- Jeg kan aldri få takket henne nok, og jeg klarer aldri å gjengjelde dette på noen måte

«Fra meg til deg»

ST har lansert en ny spalte som kun skal være på nett. Nyvinningen har fått navnet «Fra meg til deg».

Her kan hvem som helst skrive inn til avisa Sør-Trøndelag, med historier de ønsker å fortelle.

Eksempler kan være:

• Mannen som vil hylle kona si fordi hun fortjener det.

• Skoleeleven som har fått hjelp og støtte av en lærer i en krevende tid.

• Pasienten som vil si noe hyggelig til legen eller sykepleierne.

• Eller bare å fortelle om hvor viktig det er å ha én god venn.

- Her er det egentlig ingen begrensninger. Det vi vil med denne spalten, er å gi innbyggerne muligheten til å framsnakke noen som de mener fortjener det. Og terskelen her er lav, både når det gjelder omfang og hva det skal gjelde, sier ST-redaktør Anders Aa. Morken.

Avisa kommer til å legge disse leserartiklene åpne, altså ikke bak betalingsmuren.

- Denne spalten oppretter vi fordi vi opplever at mange kan ha noe på hjertet. Men at det de har å si, ikke nødvendigvis passer så godt for de spaltene vi har å tilby. Debattspalten er kanskje ikke så velegnet for så personlige ytringer som denne spalten tar høyde for å dekke, sier han.

Morken sier at avisa gjerne ønsker å få tilsendt bilde og bildetekst i tilknytningen til teksten.

Materialet sendes på e-post til: redaksjon@avisa-st.no, og merkes med «Fra meg til deg».

Nyheter

Min kone, Inger Sandø, fyller 60 år søndag 24. februar, og jeg sitter å undres på hvilken måte jeg kan få takket henne for alt det hun har gjort, og gjør for meg, og ikke minst alt hun gjør for hele familien?

Inger Sandø fra Buvika fyller 60 år søndag 24. februar.   Foto: Privat

 

På sin 50-årsdagen arrangerte hun selv stor fest med familie, venner og kolleger, og med western som tema både i bekledning, mat og musikk. På 60-årsdagen skulle du gjøre det samme, men med pysjamas som tema.

Så har ting skjedd siden 50-årsdagen. Hennes mor og far har slitt med helsa, så hun har fungert som hushjelp for dem både to og tre dager per uke.

I tillegg til full jobb

Når hennes far Kåre fikk kreft for fem-seks år siden, var det en selvfølge for henne å stille opp for ham. Inger hentet ham på St. Olavs etter cellegiftkurene, og hun var med på de fleste legekonsultasjonene, slik at hun var sikker på at han husket å spørre om hvordan de forskjellige bivirkningene kunne dempes. I tillegg noterte hun ned de viktigste rådene fra legene, samt hans timeavtaler og hvilke tabletter han skulle ta.

Kåre døde for to år siden, og etter det er tiden gått med til å besøke moren på sykehjemmet Rossvollheimen i Børsa.

Dette gjorde hun i tillegg til full jobb og stell av eget hus og alt det det krever, etter at hun i over 40 år har skjemt bort meg, slik at jeg bidrar altfor lite på hjemmefronten.

Inger ofrer også alt for jobben sin, som hun er stolt av, og som hun elsker. Ja, hun er så glad i jobben at hun knapt har hatt fravær de 23 årene hun har jobbet der. Hun nektet blant annet å sykemelde seg da hun hadde lungebetennelse. Dette på grunn av at da måtte noen av hennes kolleger jobbe dobbelt, og det ønsket hun ikke.

Tre barn og fire barnebarn

Den dagen hun fikk krystallsyken, måtte hun imidlertid kapitulere. Da var det ingen annen råd enn én ukes sykemelding, der hun stort sett lå i ro på sofaen og forsøkte å få øynene i fokus.

Etter et på besøk hos kiropraktor var det rett tilbake på jobb. Men hun innrømmet litt senere at hun i mange dager måtte ta pauser i jobbinga og legge seg nedpå litt for å gjøre øvelser, slik kiropraktoren hadde lært henne for at balansen skulle komme tilbake.

Nå er det gått over 40 år siden vi flyttet sammen. Hun har gitt meg tre fantastiske sønner, som jeg er veldig stolte av. Og de igjen har beriket oss med fire friske og flotte barnebarn.

Vårt samliv og ekteskap har selvfølgelig hatt opp- og nedturer, uten at noen av oss har pakket kofferten og rømt fra problemene. Vi har satt familien først.

Planla gave

Inger har hele tiden tatt de aller fleste oppgavene i hjemmet og med barna. Jeg har fått all den tid jeg ønsket til å bruke på utallige verv og frivillig arbeid. Dette var noe hun forsto at jeg elsket, og trengte å utfordre meg selv på, spesielt etter at jeg ble uføretrygdet.

Så tilbake til 60-årsdagen: Jeg hadde planlagt en gave som Inger hadde nevnt for meg da hun ble 50 år. Jeg fant ut at det nå var en mulighet til å overraske henne med nettopp den spesielle gaven, men da sa hun plutselig en dag: «Det blir ikke noen 60-årsfeiring. Vi reiser på hotell med barn og barnebarn i stedet for fest på Allbrukshuset på Ilhaugen», som var den opprinnelige planen.

Inger hadde nok følt en stund at energien eller batterikapasiteten ikke var helt som den skulle. Duracell varer heller ikke evig.

Jeg hadde på dette tidspunktet ikke følt meg helt bra, og forsto at nå måtte jeg til lege for å få det undersøkt. Jeg fortalte henne om problemene og legebesøket, og at jeg måtte på St. Olavs den påfølgende uken for konsultasjon. Jeg spurte om hun kunne være med å kjøre. Det gjorde hun selvfølgelig.

«Dette er kreft»

Etter en grundig undersøkelse og flere prøver hos overlegen på øre-, nese- og halsavdelinga, ble vi bedt om å komme tilbake om én time. Da skulle resultatene være ferdige.

Timen gikk fort og vi satte oss utenfor kontoret og ventet, men det tok lang tid før vi ble kalt inn. Jeg hadde fortsatt et lite håp om at dette var noe som lett kunne kureres, men innerst inne viste jeg nok at dette var noe langt verre. Da vi endelig ble kalt inn, var beskjeden fra legen: «Dessverre har jeg ingen gode nyheter. Dette er kreft».

Den beskjeden skulle normalt slått meg ut, men jeg var forberedt, slik at det bare kom som en bekreftelse på noe jeg hadde forstått en tid.

Inger hadde nok håpet langt mer enn meg, og denne beskjeden traff henne ganske hardt. Ansiktsuttrykket hennes og reaksjonen hennes, da, har jeg aldri før opplevd hos henne. Og det kommer jeg aldri til å glemme. Vi sa lite på tur ut fra legen og under bilturen hjem til Buvika den dagen.

Da vi senere på dagen satt hjemme, så hun på meg og sa: «Nå har jeg fått nok. Nå må jeg ha en timeout»

Organiserte alt

Så kom dette: «Vi får ta én dag om gangen. Vi skal stå sammen om dette også. Jeg skal være med å kjøre deg og støtte deg så lenge du trenger det».

Fra den dagen ble jeg et transport- og reperasjonsobjekt. Inger organiserte alt, jeg var bare med.

Hun tok oppgaven som sjåfør, pasientombud, resepsjonist, sykepleier, sekretær, psykolog, rådgiver og organisator, og ikke minst kokk. Det var åpent kjøkken hjemme hele døgnet.

Inger satte sitt liv på vent, og har stort sett fulgt meg 24/7 i hele denne sykdomsperioden.  Jeg kan aldri få takket henne nok, og jeg klarer aldri å gjengjelde dette på noen måte.

Dersom jeg kunne, skulle jeg nominert henne til både mor Teresa og Florence Nightingales ærespriser. Det kan jeg dessverre ikke.

Men jeg kan fortelle hele verden, hva hun betyr for meg, og hvordan hun stiller opp for både meg og alle andre. Min beste venn og kjære kone, gratulerer med 60-årsdagen på søndag!

NB! Benytter også muligheten til å takke de fantastiske, hjelpsomme og blide menneskene på øre-, nese- og halsavdelinga, samt kreft- og stråleavdelingea på St. Olavs hospital.


Oddbjørn Sandø, Buvika