Stødig fra Sigurd Julius

Alt er som det skal være når en av Norges mest spennende artister gir ut sin første hellengder.

Foto: Torleif Kvinnesland 

Nyheter

Forventningene til denne plata har vært store. Etter to strålende EP-er kommer Sigurd Julius nå med sitt første fulle album.

Fire av de ti sangene er gitt ut tidligere, resten er nytt. Det er en ung mann i utvikling som viser seg gjennom tekstene. Her er det lite sex & drugs & rock’n’roll, for å si det sånn. Det nærmeste man kommer «drugsen» er antydningene om en karsksup inntatt i ensomhet langt inni skogen.

Det som gjør Sigurd Julius så interessant og fascinerende som artist, er at han lykkes så godt med både tekst og melodi.

Når medier sammenligner ham med alt fra Moddi og Kråkesølv til De Lillos og Tre små kinesere, handler det kanskje vel så mye om musikkjournalisters hang til å båssette artister enn å gi en god beskrivelse av musikken. Sigurd Julius er Sigurd Julius, en artist som har funnet sin plass. Den vare gitarklimpringen, den karakteristiske steelgitaren og den ru stemmen gjør at man ikke trenger høre mange sekunder av en låt før man vet hvem det er snakk om.

På det selvtitulerte debutalbumet møter vi en artist som beveger seg litt bort fra underfundig humor og i stedet tar for seg de store spørsmålene som livet og døden. Men han gjør det fremdeles med poetiske, floskelløse tekster. Poesien i tekstene hans blir ytterligere understreket av måten han framfører dem på.

«Sigurd Julius» er blitt ei sterk plate fra første til tiende låt. Blant mange sterke sanger vil jeg likevel framheve det som så langt har vært min favoritt, «Fingeravtrykk», som på denne plata kommer i en enda vakrere utgave.

Andre høydepunkt er «Østavind» og «Stødig på et vis».

Catharina Morken