Hemnes første Rosenborg-eksport

Skjøt hardere enn en hest sparker med begge beina - takket være en ball og et utall knuste garasjeporter.

— Straffe, lyder fra publikum, idet Arild Gundersen blir hektet i en kamp mot Alvdal i 1982.  Foto: ST/KILs 50-årsjubileumsbok

Å være litt egoistisk er en egenskap en fotballspiller, og særlig en spiss, bør ha. Arild Gundersen

Nyheter

Navn: Arild Gundersen

Alder: 61

Bosted: Kyrksæterøra

Yrke: Bussjåfør

Klubber: KIL (to perioder), Rosenborg, KIL/Hemne, Vinjeøra, Snillfjord Ballklubb

Drømmelaget (4-3-3): Kurt Hundsnes - Inge Oddebug, Harald Morten Brekken, Arild Stølen, Geir Skogrand - Martin Jakobsen, Ola J. Sødahl, Henry Sødahl - Geir Dyrnes, John Hallvard Lidal, Lars Olav Lund.

Reserver: Ole Reksen (keeper), Frank Hundsnes, Oddbjørn Berg, Jan Erik Vold, Tom Aune.


Arild Gundersen spilte midtstopper i en bortekamp mot Skaun for Vinjeøras guttelag tidlig på 70-tallet en gang. Det sto 0-0 til pause. Da gjorde trener Martin Gundersen, for øvrig Arilds far, et taktisk grep som skulle vise seg å få stor betydning for en fotballkarriere; spissen Margido Kalland og Arild byttet plass. Og Arild scoret like godt samtlige mål da Vinjeøra vant 3-0. Laget fosset videre gjennom sesongen og ble kretsmester. Arild Gundersen sto til slutt bokført med 70 (!) mål.

Arild Gundersen bøttet inn mål i storhetstida i KIL.  Foto: John M. Myrhaug

 

— Dette var nok begynnelsen på en karriere som spiss, sier Arild Gundersen.

Se også disse drømmelagene presentert tidligere i ST:

Nikki Konstad:


Kjetil Steen:


Gøran Aakerholm:


Kjell Singsdal:


Anita Slupyhaug Kjerstad:


Magne Kirkholt:


Kjersti Dalum Sødahl:


Brage Meistad:

 

Saftige kommentarer

Han debuterte på KILs A-lag i 1975. Motstander var Rindal. Arild husker ikke resultatet, men mener det ble uavgjort på sagnomsuste Haugaøyan stadion - på folkemunne kalt Blodmyra.

Her herjet han i flere år, og ble toppscorer så å si hvert eneste år. Rekorden var 24 mål på én sesong.

— De første åra var de beste og artigste i karrieren min. Det var mange gode spillere på laget, vi var en fin gjeng og det var en helt spesiell atmosfære i Haugaøyan, bedre enn i Ånesøyan, vil jeg si. Her satt publikum klin inntil sidelinja, og utpå banen hørte vi godt de mange saftige kommentarene. Det var mange utrolig artige typer som var på kamp, minnes han.

Han husker også det som i beste fall kunne kalles en sti fra brakka og ned på banen. Her var det ingen HMS-tiltak, og trusselbildet for liv og helse var både strekkskader og lårhalsbrudd.

Etter hvert kom det ei trapp fra brakka og ned til banen, men i starten var det bare en farlig sti.  Foto: John M. Myrhaug

 

— Det kom ei trapp etter hvert, men det var etter at jeg la opp, humrer Gundersen.

— Må være litt ego

Arild Gundersen var et talent utenom det vanlige. Han kunne stå på straffemerket, omringet av motspillere, men ingen greide å ta fra ham ballen. Og plutselig ble det mål. Han hadde også en voldsom skuddfot. Det sies at dersom Arild traff tverrliggeren i kampens første minutt, sto målet og dirret ennå da dommeren blåste av kampen!

— Herfra kom det mange saftige kommentarer, sier Arild Gundersen, på tribunen i Haugaøyan.  Foto: John M. Myrhaug

 

Og ikke nok med det; han skjøt like godt med begge bein.

— Jeg fant fort ut at det var en enorm fordel å kunne skyte med begge beina som spiss. En ball og en garasjeport hjemme var nok til å trene seg opp til det. Ja, det gikk nok med en del garasjeporter.

Det faktum at det nærmest var borrelås mellom ballen og Arilds sko, gjorde også sitt til at han fikk et lite rykte som «ego».

— Å være litt egoistisk er en egenskap en fotballspiller, og særlig en spiss, bør ha. Derfor kom det nok noen misfornøyde kommentarer både fra medspillere og fra tribunen om at jeg burde ha sentret i stedet for å skyte selv. Men jeg lot ikke det gå innpå meg.

Kamp om plassene

På slutten av 1976 skjedde det noe stort i Arild Gundersens liv. Selveste Nils Arne Eggen - selv om han på den tiden ikke hadde samme status som i dag - banket på døra på Lian Trevarefabrikk der Arild jobbet. Nils Arne hadde nettopp blitt Rosenborg-trener, og han planla troppen for neste sesong. I disse planene var Arild Gundersen fra KIL.

— Det var aldri noen tvil, jeg måtte si ja. Jeg hadde reist til Lerkendal for å se på Rosenborg siden midten av 60-tallet, og det var stort å få en slik forespørsel. Nils Arne reiste nærmeste landet rundt, noe à la Asbjørnsen og Moe da de samlet inn eventyr, for å finne spillere, forteller Gundersen, som dermed ble den første hemnværingen som spilte for Rosenborg.

Rosenborg spilte i 2. divisjon i Arilds første sesong i 1977 og rykket opp, og han startet begge kampene og scoret ett mål. Deretter ble det mye nærkontakt med benken.

— Jeg trivdes ikke særlig godt i Trondheim og manglet motivasjon. Det var også kamp om plassene med spillere som Harald Sunde, Magnar Florholmen og Svein Grøndalen på laget. Derfor ble det bare to sesonger i Rosenborg. Jeg jobbet forresten som snekker i tida i Trondheim, det var jo ikke penger inne i bildet i fotballen den gangen, og da var jeg med og bygde Brakka på Lerkendal, forteller han.

Damefotballens «men»

Han kom derfor hjem igjen, til trygge omgivelser i KIL, og fortsatte å bøtte inn mål. Selv har han ikke ført statistikk over verken antall kamper eller mål. Han var så vidt også innom KIL/Hemne, ferden gikk til Vinjeøra der han spilte i én sesong, før han avsluttet det hele i Snillfjord Ballklubb - i 6. divisjon!

— Familien flyttet til Snillfjord, og jeg og noen kompiser etablerte da Snillfjord Ballklubb. Vi holdt på i ca. fem år, og jeg vil si vi var et stabilt sjettedivisjonslag i alle disse årene (latter). Min siste sesong som fotballspiller var i 1994, forteller han.

— Hvordan vil du oppsummere karrieren?

— Det er mange gode og artige minner, og jeg har fått møte mange flotte personer. Og det er veldig artig å gjenoppfriske alle minnene på denne måten.

Arild Gundersen har spilt for både Rosenborg på øverste nivå og for Snillfjord Ballklubb i 6. divisjon.  Foto: John M. Myrhaug

 

— Hvordan opplever du at damefotballen i dag har en høyere status enn herrefotballen i bygda?

— Det er kjempeartig det de har oppnådd, men det er et liten «men» oppi det. Det er for få lokale spillere på laget, og det er jeg redd går ut over rekrutteringa. Jeg tror suksessen får en bismak etter hvert.

Føler stemninga

Når Arild Gundersen har tatt ut sitt drømmelaget, har han vært helt bevisst på å ta ut kun lokale spillere.

— Selvsagt ville mange av dem jeg spilte sammen med på Rosenborg ha fått plass på laget, men det er mest riktig å ta ut de lokale, sier han.

— Var det noen sikkerstikk?

— Ja, brødrene Ola J. og Henry Sødahl, samt Inge Oddebug, var de første jeg tenkte på. Ola og Henry var mine nærmeste naboer, og i guttedagene hadde vi utallige kamper på den store verandaen deres. Ellers var Geir «Kleiva» Skogrand selvskreven på laget, det samme gjelder Geir Dyrnes, en spiller som kunne ha nådd veldig langt om han hadde tatt ut hele potensialet sitt.

— Jeg har bare gode minner fra tida som fotballspiller, sier han.  Foto: John M. Myrhaug

 

De to brødrene Sødahl er altså med, det samme er de tre brødrene Frank Hundsnes, Kurt Hundsnes og Ole Reksen.

— Jeg husker det var kjærkomment da det flyttet en familie med tre god fotballspillere til bygda, og faktisk også en fjerde når vi regner med damekeeper Anne Merete Reksen. Det er sjelden å få sånn uttelling.

Så blir han med ST på en liten fotoseanse i Haugaøyan. Arild kikker seg rundt og ser at dette ikke lenger er hovedarenaen for fotball. Anlegget er slitent. Men han kan likevel fornemme stemninga.

— Det er her i Haugaøyan jeg har mine beste fotballminner, det er dette som er «min» bane, sier Arild Gundersen. 

 

— Det er nesten så du hører karene på tribunen som roper «skyt!».