- Jeg gråt litt på morgenen, sa Marit K. Høiseth. Hun hadde brukt dagen før på å rydde og pakke sammen på arbeidsplassen sin. Hun hadde hatt femti prosent stilling, og hadde jobba i skranken på Fokus på Orkanger siden februar 1982. Den endelige avgjørelsen om hvem som skulle slutte i banken var tatt, og Marit K. Høiseth å valgte avslutte med en gang, ikke vente til nyttår da den nye bemanningsplanen i Fokus skulle tre i funksjon.
I tillegg til Marit K. Høiseth var det flere som skulle ut fra Fokus på Orkanger, men den endelige avgjørelsen var ikke tatt da ST var på besøk.
Det hadde gått fort. Prosessen hadde hatt et for høyt tempo.
- Det kunne ha vært løst på en annen måte dersom vi hadde fått mer tid, sa Knut Even Wormdal, en av kollegaene til Marit K. Høiseth gjennom 18 år. Det hadde gått tre uker fra det ble klart at bemanninga i Fokus Bank skulle ned og til Marit K. Høiseths siste dag på jobb.
- Først blir du handlingslamma, får ikke til å tenke. Du tenkte heller ikke at det var din tur, sa Marit K. Høiseth om ventetida.
Knut Even Wormdal og Kari Fossum fortalte om hvordan alle gikk og tenkte «hvem er det, hvem er det?». Alle begynte å legge planer som om de skulle være den som måtte ut.
Det gikk ei drøy uke fra banksjef Lars Metlid fikk beskjed om at han måtte skjære ned på bemanninga, til Marit K. Høiseth fikk beskjed om at hun var en av dem som var fristilt.
Fokus Bank har vært igjennom mange omstillinger siden den første store nedbemanninga i 1988/89.
- Det var mer skremmende da, sa Knut Even Wormdal. Prosessen med automatisering og sentralisering gikk hele tida, og kanskje spesielt fort i en bank som var med i et stort konsern, i motsetning til mindre banker.
- Nedbemanning hadde også sideeffekter . Bemanningsreduksjonen ble tatt før sentraliseringa rent teknisk var kommet på plass, så i en overgangsfase ble det ekstra tøft, også for de som ble igjen, mente Kari Fossum.
Sjøl om noen var på veg ut, så var de ikke ute av den svært sammensveisa gjengen på Fokus på Orkanger.
thor.kleven@avisa-st.no