Det har lett for å bli slik at hjemreisen etter langturer i Europa blir en ren transportetappe, uten de store opplevelsene.

ST-turens vei tilbake mot nord ble alt annet enn kjedelig.

Perler

Knut Grønningen er en kar med mange talent. Han håndterer bussrattet like elegant som han setter sammen turer.

Agdenesingen er en bereist kar, og vet hvor perlene befinner seg. Så i stedet for å legge overnattingene på hjemturer til sterile hoteller i store, sjarmløse byer, fikk vi fine opphold på steder som Lugano i Sveits og Weinheim og Celle i Tyskland.

I tillegg var det lagt inn en lengre lunsjstopp i den lille landsbyen Riquewihr i Alsace i Frankrike. Det var blant annet hit den første reisen etter ST-turenes «gjenoppstandelse» i 2005, tok veien. Det ble derfor et trivelig gjensyn for noen av deltakerne på turen.

Gjensyn

Riquewihr er viden kjent for sin historiske arkitektur, og framstår i dag akkurat slik stedet gjorde i det 16. århundret. Skakke bindingsverkshus i alskens farger, prydet med et vell av blomster, gjør småbyen til et særdeles trivelig sted å ferdes i.

Kjell og Gunnhild Fandrem har vært med på alle leserturene siden 2005. De satte derfor stor pris på å få et gjensyn med Riquewihr.

– Det var veldig artig å komme tilbake!

Lidenskap

Kjell og Gunnhild Fandrem er i dag pensjonister. Hun har bakgrunn som sykepleier, mens han har jobbet som møbelsnekker og bygningssnekker.

Lidenskapen for trevirket har han tatt med seg på ST-turene. Fra hver eneste tur har Kjell hatt med seg et emne som han senere har laget både treboller og smørkniver av. Kona Gunnhild har ikke alltid vært like begeistret for husbondens stadige leting etter passende emner.

– Det hender jeg blir litt fornøyd, ja, medgir hun.

Aidensfield

Fandrems interesse for tre har ført til flere artige situasjoner på ST-turene. Som da de var i Aidensfield (Goathland) for to år siden.

– Jeg lette og lette. Men fant ingenting. Bak parkeringsplassen var det en bekkdal, og der så jeg ei grein som hadde blåst ned. Men greina var stor, om lag fem meter. Så jeg og Per Storås, som var med meg, fikk ikke til å bryte den av. Per visste råd, og sprang til Pripp's Garage, der han fikk låne ei gammel snekkersag som hang på veggen, minnes Fandrem.

Firenze

Sommerens emne fant han i Firenze. Heller ikke der var det lett å finne noe som var egnet.

– Men jeg hadde kjempeflaks, da vet du! Nede ved elva lå det noe «vuddu». Jeg sprang som bare det for å rekke det, og fant en luggum trekabbe.

Fandrem syntes imidlertid at han måtte spørre arbeidskaren som holdt på og arbeidet i området.

– Jeg snakka med en som jobba der.

– Snakka, du! utbryter Gunnhild, som i likhet med mannen verken kan et ord engelsk eller tysk.

– Ja, vi snakka på fingerspråket. Så det var greit at jeg tok med, smiler Kjell Fandrem.

Nye venner

Ekteparet Fandrem stortrives på ST-turene.

– Det som gjør turene så trivelige, er reisefølget. Vi treffer kjentfolk, samtidig som vi møter nye som vi blir kjent med. Vi tror det betyr litt at vi reiser sammen med folk som kommer fra samme distrikt.

Ekteparet har fått flere nye venner etter at de ble med på ST-turene.

– I fjor sommer var vi i Drøbak på hytta hos Per og Kari Storås. Uten ST-turene hadde vi aldri blitt kjent med dem.

Film

Utover høsten skal Kjell Fandrem trylle fram nye ting at emnet han fant ved elva Arno i Firenze.

Og når høstmørket kommer krypende, vil de invitere venner for å se på film fra sommerens tur i Toscana.

Og kanskje vil de begynne å planlegge neste sommer ...