Klokka er fire lørdag ettermiddag. Den siste safarien står for tur. De lommekjente og kunnskapsrike sjåførene våre skal ta oss over savannen for siste gang.

Tidligere har vi opplevd den ville naturen i Naivasha og Nakuru. Det første dyret vi så, var en sebra som lusket i veikanten ved innkjøringen til Naivasha. Bare dette synet alene var veldig eksotisk for oss.

Noen dager senere var sebraer blitt like dagligdags som norsk huskatt.

For det bygde seg gradvis opp. Time for time, dag for dag, bød den kenyanske naturen på stadig sterkere opplevelser.

Så vi har ikke så enorme forventninger idet vi kjører ut, denne lørdagsettermiddagen. Vi har jo sett det aller meste. Men vi skulle veldig gjerne ha sett hannløva, kongen på savannen.

De neste timene skal vise seg å overgå alt vi har drømt om. Det blir en nesten ekstatisk opplevelse.

Det starter med noen elefanter som vi ser flere hundre meter unna. Noen velger å ta fram kameraene, mens andre har langt bedre bilder av elefantene fra før.

Sjåførene våre har et enormt syn, og plutselig svinger vår sjåfør, Hashim, av fra «hovedveien». Han kjører mot et tre, der et par gaselleben henger livløst ned fra greinene. Hashim vet at dette er måten leoparden oppbevarer byttet sitt på, og vi finstuderer treet for å se om en leopard kan ligge der, godt kamuflert av greinene.

Men vi ser bare de døde gasellebena.

Ja, ja. Kanskje det blir en rolig safari denne gangen.

Savannen ligger vid og grønn foran oss. Sola varmer fortsatt godt, selv om det aldri har blitt ubehagelig varmt på denne turen. Kenya har et klima som skapt for nordmenn.

Plutselig setter Hashim opp farten. Han har fått en melding på walkien.

Ikke lenge etter, ser vi dem. To geparder. Ti, femten meter fra oss. De registrerer at vi kommer. Men bryr seg ikke. De har fullt fokus på den døde impalaen som de begge har satt tennene i.

Noen meter bak dem sitter en sjakal. Tålmodig venter han til gepardene har forsynt seg. For de tar ikke alt.

Rangordningen blant «restespiserne» er tydelig: Et stykke bortom sjakalen sitter to ørner i et tre, og bortenfor der igjen en gribb. De vet alle at det blir kveldsmat. De må bare vente på tur.

Det er et enormt kick å være vitne til dette på så nært hold. Hele kroppen reagerer. Opplevelsen må få sitt verbale uttrykk. Og ord har vi ikke. Så vi stønner og banner.

Vi blir stående til den ene geparden blir så stappmett at den legger seg på siden i gresset. Den er så full av mat at den ser høygravid ut.

Kompisen, som kanskje er en søster eller bror, fortsetter. Mens sjakalen, ørnene og gribben sitter pal og venter.

Det er én ting vi har veldig lyst til å se denne siste kvelden, og det er hannløva. Sjåførene våre vet det. Og jakten på Simba begynner.

Vi kommer ikke langt før vi finner Simba junior. En søt løveunge dukker fram inne ved et tre, kanskje ti meter unna oss.

Så får vi enda en nydelig opplevelse. Lille Simba er nemlig ikke alene. Han rusler en tur ut i gresset, og får følge av først én – så én til.

Til slutt er det ni løveunger som leker seg rett foran oss.

Vi fatter håp om at minst én av mødrene befinner seg i nærheten. Og vi blir bønnhørt.

Ikke langt unna, men på andre siden av veien, ligger løvemor dovent på en liten haug. Heller ikke hun lar seg affisere av menneskene og bilene som står like ved henne. Blikket hennes er festet et sted langt borte. Hun peiler seg nok inn på et bytte. For ikke langt unna står en flokk med ulike dyr i ring. Akkurat som om de værer fare og har en rådslagning om hvordan de skal unnslippe løva.

Vi starter opp igjen og kjører videre. Etter en stund ser vi enda ei løve. Det er forresten to av dem, hvorav den ene går langs veien der vi stopper bilene.

Rett bortom står en mammaelefant og babyen hennes så nær veien at kameraet ikke greier å fange begge dyrene på samme bilde.

Men så kommer meldingen.

«SIMBA»

Hannløva er funnet!

I stor fart kjører vi over dårlige grusveier, store gjørmete dammer og buklete broer.

Vi tar ikke sjansen på at den unnslipper.

Vår bil er en av de siste som kommer fram. Der, rett foran oss, kanskje fem meter unna, ligger han. Kongen. Den mektige løvehannen, med den imponerende manken. Og jammen er det ikke to av dem! Inne ved et tre ligger det som kanskje er sønnen. Han ser i alle fall litt yngre ut.

Vi har fått den avslutningen vi hadde drømt om, men knapt turt å håpe på.

For Øystein Haugberg, som er en av deltakerne på turen, gikk en stor drøm i oppfyllelse denne lørdagen. Haugberg har to store interesser; foto og dyr. I Maasai Mara fikk han virkelig forent disse to hobbyene.

– Yndlingskanalen min er Animal Planet, og yndlingshobbyen er å ta bilder. Jeg meldte meg på denne turen for å komme nær dyrene, og for å ta bilder av dem. Nå har jeg fått sett ALT, og det til og med på nært hold!