Facebook flommer over av reklame. Om jeg påvirkes? Nei da. Men så mange fine kjoler! Den ene, grønne, som jeg har sett på mange ganger, flasher opp foran meg hver gang jeg åpner iPad-en min. Det er for så vidt ofte, for den har blitt både dagbok, skrivebok, postkasse, kalender, fotoalbum, avis, huskeliste, og mye mer. Norsk firma, tenker jeg, da er det greit. Det er jo som en helt vanlig butikk. Den grønne kjolen er helt meg.

Jeg faller for fristelsen, finner kredittkortet, som er lurt å bruke til slik handel, klikker inn. «Send». Men, hvor ble det av det norske firmaet? Your order is confirmed and will be shipped …

Vel, jeg får se da. Det går sikkert greit. De bruker vel andre til å hjelpe seg med ordrene. Slik som Helse Øst. Jeg venter, lenge. Men kan følge shippingen hele veien, ikke noe å si på det. Track your order. Til slutt kommer melding om forventet leveringsdag.

Jeg er jeg midt oppe i norskundervisningen idet mobilen ringer. Det kunne jo være at noen foreldre hadde en viktig beskjed, og elevene mine var i godt arbeidsmodus, så jeg tok den.

Han som ringer snakker gebrokkent og jeg vet ikke om han er i Bergen, Kina, London eller på Grønøra. Han viser seg å være på Grønøra. Fjordgata visste han hvor var, for der hadde han vært, uten å finne meg. Nei, jeg er jo på jobb og hadde ikke tenkt på at jeg burde melde fra om det til en transporttjeneste jeg ikke visste om. Det er mulig jeg burde gjort det. Men nei da. Pakken kom til meg, på jobb. Kommer om ti minutter, sa han med pakken min. Og der kom den lille pakken min med stor lastebil, levert til meg på jobb. Kjekt. Men godt jeg ikke bor i Dorodalen og jobber i Trondheim.

I pausen min åpna jeg pakken, som forresten var uventet liten, med hensyn til det forventede innholdet.

Kjolen var grønn. Det var det eneste som stemte. Jeg slo umiddelbart opp på firmaets returinformasjon, fant omsider noe som lignet på en kontaktadresse og sendte beskjed. DA kom jeg til Kina. Til Alan i Kina. Og fikk fyldig, gebrokken informasjon om hva jeg skulle gjøre hvis varen ikke svarte til forventningene.

Jeg trykket på svarknappen og skrev, med store, sinte bokstaver, på litt mindre gebrokkent engelsk: Glem det! Dette er ulovlig virksomhet. Jeg rapporterer dette til de rette myndigheter og forventer å få pengene mine tilbake umiddelbart. En tom trussel.

Jeg fant den rette, grønne på neste forsøk. Norsk firma. Henta den på Prix-en.

Irene Volden