Noen hevder at kvinnehjernen ikke er konstruert på samme måte som mannehjernen. Enkelte hevder til og med at det er hjernen til mannen som er det normale, som om det skulle være en bombe. Hva som er normalt, og hva som er best, kan føre til en lang diskusjon som vi like godt kan be hjerneforskerne Moser ta seg av.

Personlig kan jeg skrive under på at jeg er så heldig å ha en hjerne som gjør det mulig å gjøre flere ting samtidig. Jeg kan jobbe på PC-en samtidig som jeg har en privat samtale på telefonen. Jeg kan kjøre bil samtidig som jeg spiser eple og har telefonen på øret (Jeg lover dette er så lenge siden at det er før det kom forbud om å snakke i telefonen under bilkjøring). Jeg øve på saksofon samtidig som jeg lager middag. Jeg kan steke brød samtidig som jeg gjør unna en times nattesøvn. Dette er kvinnehjernen i særklasse som enhver mann kan misunne oss. I generasjoner har vi laget mat samtidig som vi har passet unger, holdt orden i hus og hage og hatt fulltidsjobb. Multitasking kalles det i dag.

Mannfolka derimot er veldig fokusert og målrettet når de utfører oppgaver. Koker de grøt, står de stand by og rører i grøten uten noe annet å gjøre. Skal det grilles, tar de superansvar for kjøttet eller fisken må vite, mens andre må sørge for alt tilbehøret, dekke bord, ordne med drikke og brette servietter. «Kunne jeg bare vært mann for ei uke», for å sitere en kjent kvinneskikkelse i dalføret. Kunne jeg bare vært like fokusert som en mann, med en genial tanke i hodet og en stor ball i lufta.

Å, hvor jeg misunner dem som finner igjen bilen sin i den store parkeringskjelleren, finner den rette stien i marka som du er så kjent i, men som du likevel roter deg bort i gang på gang.

Verst er det likevel når du innbiller deg at du befinner deg i en by på spanskekysten for så å oppdage etter to døgn at nei da jenta mi, du er ikke i Malaga som du trodde, men i en by tre mil lenger sør. Da er det flaut å ha avtalt med gode venner og møtes på torget i Gamlebyen og ikke finne hverandre.

Med min utsøkte kvinnehjerne kunne jeg glatt, og uten skam, tatt på meg ansvaret for stedsforvirringen. Men denne gangen er mannen i huset like forvirret. Malaga eller Fuengirola? Hva gjør vel det. Sola skinner, himmelen er blå og vannet er herlig! Namsos eller Steinkjer? Samme her: Himmelen er grå, sola er borte og hendene er iskalde.

Til sjuende og sist lever jeg godt med mitt dårlige rykte som både sted- og døgnvill. Jeg er kvinnfolk og kan ikke annet være.