I første del ble det forklart hva et kulturminne er. Fikk du ikke med deg det? Les den her.

For å finne frem til informasjonen i artikkelserien, har jeg brukt både Riksantikvaren, internett, vårt gamle avisarkiv, og diverse bygdebøker og årbøker.

I Agdenes finnes det blant annet gravfelt, havneanlegg, og forsvarsområder.

Utvalgte kulturminner

Selbekken, nærmere bestemt i boligfeltet Myran, er det helleristninger fra steinalderen. De viser en fuglefigur, en geometrisk figur, og en linjefigur (mannskapsstreker). Linjene er ikke helt parallelle, og er ikke merker etter grabb. Det så heller ikke ut til å være forvitring. Det sies at under huset til Anna og Odd Grønningen, ble det gravd ut en gammel brønn med en trevase i. Vasen oppbevares nå på hovedgården Selbekken.

Dette stammer trolig fra steinalderen, sier Eva Lindgaard. Foto: John Marvin Myrhaug

Brystvernet er et gammelt forsvarsanlegg fra den eldre jernalder, og ligger i et felt med flere fornminner og røysansamlinger. Det var trolig en bygdeborg. I øvre kant av sletten, sørvest for et par små bergrygger, er det en lang, svakt krummet, ganske flat voll (mur) av middels og stor rundkamp.

I skauen til høyre på bildet finner vi Brøstværnet. Foto: Per Magne Rø

Selve volden kalt «Brøstværnet» er en ganske eiendommelig formasjon. Det kan være en uvanlig form for naturdannelse, men mest rimelig er det å anse vollen som rester av et befestningsanlegg m.a.o. en bygdeborg, selv om terrenget ikke direkte synes å kunne utnyttes til et slikt formål. Muren er for kraftig og kompakt til å ha vært benyttet som ledningsmur i forbindelse med jakt.

Litt av selve muren, godt skjult av vegetasjonen. Foto: Per Magne Rø
Inne i dette krattet finner vi restene av Brøstværnet. Foto: Per Magne Rø

På en liten kolle, på kronen av en bergknaus på Agdeneståa, ligger det et gravminne fra bronsealderen. Det er en rund gravrøys av liten og middels stor rundkamp. Noe bruddstein er bygd som et dekke over den lille avrundede kollen, og utnytter denne godt. Godt markert, særlig mot nordøst. Den er tydelig i terrenget, og delvis dekket av et tynt, men fast dekke av mose, lyng og lav. Enkelte steder ligger rundkampen åpent i dagen, trolig som resultat av mindre inngravinger. På et par-tre steder i sidene sees små rektangulære og kraterformede fordypninger. En del rundkamp og bruddstein som ligger på kanten av platået mot nordøst stammer fra fornminnet.

Kong Øysteins havn er velkjent for de fleste som har kjørt gjennom Agdenes, og er fra førreformatorisk tid. Det eneste som gjenstår i disse dager, er moloen, men sagaene snakker om store ting. Rester av molokonstruksjon som stikker ut fra sprossen av neset, er orientert øst-nordøst-vest-sørvest.

Ved fjære sjø kan det sees rester av svære stokker delvis begravet i sanden under rester av en langstrakt ansamling av større steinblokker. Steinene stammer stort sett fra moloens steinpakninger. Stokkene synes å ha tilhørt en konstruksjon hvor tømmeret har dannet en rekke rektangulære båser eller kar, som så har vært fylt med stein. Tømmerkonstruksjonen synes å slutte ved havnivået for fjære sjø. Ingen spor lenger ute. Radiologisk datering av tømmeret ga alderen 870 +/- 70 år. Steinmaterialet skal være hentet fra et steinbrudd et eller annet sted bak Kamsheia.

Anlegget er omtalt i Håkon Håkonssons saga og i Snorres kongesagaer. I Magnussønnenes saga står det at Kong Øystein (ca. 1088 - 1123) lot bygge «ei havn der det før hadde vært havnløst».

Restene av gamle Kong Øysteins Havn er skjult under vann. Det er her vikingene gikk i land.

Agdenes gamle kirkested ligger øst for gården Agdenes, og der skulle det, ifølge sagaene, ha blitt bygget en kirke av ovennevnte Kong Øystein. Han bygget også en festningsvoll og en havn, og Kong Håkon Håkonsson (1217–63) skal senere ha utbedret anlegget. Major Krefting skal under sitt besøk i 1865 ha funnet rester etter både moloen og kirken, noe løytnant Sejersted bekreftet ved befaring i 1868: «(…) ved østre side af gaardens huse levning af de overgroede grunnmure af en kirke».

Anlegget av moloen og byggingen av en voll og en kirke kan plasseres inn i en større sammenheng. Kontroll over fjordmunningen var av så stor viktighet at kong Øystein fant det nødvendig å skape et kongekontrollert alternativ til gamle sentra som Storfosen / Kråkvåg og Veklem og muligens Austrått, at han gikk til det store skritt å gjøre ei ellers lite brukelig bukt til ei ypperlig havn. Han gjorde gården Agdenes om til et militært støttepunkt ved å sette det i forbindelse med Trondheim gjennom lyssignalsystemer.

Området for den gamle Kong Øysteins havn i Agdenesbukta er fredet.

I jorda ved Agdenes gård ute på Agdeneståa har Roy Skogvold og Lill Mona Tidemann funnet veldig mye forskjellig, som de aktive metallsøkerne de er. Deriblant et funn som ble omtalt i NTNU og Sintefs forskningsmagasin Gemini. Nemlig et seletøysbeslag som norske vikinger stjal med seg fra De britiske øyer.

Dette keltiske seletøybeslaget ble funnet av Roy Skogvold og Lill Mona Tidemann i Agdenes metallsøker-team. Her er det før det ble renset. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
Dette keltiske seletøybeslaget ble funnet av Roy Skogvold og Lill Mona Tidemann i Agdenes metallsøker-team. Her er det renset og man ser klart hva det skal forestille. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Skogvold har også funnet en oppbrukt, ensidig, topolet flekkekjerne fra tidligmesolitikum (ca. 9500 - 8300 f.Kr.). Altså et mer enn 11.000 år gammelt redskap. Det er det eldste som har blitt funnet i Agdenes. Dette er meget sjeldent, og det fins bare to kjente lokaliteter fra denne tidligste perioden langs Trondheimsfjorden.

Larsgården i Øvre Ingdal har en rik historie med mange eiere, og her har det vært både storgård, husmannsplasser, laksefiske, tømmerdrift, gårdsbruk, basarer, skole, med mer. Les mer om Larsgården her.

Ramnåsen i Øvre Ingdal ligger det to huler som har blitt brukt som bosetting fra steinalderen og sist for bare et par hundre år siden. Den første hulen har en liten åpning som er 50 - 60 cm høy og 1 m lang, men som vider seg ut til en høyde på 2 m og bredde på 4 - 5 m. På det bredeste skråner den litt opp og mot øst. Bunnen er dekket med nedraste steinblokker og mindre stein, og taket er fullt av store sprekker. Ras synes å kunne utløses når som helst. I taket der hulen er høyest, er en ljore eller åpning på 0,4 - 0,6 m. En stor stein dekker åpningen utenfra.

30 m nordvest for denne hulen, ligger den andre. Det er en mindre hule, og er dannet ved forkastninger. Åpningen er høy, smal og sørøst-vendt. Den skråner bratt, og er 2 x 2 m, med en høyde på 3 m.

Søndre Leksen (Sør-Leksa) er det funnet mye forskjellig, deriblant en nausttuft fra førreformatorisk tid. Naustet er skåret ut i den bratte, sørøst-vendte bakkeskråningen, og har en tydelig skipsform, med buede sider som smalner av og går sammen mot nordvest. Den er orientert nordvest-sørøst, med den brede åpningen mot flomålet, og stevnpartiet mot nordvest. Den nordvestre-delen av nausttuften er nå fylt igjen med masse fra en utgravd fjøstomt. I fremre spiss mot nordvest skal det tidligere ha vært oppmurt stein, trolig for å hindre utrasing, siden formen ble så bratt og smal.

Konturen av den opprinnelige formen kan skjelnes tidlig på våren før vegetasjonen blir for frodig. Folk på stedet benevner tuften som en båtstø.

Det er også funnet hustufter fra den eldre steinalder på Sør-Leksa. Stedet kan med andre ord ha vært et fiskevær fra steinalderen. Andre ting som er funnet på Leksa, er en 63 meter lang gravrøys, som trolig er fra bronsealderen, og som ligger oppe på en åskam.

En 63 meter lang gravrøys, trolig fra bronsealderen, ligger på denne åskammen på Leksa. Foto: Arkiv

Laukhaugen på Rishaug ble det utskilt en perle ved en magasinrevisjon. Perlen er fra yngre jernalder og er gjort i glass. Den hadde blåsort grunnfarge og er ornert med et omgående sikksakkformet, grønt bånd innenfor en ramme av to brune linjer.

Laukhaugen er en av de største gravhaugene på de kanter (utover mot Værnes), og ligger på en knaus med utsikt over leia. Den besto vesentlig av stein, og er i disse dager svært destruert pga. skattegraving. Det ble sagt at da haugen ble utgravd på 1800-tallet, fant de en steinhelle med runer på begge sider, men hellen ble knust og bitene har så langt ikke blitt funnet igjen. Nedover mot sjøen, har det vært et større gravfelt med flere steinsettinger og gravrøyser.

Røysaneset på Raudstein ligger det en gravhaug – Grjotgardshaugen. Det var gravhaugen til Grjotgard Herlaugsson – en av Håløygejarlene, som var født i ca. 790 i Agdenes, og døde i 867. Han ble drept på hovedgården på Selva av en berserk. Gravhaugen er synlig fra veien og er ganske stor, selv om halvparten er borte. Det er en sirkelrund gravrøys av stor og middels rundkamp. Den er mellom 30 og 32 meter dyp, og 2,7 til 3 meter høy.

Er du interessert i å finne flere kulturminner og annen lokalhistorie, kan jeg anbefale en tur innom nettsidene Kulturminnesøk og Unimus, som jeg har brukt flittig i arbeidet med artiklene.

Les også:

Oppsiktsvekkende skjelett-funn i Agdenes

Vikingenes utkikkspost i Agdenes har en blodig historie

Agdenes' blodige historie

Gjorde skattefunn i Agdenes

Spennende funn