Laget visste ikke at hun spilte sin siste kamp

Fikk blomster - men det var det en helt annen årsak til.

Mange gledesscener i løpet av en karriere bestående av 250 seniorkamper. 

Jeg var gravid, noe jeg hadde fortalt til trener og oppmann, men spillerne visste ingenting.Kjersti Dalum Sødahl

Nyheter

Navn: Kjersti Dalum Sødahl

Alder: 37

Bosted: Kyrksæterøra

Yrke: Adjunkt på Sodin skole (for tida i fødselspermisjon fram til august)

Klubber: Kun KIL/Hemne

Drømmelaget (4-3-3): Cecilie Lervik - Amalie Hoftun Bjerksæter, Hilde Rosøy, Solvår Hernes, Hege Sunde - Mari Stamnestrø, Maren Snekvik, Hilde Dalum - Sara Hoftun Bjerksæter, Kristin Barhals (Ness), Torill Aunhaug.

Reserver: Line Bjørshol (keeper), Odlaug Johanne «Okke» Eide (Ness), Katrine Ytreland, Hanne-Berit Brekken, Elisabeth Schei.


Året er 2015, og KIL/Hemnes damelag spiller den siste vårkampen. Kjersti Dalum Sødahl husker verken hvem som var motstander eller resultatet, men hun husker at hun fikk blomster etter kampen.

— Dette var min kamp nummer 250 for KIL/Hemne, forteller hun.

Kjersti Dalum Sødahl i kjent positur med sin skuddfot. Her scorer hun på frispark mot Træff. «Fikk hun drømmeTræff», skrev ST. 

Det var, og er fortsatt, rekord for klubben for en damespiller. På disse kampene scoret hun 126 mål, noe som også gir en fin plassering på scoringslista.

Det var imidlertid to grunner til at Kjersti fikk blomster denne dagen. Men det fikk ikke lagvenninnene vite før ei stund etterpå.

— Jeg var gravid, noe jeg hadde fortalt til trener og oppmann, men spillerne visste ingenting. «Alle» trodde derfor at jeg fikk blomster for at jeg hadde oppnådd rundtall i antall kamper. Men det var altså ikke hele sannheten, forteller hun.



Flere bankers

Nå er hun altså utfordret til å plukke ut en tropp på 11+5 blant spillere hun har spilt sammen med. Hun innrømmer det var vanskelig.

— Jeg brukte ca. et døgn, og bytta spillere litt ut og inn underveis. Jeg skulle nok ha klart å ta ut to gode lag, sier hun.

— Hvem var sikkerstikk, og hvem var vanskelig?

— Det var ganske lett å ta ut keeper Cecilie Lervik, da hun nesten er den eneste keeperen jeg har spilt sammen med. Midtstopper Solvår Hernes var også bankers, det samme gjelder Kristin Ness (senere gift Barhals). Ingen, uansett om jeg har spilt sammen med dem, ville greid å erstatte Kristin på spissplass. Tre av spillerne som jeg har spilt sammen med på dagens lag; Amalie og Sara Hoftun Bjerksæter og Maren Volden Snekvik, var også lett å plukke ut. Ellers var det vanskelig å vrake Elisabeth Hundsnes, som var en veldig solid midtstopper. Men det er altså et begrenset antall plasser på et fotballag!



Mista 37 (!) mål

Selv startet hun fotballkarrieren i 1998.

— Jeg er dårlig på å huske motstandere og resultater, men det jeg husker fra det året var at det var et samarbeid mellom senior- og juniorlaget. Jeg husker også at vi ikke spilte mange kamper per sesong helt i starten. I 1999, for eksempel, var det seks lag med i serien, og vi spilte derfor bare ti kamper, forteller Sødahl.

Kjersti sammen med Julie Strand, i sin tid en flittig målscorer for klubben. 

— Hvordan var det å spille damefotball på den tiden?

— Det var ikke alltid like seriøst som i dag. Jeg husker det var hjemmekamper der vi spillerne var spente på om motstanderen i det hele tatt kom. Jeg husker også en kamp da motstanderen kom med bare ni spillere. Da vi var godt inn i tosifret antall mål, mente trener Olav Magnus Stamnestrø at det var nok. Han avtalte med motstanderen og dommeren at kampen skulle avbrytes.

— Dere gikk også glipp av hele 37 mål en sesong?

— Ja, det husker jeg. Det var mot Åfjord i 2011. Vi slo dem 23-0 hjemme og 14-0 borte, men på høsten trakk de laget sitt. Dermed ble de to kampene annullert.



Selv scoret Kjersti Dalum Sødahl til sammen 11 mål i disse to kampene. Hun kunne derfor ha stått protokollført med 137 mål totalt.

— Det er jo litt bittert å gå glipp av så mange mål, sier hun.

Hater å tape

— Hvordan var damefotballen i popularitet?

— Helt i starten husker jeg det var stort sett bare foreldre som så på. Men det kom seg etter hvert. Nå opplever vi jo at det er flere tilskuere på damekamp enn på herrekamp.

— Du var også involvert i noen feider med erkerivalen Orkla?

Kjersti Dalum Sødahl og KIL/Hemne har hatt flere tette oppgjør mot Orkla og Marianne Øien. 


— Ja, og helt i starten var de bedre enn oss, det må jeg være ærlig og si. Det var en periode det skilte to divisjoner mellom oss. Men vi fikk et vendepunkt i en kamp i Ånesøyan i 2012. Da vant vi 7-1, og etter det har nok KIL/Hemne vært bedre enn Orkla når det gjelder damefotball.

— Det sies at du har et godt utviklet konkurranseinstinkt?

— Ja, jeg hater til og med å tape i Ludo mot småunger!

— Og det var aldri noen tvil om at du skulle spille fotball?

— Nei, du kan nok trygt si at jeg kommer fra en fotballfamilie, med både en far og en onkel med veldig mange kamper for KIL og KIL/Hemne. I tillegg har jeg noen veldig ivrige søskenbarn. Så fotballen har preget hele familien til gagns både utpå banen og på TV opp gjennom åra.



Gjorde laget attraktivt

— Hva var det største du opplevde som spiller?

— Det var nok de tre sesongene i andredivisjon, det vil si nivå tre. Jeg husker spesielt godt første gangen vi rykket opp i 2006. Vi hadde slått Heimdal 2-0 hjemme i den første kampen, og så tapte vi 3-2 borte. Dermed var vi klare for opprykk, og det ble en veldig fin busstur hjem den dagen.



— «Alle» vet at KIL/Hemne nå spiller i 1. divisjon. Hvordan er det å tenke på at du har vært med på å legge grunnlaget for suksessen?

— Vi tok oss jo godt av de yngre spillerne slik at det skulle være attraktivt å være med. Damelaget var også ett år foran herrelaget til å dra på treningsleir til Tyrkia. Det var ingen som sa noe, men jeg er ikke så sikker på at alle likte det ei tid det var herrefotballen som var i skuddet, sier Kjersti Dalum Sødahl.

Kjersti Dalum Sødahl var en fighter som hatet å tape - noe hun fortsatt gjør. 

— Hvordan er det å være fotballfrelst i disse koronatider?

— Jeg savner fotballen veldig, både i Ånesøyan og på TV!