Den mektige andreakten er akkurat over. Klappsalvene runger over verdens største utendørsscene. De 15 000 frammøtte har nettopp fått høre noe av det flotteste som er laget av opera. Til høyre ovenfor den vakre scenen henger fullmånen.

Den stolte Triumfmarsjen er friskt i minnet da jubelen bryter ut på nytt. Via SMS, har publikum fått gledesmeldingen; Italia er blitt verdensmestere i fotball etter å ha slått Frankrike på straffekonk.

Musikerne i orkesteret kaster instrumenter i været og jubler. Publikum klapper, roper, plystrer – og noen gråter. Endelig – etter 24 år – har de greid det igjen! Og fra det store torvet utenfor Arena de Verona høres et jubelbrus i en styrke man ikke trodde var mulig.

Så begynner noe utrolig å skje.

Den gullforgylte pyramiden på scenen åpner seg. Ut kommer tre menn med det italienske flagget vaiende mellom seg. Samtidig lyssettes området bak pyramiden i rødt, hvitt og grønt – og danner et perfekt italiensk flagg.

«Flaggbærerne» blir ikke alene. Hoppende av glede kommer de inn etter tur; skuespillerne, korsangerne, statistene – og masse publikummere. Noe slikt har aldri før skjedd under en operaforestilling i Arena. Tett i tett står de på scenen. Noen svøpt i flagget. Andre med hendene over hodet. Alle ler og smiler.

Dirigenten har fått stativet sitt drapert i det grønne, hvite og røde flagget. Nå hever han taktstokken og drar i gang «arien» alle venter på; Italias nasjonalsang.

15 000 mennesker reiser seg. De som kan, synger av full hals. Og de som ikke behersker språket, bidrar etter beste evne. Stemmene fra publikum og sangerne på scenen blander seg og danner et majestetisk kor. Øyeblikket er magisk. Alle vet at dette vil skje bare én gang i deres liv.

Da tredje akt tar til – en god stund etter skjema – flyter lyden fra scenen sammen med jubelbrølene fra gaten. Én gang må forestillingen til og med stoppes. Drønnet fra fyrverkeriet slår inn på høyttaleranlegget, og ensemblet venter klokelig til skuddsalvene er avfyrt.

Og slik blir det forestillingen ut. Kanskje fikk vi ikke hørt Aida så flott og sterkt som vi hadde sett fram til. Men vi fikk noe annet. Vi ble del av noe unikt og stort. En fellesopplevelse så vanvittig sterk at ingen av oss noensinne vil glemme den.

Leve Italia!