I første del ble det forklart hva et kulturminne er. Fikk du ikke med deg det? Les den her.
For å finne frem til informasjonen i artikkelserien, har jeg brukt både Riksantikvaren, internett, og diverse bygdebøker og årbøker.
I Rennebu finner vi blant annet bergverk, gårdsanlegg, kirkesteder med mer.
Utvalgte kulturminner
Kvikne kopperverk i Nåverdalen er landets første fredede, tekniske kulturminne. Smeltehytta var i drift til 1870 og har en karakteristisk høy sjaktovn som ble benyttet til malmsmelting. Ovnstypen var den vanligste i Norge og er laget etter tysk mønster. Foruten sjaktovnen finnes fundamentene av røstovnen og vannhjulkaret, samt vannrenna. Spor etter selve hyttebygningen, garovnen og malmrøstingsplassen anes ennå i terrenget.
Anlegget ligger på en odde ved riksvei 3 der Nåva renner ut i Orkla, omkring én kilometer fra fylkesgrensen til Hedmark.
Historien begynte egentlig i 1629 da det første malmfunnet skal ha vært gjort. Hans Lauritzen, som var prest i hovedsognet Tynset, drev utvinningen i to år for egen regning i den såkalte «Prestens Grube». Nåverdalens første smeltehytte var et privat foretagende, igangsatt i 1653 av Berghauptmann Johan Christian Lepine, etter at han hadde fått avskjed som leder ved Kvikne Kopperverk. Denne ble kalt Bentshytta etter hytteinspektøren Bernt Hinsk og nedlagt etter få år.
I 1789 ødela den legendariske flommen «Storofsen» både gruver og smeltehytter ved Kvikne, noe som førte til at et nytt Nåverdalsanlegg ble oppført der Bentshytta hadde ligget. Fire år senere overtok kjøpmann Hans Carl Knutzon hele verket, og han konsentrerte malmdriften om Nåverdalsgruven eller Nyberget som fremdeles kan ses fra veien et par kilometer nord for hytta. På tross av tap ble virksomheten av hensyn til arbeiderne opprettholdt til 1814.
I 1864 dannet stortingsmann og gårdbruker Anders Olsen Sæhli, postinspektør Henrik C. Borchgrevink og bokhandler H.A. Samuelsen på Hamar, Nybergsgrubens Participantskab. Hensikten var å gjenoppta driften ved Kvikne kobberverk, og nok en gang ble det oppført en smeltehytte der Bentshytta hadde vært. Det er sjaktovnen fra denne hytta som fremdeles står. Produksjonen kom i gang i 1867 og varte til april 1870. Den fredede sjaktovnen ble bare drevet i to år, men den markerte sluttfasen på den virksomheten som, riktignok med avbrudd, hadde foregått i Nåverdalen i 240 år.
Tjønnmoen ved Tjønnhølen består av rester av en jernaldergård omkranset av gårdens gravplass. Anlegget består av 6 runde gravrøyser, 2 avlange gravrøyser, 1 steinlegging, 5 groper og 2 avlange tufter etter hus. Opprinnelig har dette vært et mye større fornminnefelt som har strukket seg lenger mot sør og lenger mot nord mot den store bautasteinen som står nedenfor vegen ca. 215 m lenger nord, ved Tjønnhølen. I alt skal det ha ligget rundt 50 gravminner her. I dag er det dyrket mark og under matjorden skjuler det seg nok rester av gravfeltet og ytterligere bosetningsspor. Anlegget har også tufter etter hus av en type som var vanlig i eldre jernalder (ca. 500 f.Kr – 600 e.Kr). Slike anlegg er sjeldne i Sør-Trøndelag.
Korshaugen i Vollagrenda hadde ifølge tradisjonen et steinkors reist på toppen. Mange tegn tyder på at dette er en gravhaug fra forhistorisk tid, sannsynligvis jernalderen. Det er sannsynlig at dette er en av de haugene historikeren Gerhard Schøning omtaler fra sin reise gjennom Rennebu i 1773. Haugen ligger på en dominerende knaus i terrenget, meget sentralt og dominerende i forhold til bygda, slik det var vanlig å anlegge slike hauger.
Rennebu kirke på Voll fra 1669 er en Y-kirke i laftet tømmer med rødmalt panel. Over armenes krysspunkt står en takrytter. Kirken erstattet en stavkirke, og deler fra stavkirken er gjenbrukt. Ved østenden av koret er det senere bygget et sakristi. Interiøret gjennomgikk en større restaurering i 1948–52. De opprinnelige umalte tømmerveggene ble avdekket, vindusåpningene ble redusert og fikk blyglass, skipet fikk nye lukkede benker og to av armene gallerier. Av eldre inventar er altertavlen fra 1667 med tre etasjer og nattverden og oppstandelsen malt i midtfeltet, flankert av hermer og søylepar. Prekestolen er dekorert med utskårne evangelistfigurer på hjørnene og portalmotiv i hovedfeltene. Fra middelalderkirken er det bevart et krusifiks fra 1200-tallet som henger over koråpningen.
På Krokhaugen ble det i juni 1939 funnet en steinkølle fra steinalderen. Funnet ble gjort 100 meter nordvest for husene. Like ved løsfunnet, ble det også oppdaget mange dyregraver. I bekken som renner forbi like ved husene, ble det også funnet et slipt fragment av grønn, hard stein.
På Mærk ble det funnet et tveegget sverd av Jan Petersens type M. Nedre hjalt er svakt buet og skjøvet et stykke opp på kavlen. Klingen er noe bøyd og odd-partiet er bortrustet. Stykket gir inntrykk av at ha vært glødet. Det ble funnet under nydyrking i en utkant av innmarken syd for gårdens hus, i en skråning nedover mot elven. Sverdet lå oppunder en stor stein og ble funnet sammen med en del bein, som antagelig har været brent, da det åpenbart dreier seg om en branngrav.
Nesten oppe ved en av Orklas kilder, ved Daudvatnet øst for Ulsberg, finner vi Døåbrua. Brua er fra 1795 og er et godt eksemplar på prima handverk. Brua er en steinhvelvsbru med et utseende det er lett å bli betatt av. Den er en del av den gamle allfarveien mellom Innset, Berkåk, og Soknedal, populært kalt Holtveien. Døåbrua ble beordret bygd av kong Christian VII, som befalte at veiene skulle settes i stand, og både Holtveien og Døåbrua var av stor betydning for gruvedriften på Kvikne, men veien var godt brukt lenge før den tid, blant annet av pilegrimer på vei mot Nidaros. Brua er seks alen bred, og ble restaurert på 1970-tallet.
Ved Døåbrua er det funnet et jernvinningsanlegg. Det er flere slike i nærheten, også. Anlegget ved brua er fra romertiden, og er et større anlegg, med en stor slagghaug inne på flata i tillegg til i skråningene. Mot nordøst, ved Fjellbekken, like ved en kraftlinje, ligger et jernvinningsanlegg fra middelalderen. Dette er påvist ved slagget i skråningen ned mot bekken. På motsatt side av elva i forhold til førstnevnte funn, er det også et anlegg. Det ligger på en brink på vestsida, oppstrøms for brua. Her er det påvist slagg i skråninga, og mye tyder på at det er fra jernalderen.
Er du interessert i å finne flere kulturminner og annen lokalhistorie, kan jeg anbefale en tur innom nettsidene Kulturminnesøk og Unimus, som jeg har brukt flittig i arbeidet med artiklene.