ST-turens første dag besto av en utflukt til den største byen på Istria-halvøya, Pula. Byen er kjent som Kroatias svar på Roma, noe som er et resultat av romernes innflytelse på denne delen av Kroatia.

Dette ser man allerede ved innkjøringa til byen, idet øynene faller på det snart 2000 år gamle amfiteatret. Dette er verdens sjette største. Her forlystet man seg med gladiatorkamper for nesten 2000 år siden, og i dag kan man oppleve storslagne konserter.

Ville flytte amfiteatret

På den tiden amfiteatret ble bygd - det sto ferdig i år 80 etter Kristi fødsel - var det Romerriket som hersket over Istria. Denne kontrollen forsvant med Vest-Romerrikets fall, men i 1420 kom området under venetiansk herredømme.

Republikken Venezia så seg monn i det vakre amfiteatret, og ønsket å flytte hele byggverket til Venezia. Arbeidet kom godt i gang, og det er derfor bare deler av amfiteatret som står i dag. Om man har sett kirka som ligger ute på den lille øya ved innseilinga til Venezia, Santa Maria Della Salute, er den delvis bygd opp av steinblokker fra amfiteatret i Pula.

Alt dette, og mye mer, fikk vi vite av guiden vår i Pula, Karina Jurman. Hun er født i Sverige, men flyttet til moras hjemland, Kroatia, for mange år siden.

Kontraster

Jurman tok oss med på en fascinerende vandring i Pulas gamleby; en by som gjennom sin arkitektur viser noe av sin brokete historie. Aller sterkest er det italienske preget; både av nyere arkitektur og gamle romerske bygg, som amfiteatret, byportene og Augustustempelet på Pulas Forum Romanum.

Men man skal ikke langt utenfor gamlebyen før man ser innslag av den stygge og kalde arkitekturen fra kommunisttida. Pula er dermed en by med sterke kontraster. Noe man ikke minst fikk se nede på havna, der en av verdens dyreste luksusyachter lå ved kai, med det slitne skipsverftet i bakgrunnen.

Bodde på ett sted, men i fire land

Istria-halvøya har opp gjennom historien nærmest vært en kasteball mellom de til enhver tid gjeldende stormaktene. Romerne og venetianerne er nevnt. Området har også vært styrt fra Konstantinopel (Istanbul). Østerrike/Ungarn har vært herrer over halvøya, og i 1920 ble Istria gitt bort til Italia som belønning for at landet hadde støttet de allierte i første verdenskrig.

Først i 1945 ble Istria gitt tilbake til det som da var Jugoslavia, og i 1991 erklærte Kroatia seg som egen stat.

- Min mormor var født i 1912 i det som da var Østerrike/Ungarn, hun vokste opp i Italia, da hun fikk barn, bodde hun i Jugoslavia og sin alderdom tilbringer hun i Kroatia, forteller Karina Jurman.

Den delen av Kroatia vi har besøkt så langt, Porec og Pula på Istria, var ikke særlig rammet av den grufulle krigen som herjet i Europa så kort tid tilbake som i første halvdel av 90-tallet. Det var mye verre lenger sør og øst i Kroatia.

- Her på Istria ble det ikke avfyrt et eneste skudd under krigen, men det hendte at flyalarmen gikk. Vi merket krigen mest ved det at nesten alle hotellene ble gjort om til flyktningmottak, forteller Karina, som studerte i Zagreb i 1992.

- Jeg merket ikke stort annet til krigen enn at det var fullt av FN-soldater i Zagreb.

Jobbet for flyktningene

Faren hennes, som bodde i Sverige, var imidlertid bekymret, og ville ha den unge datteren sin hjem til det trygge landet i nord. Der brukte Karina ressursene sine på å hjelpe dem som var aller verst rammet av Balkan-krigen, nemlig de bosniske muslimene.

- Jeg fikk et veldig nært forhold til dem. Det hender seg jeg møter dem i dag; noen av dem som bare var små barn da de måtte flykte. Det er så godt å se hvor bra det har gått med dem; hvor godt de har lyktes i det svenske samfunnet. De bosniske muslimene har vært veldig hardtarbeidende, og har fått høye stillinger i det svenske samfunnet, sier den kroatiske kvinnen.

Lørdag kan du lese om tre av de bosniske flyktningene som kom til orkdalsregionen som små barn, og om hvordan det har gått med dem og hvordan de ser tilbake på oppveksten i Orkdal og Agdenes.