Trygve Eggen er det yngste barnet til RBK-legenden Nils Arne Eggen. Han vokste opp i en fotballfamilie på Fannrem i Orkdal. Som mange andre gutter på hans alder, spilte han mye fotball.
Det ble timevis hver dag. Etter skolen gikk han ikke rett hjem, men stoppet på løkka, der familieparken i Fannrem sentrum i dag ligger.
– Banen lå bak den gamle brannstasjonen, så vi kalte løkka for Brann stadion, smiler Eggen.
Bedre og bedre
Fra seks-sjuårsalderen spilte han på lag. I miniputtserien herjet litj-Eggen og hans ett år eldre kamerat, Einar Steinshaug.
– Vi to hang sammen på fotballbanen, både sommer og vinter. En gang måket vi hele plena hjemme hos oss for snø. Vi tenkte at under snøen var det grønt gress. Men slik var det jo ikke, humrer han.
Åra gikk og Trygve ble bedre og bedre. Den ni år eldre broren Knut Torbjørn «tråkket opp løypa». Sistnevnte spilte både på gutte- og juniorlandslaget. Og som 16-åring debuterte han på Rosenborg i daværende 2.divisjon. Trener på Rosenborg: Pappa Nils Arne.
Lærte av storebror
– Jeg lærte mye av Knut Torbjørn. Vi var ofte på Follo og trente sammen. Da var det terping på detaljer som blant annet skuddteknikk, forteller Trygve.
– Hvor god var du?
– Det er nok best at andre uttaler seg om det, men jeg var nok et bra talent. Jeg var en tilrettelegger; en med fotballforståelse, god basisteknikk og med et godt blikk for spillet, sier han beskjedent.
ST har snakket med flere som husker Trygve Eggen godt som ung fotballspiller. De forteller om en gutt som driblet et «helt lag i en telefonkiosk» og som kanskje var et enda større talent enn broren Knut Torbjørn.
Ikke noe press
Ettbarnsfaren, som i dag er gift og bor i barndomshjemmet bak Orkdal Energi på Fannrem, sier at tross for fotballkompetansen i familien, var det ingen som pushet eller presset ham.
– Pappa var jo ofte opptatt med Rosenborg, men han så også en del av mine kamper. Han var engasjert, men det var aldri noe press. Jeg var også mye med på Lerkendal på treninger. Jeg hadde en periode faktisk avtale med skolen om å slutte litt tidligere for å bli med pappa på RBK-trening, sier han.
Mens RBK-stjernene trente, syslet Trygve med en ball for seg selv, helt til han og far skulle hjem til Orkdal igjen.
Mistet synet
Målet var hele tida at én dag skulle også han ikle seg den svarte og hvite drakten. I tillegg til å trene mye hadde Trygve enkelte andre fordeler:
* Han hadde en far som mildt sagt hadde fotballkompetanse.
* Storebror Knut Torbjørn hadde vist hva som måtte til for å nå toppen.
* Men viktigst av alt: Trygve hadde den indre «driven» for å bli god.
Men: I overgangen fra 8.- til 9.klasse på Grøtte ungdomsskole mistet han gradvis synet. I tillegg fikk han ekstrem hodepine ved stor treningsbelastning.
Lege ble oppsøkt, men uten å finne årsaken. Trygve fortsatte et tilnærmet normalt liv.
Rett på sykehuset
Synet ble etter hvert så dårlig at ballen ofte traff ham i ansiktet uten at han rakk å reagere. Kompisene reagerte også på hans dømmekraft da de spilte kort.
En fredag hadde han time til øyelege. Da var synet så dårlig at han nesten ikke så instrumentene som skulle sjekke ham.
– Da var jeg 90 prosent blind, forteller 45-åringen.
Da tok Nils Arne affære. De kjørte rett ned på Regionsykehuset (nåværende St. Olavs hospital) og CT-røntgen. Her ble det umiddelbart avdekket en svulst i hodet. Den var heldigvis godartet, men klemte på både synsnerven og hypofysen (styrer hormonene i kroppen).
Akuttoperasjon
I utgangspunktet hadde de på dette tidspunktet bedre teknologi for inngrepet som måtte gjøres i Bergen og Tyskland. Men det var ikke tid til å vente. Allerede på lørdag ble han akuttoperert i Trondheim.
Operasjonen tok 11 timer. Tenåringen var svært redusert i lang tid etter inngrepet. Operasjonen hadde blant annet forstyrret hormon- og væskebalansen.
– Jeg var konstant tørst en periode. Jeg drakk 20-25 liter vann per dag, husker Trygve.
I løpet av et par måneder gikk han opp 30 kilo. Enkelt forklart gikk han fra å være svært godt trent til å være svært redusert.
– Det var tøft for en 15-åring, innrømmer han.
Fra fotball til bil
Etter tre uker på sykehuset kom Trygve hjem. Men han var fortsatt voldsomt redusert. Han startet etter hvert på fotballinja på Follo, men måtte avbryte.
Ett år etter den første operasjonen ble han operert på nytt, for å fjerne rester etter svulsten.
– Jeg var i dårlig form i mange år etterpå, sier han.
Etter operasjonene kom minstemann i en søskenflokk på tre (Knut Torbjørn og Kristin) aldri i gang med organisert fotball igjen. Fotballdrømmen var knust. Nå måtte det skapes nye drømmer. Og det var her interessen for bil og motor vokste fram.
Han ble utdannet bilmekaniker, noe han imidlertid aldri har jobbet som. I stedet ble det lakkering, og lærlingtid hos Toyota Bil. Nå jobber han som bilselger hos Nardo Bil på Bårdshaug.
Erklært frisk
Ti år etter den siste operasjonen gjennomgikk han stråling for å fjerne restene av svulsten som fortsatt var der.
– Det var veldig vellykket. Jeg er erklært frisk, sier Trygve.
– Har du vært bitter over at sykdommen rammet deg?
– Det hadde vært artig og sett hva jeg kunne fått til. Men jeg er mest glad for å bli frisk, at jeg kan leve normalt. Oddsen for å få tilbake et normalt syn etter operasjonen, var veldig dårlig, men jeg ser svært godt i dag, svarer han.
– Livet ble forandret på et blunk. Jeg er stolt over hvordan jeg taklet sykdommen, legger han til.
– Stort talent
– Tror du at en plass på Rosenborg ville vært realistisk dersom du hadde unngått sykdommen?
– Det er umulig å si, sier han.
Far Nils Arne Eggen sier at dette spørsmålet er vanskelig å svare på.
– Det er mange skjær man skal unngå før man havner i toppfotballen. Men forutsetningene var absolutt til stede.
Trenerlegenden forteller at yngstesønnen tidlig var veldig god.
–Trygve var et stort talent. Han var inspirert av broren og veldig glad i å holde på med fotball, sier 73-åringen på telefon fra Rikshospitalet i Oslo, der han er etter en vellykket nyretransplantasjon tidlig i mars.
Rasjonell
Eggen understreker at han aldri pushet barna i fotballsammenheng. Faktisk var han sjelden til stede da de spilte fotball under oppveksten i hjembygda Orkdal.
– Jeg bruker litt humoristisk å si at jeg så ikke en kamp til Knut Torbjørn før han kom til Rosenborg. Jeg var jo opptatt som trener i RBK, med treninger og kamper.
– Hvordan opplevde du sykdommen til Trygve?
– Jeg er rasjonell i slike situasjoner. Man får ikke gjort noe med det. Det er alltid utgangspunktet. Operasjonen var jo også vellykket, og synet berget takket være at operasjonen skjedde raskt.
Større talent enn broren?
– Trygve fikk aldri muligheten til å bli toppspiller. Hvordan preget dette en ungdom med drøm om å bli proff?
– Jeg synes han taklet det veldig godt. Rett og slett beundringsverdig. Det var jo nå han svitsjet over på bil, hvor han er blitt ekspert, forklarer Eggen.
– Var Trygve et større talent enn Knut Torbjørn?
– De var ulike spillertyper. Trygve var mye kjappere. Han var en typisk playmaker med et godt overblikk. Han hadde alle forutsetninger for å bli god. Trygve har også et godt blikk for spillet. Det kommer til syne når vi ser kamper sammen, svarer Eggen.
I voksen alder etablerte Trygve Eggen Ozonlaget. Det var en kameratgjeng som var administrert under Orkdal IL og som spilte i 6.divisjon. Her spilte Eggen ofte hengende spiss. Kjeftamentet gikk raskere enn føttene mens han dirigerte de som hadde mer løpskraft enn ham selv.
Ønsker fotballtips
ST vil på sporten noen lørdager framover gi leserne noen gode fotballhistorier under vignetten «Fotballhistorien du ikke har hørt». Saken om Trygve Eggen er den første saken av flere som ikke skal handle om resultater, men om mennesker og deres historier knyttet til fotball.
Har du et godt tips, eller kjenner du noen som har en god fotballhistorie, send det på denne e-postadressen: oyvind.brostrom@avisa-st.no.
Fotballkarrieren ødelagt av fylletur