Etter noen dager med steikvarme i solveggen, og umulig å få sove fordi altfor varmt soverom, ser det ut til at vi endelig går tilbake til litt mer normale vårtemperaturer.
Orkanger
I dag melder yr.no om lettskyet, 16 grader, og svak vind i ettermiddag, og skyet og 20 grader i kveld.
Torsdag meldes det om skyet, 16 grader, og svak vind natt og morgen, 13 og flau vind på formiddagen, lett bris på ettermiddagen, og lettskyet, 12 grader, og svak vind igjen på kvelden.
Fredag meldes det om lettskyet, 10 grader, og flau vind natt og morgen, 8 og vindstille på formiddagen, 14 og svak vind på ettermiddagen, og skyet, 16, og lett bris på kvelden.
Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra, og Børsa
På Løkken meldes det om skyet og 1 grad kaldere i dag, skyet, 1 til 2 grader kaldere, og svak og flau vind torsdag, og lettskyet til regn, 2 til 1 kaldere, og flau til svak vind fredag.
I Rindal meldes det om skyet, 2 grader varmere, og svak til flau vind i dag, 3 til 1 grader kaldere og svak til flau vind torsdag, og lettskyet til regn, 3 til 4 grader kaldere, og flau til svak vind fredag.
I Rennebu meldes det om 2 til 1 grader varmere og svak vind til lett bris i dag, 1 til 3 grader varmere torsdag, og klarvær til regn, 1 grad kaldere, og svak vind fredag.
I Lensvik meldes det om skyet og 1 grad varmere til 2 kaldere i dag, yr til lettskyet, 1 til 2 grader kaldere, og svak til flau vind torsdag, og klarvær til regn, 1 grad varmere til 2 kaldere, og flau vind til lett bris fredag.
På Kyrksæterøra meldes det om 7 til 3 grader varmere og lett bris til flau vind i dag, 1 grad kaldere og flau til svak vind torsdag, og 1 grad varmere til 2 kaldere og flau til svak vind fredag.
På Krokstadøra meldes det om 4 grader varmere til 1 kaldere og svak vind i dag, 1 til 2 kaldere og svak til flau vind torsdag, og 1 kaldere til 2 varmere og flau til svak vind fredag.
Og i Børsa meldes det om 1 grad varmere i dag, 2 til 1 grader kaldere og svak vind torsdag, og lettskyet, 2 grader kaldere til 1 varmere, og flau til svak vind fredag.
Populærmusikk
Det siste halvåret eller noe slikt har jeg vært hekta på popmusikk av verste sort. Listepop. Ikke det at jeg nå hører på P3, MP3, P5 Pop, NRJ, og hva enn de nå heter. Jeg er ikke min far/en fjorten år gammel jente, heller.
Nei, jeg finner sanger jeg liker på YouTube ved å la autoplay styre hva jeg hopper innom, og plutselig sitter jeg og glor på The Voice eller America's Got Talent eller noe sånt. Og der er det mye variert. Jeg er spesielt svak for georgieren som tolker Rammstein, samt Courtney Hadwin som er som om Janis Joplin og Mick Jagger hadde et kjærlighetsbarn som nå er en ung pike fra England. Eller så er hun bare Janis Joplin gjenfødt. Det er også en mulighet.
Og slik fant jeg Jordan Smith. Og via hans framifrå opptreden i The Voice i USA i 2015, fant jeg en australsk sanger som jeg egentlig bare hadde hørt en sang av fra før, da hun brukte det fulle navnet sitt som artistnavn. Det gjør hun ikke lenger, men sangen ble jeg rimelig fort hekta på. Veldig hekta. Til den grad at den nå er inne på min topp 10-liste på scrobble-tjenesten last.fm. Ikke meg imot, det er en veldig gjenkjennelig sang.
Fra Australia
Artisten jeg snakker om er Sia Furler, og sangen jeg først tenkte å skrive om er «Chandelier». Sangen fra 2014 er fra albumet «1000 Forms of Fear», hennes sjette album, og er herlig electropop ispedd electronica, kontemporær R&B, og noen innflytelser fra reggae. Teksten har et melankolsk tema, i alle fall om man bruker huet og tenker litt. Den beskriver demoraliseringen av alkoholisme gjennom tankeprosessen til en typisk fester.
Når man først hører den, kan man tenke seg at dette er en typisk «elsker å feste»-person, men hører man litt bedre etter, og får med seg teksten, merker man at vedkommende er på en selvdestruerende sti. Hvor ettermiddag, kveld, og natt går med til å bli oppringt for å bli med på fester, feste og drikke som om det ikke er noen morgendag, for så å våkne opp etter soloppgang – fyllesyk og jævlig – og prøve å komme seg unna skammen, fylleangsten, og tankene om hva man egentlig gjør, slik at man kan fortsette å feste videre. Det er en ond sirkel man drikker for å glemme, men så fort man stopper opp og sover ut rusen, kommer tankene tilbake, så man drikker videre. Det er altfor lett å kjenne seg igjen i, og det er kanskje derfor jeg har hørt den så mye.
«Sun is up, I'm a mess / Gotta get out now, gotta run from this / Here comes the shame, here comes the shame»
Been there, done that. Glad jeg er ferdig med akkurat den delen av selvmedisineringa mi …
Sia skrev egentlig sangen for Rihanna eller Beyoncé, men bestemte seg for å bruke den selv. Og akkurat det er jeg veldig takknemlig for.
En annen sang som har fått mye spilletid hos meg i det siste, er også en sang Sia er involvert i. «Titanium» av David Guetta og Sia fra Guettas femte album, «Nothing but the Beat», fra 2011. Også denne er ganske sterk, og i mine øyne handler den om det å være sterk. Sterkere enn de rundt deg. Ha tykk hud, slik at det folk sier og mener om deg, samt gjør mot deg, bare preller av, som når du først tar et bad i feit olje, og så prøver å dusje det av etterpå. Kul umulig. I alle fall sånn i starten. Om noen prøver å dra deg ned, stå sterk som en klippe. Den er også ganske inspirerende å høre på for dem av oss som sliter med forskjellige ting. Angst, depresjoner, hemninger, autisme, Downs syndrom, ADHD, cerebral parese, borderline, og hva enn.
«You shoot me down but I won't fall, I am titanium»
Farlig forelskelse
På grunn av den, har jeg også hørt en del på en sang som ligner, nemlig «Dark Horse» av Katy Perry med Juicy J som rapper noen vers. Sangen er å finne på albumet «Prism» fra 2013 – hennes fjerde album, og som uten problem kan mashes utmerket med ovennevnte sang. Og dette er en sang som kan tolkes i mange retninger. Fra kjærlighet via utpressing til satanisme. Jada. Innen sangtolkning er ingenting umulig.
Rett frem handler sangen om at jeg-personen har funnet seg en mann hun vil ha, og hun hører ikke på eventuelle innsigelser han har. I lys av diverse ting som har kommet frem om Perry som dommer under «American Idol», som da hu kyssa en tidligere ukysset mannlig deltaker, så kan man jo nesten tenke seg at hu er en «maneater», for å bruke et begrep fra en Nelly Furtado-sang. Ev. en kvinnelig kaninkoker, for å gjøre det litt mer hjemlig (shoutout til Esben og Aslak). Men vi får håpe hun har roet seg, nå som Orlando Bloom endelig har fridd til henne.
Begrepet «dark horse» brukes for å beskrive en person hvis egenskaper er ukjente, eller om noen som viser seg å ha ukjente talent. Første gang det ble brukt var i en frase i Benjamin Disraelis «The Young Duke: A Moral Tale through Gay» fra 1831.
Ifølge Perry selv er sangen inspirert av filmen «The Craft» fra 1996, og handler derfor om å advare en fyr om at hvis han skal bli forelska i henne, så må han være sikker på at det er ekte og at det vil vare, for hun vil uansett bli hans siste.
«'Cause once you’re mine, once you’re mine / There’s no going back»
Ustabil kjærlighet
Men også en artist jeg tidligere har hevet meg over, Miley Cyrus (sånn bortsett fra den eminente «Miley Cyrus and her Dead Petz»), kommer her. For den gamle låta «Wrecking Ball» fra 2013s «Bangerz» – hennes fjerde album – passer utmerket inn i en mashup med «Titanium».
Denne sangen var overalt da den kom, og mange parodierte og covret den (Malinda Kathleen Reese, bedre kjent som Translator Fails, er best), og det tok meg altså seks(!) år fra den kom til jeg plutselig oppdaget at den var faktisk ganske brukbar. Ja ja, jeg har aldri vært først med det nye.
Sangen kan enkelt tolkes til at jeg-personen forelsker seg i en fyr og gjør alt for å være med ham, mens han ikke nødvendigvis er like interessert i henne. Hun bruker mye tid og ressurser på ham, og har store planer. Han har det ikke på samme måte. Dette skaper ubalanse, og historien har selvfølgelig en ulykkelig slutt. Hun er desperat etter at han skal føle det samme for henne som hun gjør for ham.
«All I wanted was to break your walls / All you ever did was break me»
Så langt har dette vært akseptabelt og ikke akkurat noe som kan kalles en guilty pleasure eller noe å skjems over, men det stopper selvfølgelig ikke her.
Söta syster
Jeg vil ikke akkurat kalle de neste guilty pleasures heller, eller kanskje er det nettopp det de er. Kanskje jeg har funnet min nye Modern Talking og Boney M. Første stoppested er uansett Sverige og Zara Larsson. Her representert med sangen «Uncover» fra debut-EP-en «Introducing» fra 2013, som er skremmende catchy. Sangen er også å finne på debutplata «1» fra 2014.
Ifølge Larsson selv handler sangen om mennesker som elsker deg, men som ikke kan vise det. Den er ikke basert på hennes egne erfaringer, fordi for henne er det vanskelig å skrive om slikt. Også denne sangen har turnert jorden rundt på internett og over eterens radiobølger i en årrekke før jeg plutselig innså at den var ganske bra.
I motsetning til noen av de mer electropopa låtene jeg har tatt for meg i dag, er denne mye roligere, med finfin pianoklimpring i bakgrunnen. Og det var faktisk pianoet som tiltrakk meg, da jeg en dag skrudde knotten på radioen et hakk for langt tilbake på vei fra P9 Retro mot P6 Rock og havna på P5 Pop. Jeg skulle bare kjøre i noen minutt, så det gikk greit, og siden har jeg hørt på den med ujevne mellomrom når den dukker opp på mobilen når jeg hører musikk, eller i spillelistene hos Tidal og Plex.
Pappa synes jo dette er ganske morsomt, siden jeg erter han for å ha musikksmaken til ei fjorten år gammel jente, mens jeg har musikksmaken han hadde da han var fjorten.
«Nobody sees, nobody knows / We are a secret, can't be exposed»
Verdenskjent fra Rennebu
Og sistemann (siste kvinne? sistekvinn?) på lista er fra avisens eget nedslagsfelt, nærmere bestemt Berkåk og Rennebu. Jeg snakker selvfølgelig om Astrid Smeplass, altså Astrid S. Jeg ble satt til å høre på og skrive om «Emotion» da singelen kom høsten 2018, og i motsetning til alt jeg har hørt før og etter fra henne, var denne bare «Wow. Hun har jo faktisk noe jeg kan høre på.».
Sangen er løst basert på barndommen hennes, og hun har selv sagt at dette er yndlingssangen hennes av alt hun noensinne har laget og skrevet. Plystringa på sangen kommer fra den dagen i studioet hun satt sammen med Jacob og Ali, som hun skrev den med, og var litt sjenert da hun skulle finne på noe å synge, så hun bestemte seg for å plystre litt, og det tok de med. Heldigvis, for det var det som dro meg inn i sangen da jeg først satte den på.
— Stemninga i låta har jeg hatt i hodet mitt sykt lenge. Jeg har aldri tidligere greid å lage en låt som har vært i hodet mitt så lenge. Jeg begynte å lage den for ett år siden på ei tid da jeg var litt umotivert. Da kom den som et friskt pust til meg, og motiverte meg veldig, sa Astrid til ST da vi først skrev om den.
«I get that you're hurt 'cause we don't spend time / As much as we used to, but don't we all learn from mistakes?»