervju med Rolling Stone at den handler om at man på den ene siden føler seg litt nede og utenfor, mens på den andre siden prøver man å pushe seg selv videre også, ikke drøm at det er over.

Coveret på sin side gir meg en skikkelig god følelse, og jeg tror det raskt har blitt en av mine favoritter, høyt der oppe sammen med «Echoes», «Michelle», og «Englefjes». Særlig når Miley begynner å flørte med Ariana og unnskylder seg og de begge sporer av. Det føles så ekte og herlig. Og småpratinga og fliringa deres generelt. Blir alltid i godt humør når jeg hører sangen/ser videoen.

Så har vi Paul Simons «50 Ways to Leave Your Lover» – som hun også har gjort på SNL med Paul Simon selv i salen. Simons versjon er å finne på albumet «Still Crazy After All These Years» fra 1975, og i et intervju publisert i «Rock Lives: Profiles and Interviews» fortalte han at sangen kom til da han våknet en morgen i leiligheta ved Central Park og åpningsorda bare dukka opp i hjernen hans. Så bygde han bare videre derfra. Han laget den med en Rhythm Ace, en elektronisk trommemaskin, og mente at det kunne være grunnen til at den fikk den rytmiske, rimete følelsen med «make a new plan Stan, don’t need to be coy Roy». Det er i og for seg en sang fylt med nonsens. Samtidig kan man jo tolke den bokstavelig om hvor lett det er å gjøre det slutt med noen, samtidig som det kan være vanskelig å slutte å ha følelser for dem.

Cyrus har lagt seg ganske nærme opp mot Simons versjon, men den småhese, rocka stemmen hennes gjør at hun likevel gjør den til sin egen.

Deretter følger The Turtles-klassikeren «Happy Together». En av mine yndlingssanger fra barnsben av, da jeg fant den på en av pappas mange mixtapes. Sangen er å finne på The Turtles’ album «Happy Together» fra 1967, deres tredje studioalbum. Man kan lett forledes til å tro at sangen handler om et lykkelig par, men den gang ei. Ifølge Gary Bonner (som skrev sangen sammen med Alan Gordon), handler sangen om ikke gjengjeldt kjærlighet. Ikke rart jeg liker den så godt. Den er jo så gjenkjennelig! Den desperate jeg-personen vil at dama skal «imagine how the world could be so very fine» og lurer på hva som ville skjedd «If I should call you up». Linja «How is the weather» forteller oss at han innser at de aldri vil bli mer enn bekjente og hen begynner å snakke om været slik at han ikke skal begynne å gråte fordi han aldri kan få henne.

Mileys versjon er veldig lik Turtles’, men litt saktere tempo, noe som passer stemmen hennes. Ikke helt alt, men absolutt en mezzosopran. Jeg er svak for kvinnestemmer som kan gå dypt og gjerne er raspete og hese i tillegg. Mye sjel i slike stemmer. Og kan være litt skremmende når de overrasker deg på herretoalettet på en shady klubb i sentrum av Praha, men det er en annen historie.

Vi fortsetter med en av gudmoren hennes sine største hits, nemlig Dolly Partons «Jolene». Sangen, som er å finne på Dollys trettende studioalbum, «Jolene» fra 1974, er basert på faktiske hendelser fra starten av ekteskapet hennes med Clark Dean. Det var en rødhåra bankkasserer som flørta med ham, mens tittelen kom fra et møte med en ti år gammel fan. Ifølge Dolly hadde hun vakkert, rødt hår, fin hud, vakre, grønne øyne, og så opp til henne mens hun holdt ut en lapp for å få en autograf. Hun syntes hun var et pent barn og spurte hva navnet hennes var. Svaret var «Jolene», hvorpå Dolly så sa «Jolene. Jolene. Jolene. Jolene. That is pretty. That sounds like a song. I’m going to write a song about that.», og det gjorde hun.

Coveret er ikke den eneste gangen Miley har sunget sangen. I 2019 fikk Dolly MusiCares Person of the Year-prisen, og sang sangen med Miley. For øvrig vil jeg si at coveret er ganske tro mot originalen, og at den passer henne «like a glove». Miley er kanskje popsanger av yrke, men denne tolkningen viser at hun like gjerne kunne utforsket country-røttene sine enda mer i disse dager. Mer enn bare «Rainbowland» (med Dolly) fra 2017s «Younger Now», altså.

Men det er ikke bare Backyard Sessions jeg tenkte å ta for meg i dag, Miley har jo selvfølgelig covret andre låter også, og da tenker jeg ikke på The Beatles-låtene hun gjorde med The Flaming Lips eller at hun stadig vekk covrer låter fra blant andre Metallica og Nirvana på konsertene sine, fordi hun vil synge noe for seg selv, neida, vi skal lenger frem i tid.

Dagens nest siste sang er et cover av Blondies «Heart of Glass» fra iHeart Festival i september i år, som jeg mer eller mindre kan si jeg elsker. Og jeg er ikke den eneste. Det var så å si et folkekrav fra fansen at hun slapp den som en singel, den blir å finne på det neste albumet hennes (det kommer på fredag!), og Blondie selv syntes hun gjorde en prima jobb.

Blondies originalversjon er å finne på tredjealbumet deres, «Parallel Lines» fra 1978, og ble skrevet av Debbie Harry og Chris Stein så tidlig som i 1974, og i starten referert til som «The Disco Song». Innholdsmessig handler sangen om en stalker som fulgte etter Harry og at Stein redder henne fra ham. Tittelen «Heart of Glass» kom til da de spilte den inn fire år senere, og verken Harry eller Stein visste at det også var navnet på en fil fra 1976 av den tyske regissøren Werner Herzog.

John Lennom skrev interessant nok et postkort til Ringo Starr hvor han anbefalte ham å skrive sanger som nettopp «Heart of Glass», og Debbie Harry fortalte i et intervju med The Guardian at hun syntes det var vidunderlig å få vite det.

Og til slutt, den sangen hun så å si var født til å synge, den legendariske «Zombie» av The Cranberries. Bare tanken på opptredenen hennes på Whisky a Go Gos #SOSFEST i høst får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det var gåsehud, ståpels, og øregasme på øregasme. Jeg skammer meg ikke over å si at tårene rant da jeg hørte den første gang. Eller gangen etter. Eller gangen etter der igjen. Eller mens jeg skriver disse ord. Den er rett og slett så bra. Dolores O'Riordan (som skrev sangen) ville helt sikkert ha vært stolt over tolkningen, det mener også de nålevende medlemmene av The Cranberries. Den er faktisk på høyde med originalen fra 1994, og la oss nå snakke litt om den.

«Zombie» er en protestsang av det irske alternativ rock-bandet The Cranberries, skrevet til minne om to unge ofre – Jonathan Ball og Tim Parry – for en bombe i Warrington, nordvest i England som skjedde i forbindelse med «the Troubles» – en etnonasjonalistisk konflikt i Nord-Irland fra 1968 til 1997, som også strakte seg til Storbritannia. Den er å finne på andrealbumet «No Need to Argue» fra 1994, og jeg er ikke den eneste som betegner den som et mesterverk. Linja «A child is slowly taken» er henta fra en bombe som var gjemt i et bosspann i London og som tok livet av et barn. Det var mange ofre for IRAs herjinger, men om ikke annet fikk vi denne fantastiske låten ut av det. En favoritt siden det året jeg fylte åtte.

Miley, om du mot alle odds skulle finne denne artikkelen og oversette den via Google Translate (det er ikke så vanskelig, Easystreet fra San Francisco (RIP) gjorde det i 2013), vit at faren min er en stor fan og at vi er mange som ønsker oss et album eller tre med coverne du har gjort.

Spilleliste

Denne gangen vil dere ikke finne musikken på verken Tidal eller Spotify (vel, to av sangene er vel der), men her er en spilleliste for YouTube.