Han flyttet fra Rindal til «byen» for å få seg jobb som drosjesjåfør. 40 år senere er Svein Jonli fortsatt drosjeeier og han har rukket å bli smittet av travbasillen. Mandag slo basillen ut i tårer.

Det var imidlertid ikke triste tårer som randt nedover kinnet til den daglige lederen av Orkdal taxisentral mandag kveld. Det var gledestårer. Da hadde Bjørly Kvikka, som han eier og trener sammen med kona Ann-Karin Rostad nettopp gått inn til karrierens andre seier.

- Jeg ble målløs da jeg fikk mikrofonen stukket opp i ansiktet på seremoniplass etter løpet. Jeg var så glad. Det eneste jeg klarte å si var at jeg var veldig rørt og beveget, forteller Jonli.

Svein Jonli har lang fartstid som drosjeeier. Det er der pengene tjenes, mens de brukes i travet.

Drosje, ambulanse og likbil

Svein Jonli er ingen gammel traver i sporten. Det er transportbransjen som er hans greie. Han er vokst opp i Lomunddalen i Rindal, men flyttet til Orkdal i 1978. Han hadde sett at Våberg transport lyste ut ei sjåførstilling.

- Jeg pakket sekken og reiste til Orkdal, og fikk jobben. For meg som lomundaling var det som å komme til byen. Jeg jobbet hos Våberg transport i to år, hvor jeg kjørte sykebil og drosje.

- Hadde du utdanning for å kjøre ambulanse?

- Jeg hadde førerkort, det var alt som trengtes. Ja, det er mulig vi måtte ha et førstehjelpskurs, jeg husker ikke helt. Nei, vi kjørte fulle folk i drosjen om natta, parkerte drosjen om morgenen, hadde på oss en kvit frakk og hoppet inn i ambulansen. Det var ikke slik som i dag, at du nærmest må være utdannet lege for å sitte bak rattet i en ambulanse. Men vi fikk fraktet pasientene dit de skulle, Og hadde vi tid og overskudd til overs når vi var ferdige i ambulansen, hendte det at vi tok oppdrag for et begravelsesbyrå bak rattet på likbilen, forteller Jonli.

Daglig leder

Etter to år hos Våberg transport hvor han kjørte både levende og døde, valgte han å bli sin egen sjef. Svein Jonli ble drosjeeier og har de siste 38 årene vært tilknyttet Orkdal taxisentral, de siste 20 årene som daglig leder.

- Taxisentralen består av sju drosjeeiere. Jeg for min del har tre faste sjåfører ansatt, samt tre-fire avløsere. Du kan trygt slå fast at jeg ikke har en omfattende CV. Det er drosje som har vært min greie hele yrkeslivet, forteller Jonli.

Gemina gjøres klar for dagens tur.

Livredd hest

For drøyt fire år siden opplevde Jonli et samlivsbrudd. Det gikk imidlertid ikke så veldig lang tid før han traff Ann-Karin Rostad, og de to ble ganske raskt mer enn gode venner. I dag er paret gift. Og det var nettopp Rostad som introduserte Jonli for hest og travsport.

- Jeg var helt grønn, men jeg syntes travsporten virket spennende. Ann-Karin vurderte på det tidspunktet å slutte med hest, men jeg pushet på i den andre enden, selv om jeg egentlig var livredd hest. Jeg turte ikke en gang å leie en hest inn fra luftegården, forteller Jonli og fortsetter:

- Jeg fikk lyst til å satse litt og handlet inn hester i tur og orden. Jeg var så grønn at jeg trodde det bare var å kjøpe inn en hest som hadde en seier eller to i raden, og dermed ville suksessen være sikret. Hadde det ikke vært for Ann-Karin, så hadde vi nok hatt flere hester. Men heldigvis så har hun bremset meg. Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig. Men der tok jeg grundig feil, forteller Jonli, som i dag eier, steller og trener fire hester, Rapido GT, Bjørly Kvikka, Gemina og Dancer Halbak, sammen kona Ann Karin.

- Det er Ann-Karin som kan dette, det er hun som tar avgjørelsene og det er hun som gjør det mest avanserte treningsarbeidet. Jeg flir, koster, steller og kjører rolige skritteturer. Men det er Ann-Karin som er sjefen når det kommer til hestene.

Skryter av miljøet

- Hva er det som er så fascinerende med travsporten?

- Det gir en helt enorm frihetsfølelse å sitte i vogna bak hesten i skogen og bare kjenne roen bre seg i kropp og sjel. Og så blir man veldig glad i hestene. De knegger når jeg kommer til stallen. Og så er det et fantastisk miljø. Alle hjelper alle. Når det går dårlig, så trøster og oppmuntrer vi hverandre. Når det går godt, så gratulerer og bejubler vi hverandre. På Leangen mandag fikk jeg mange gratulasjoner både fra folk jeg kjenner og ikke kjenner. Noralf Brækken, som er en av landets beste travtrenere, tok meg i handa og gratulerte meg. Det syntes jeg var stort, forteller Jonli.

Ekteparet Svein Jonli og Ann-Karin Rostads har også opplevd mye glede og spenning med Rapido GT.

Følelsesmenneske

Travsport er mye følelser. De som satser på sporten for å tjene penger, har gjerne et problem. Det er nemlig ikke enkelt å lykkes. Betalinga kommer i form av et utrolig spenn i følelsesregisteret, fra den dypeste skuffelse til en gledesrus som knapt kan beskrives. Svein Jonli er et følelsesmenneske, og legger ikke skjul på det.

- For et halvår siden hadde vi et alvorlig kolikktilfelle på en av våre hester. Og da veterinær Lise Westergren satte øynene i meg og forklarte at vi kanskje måtte avlive hesten, så knakk jeg helt sammen. Som sagt, man blir veldig glad i disse dyrene. Men heldigvis gikk det bra. Lise reddet livet til hesten, og det er jeg veldig takknemlig for. Og når det er sagt, så er vi utrolig heldige som har veterinærene Lise Westergren og Ola Martin Foss tilgjengelig på Orkdal tråvpark. De gjør en helt fantastisk jobb.

Da Jonli og Rostad tok turen til Leangen mandag, så snakket de sammen om at de ville bli glad for en premie. Men da kusken, Andre H. Stensen, etter varminga sa at; «i dag ender vi høyt oppe», begynte Jonli virkelig å kjenne at hjertet slo og følelsene var påskrudd.

- På grunn av usikkerhet om tredjehesten galopperte i mål, gikk det flere minutter før vinneren ble utropt. Og da jeg hørte Bjørkly Kvikka i høytalerne, så kjente jeg en helt ubeskrivelig gladfølelse. Det var mye følelser da. Jeg tar lett til tårene, og det er blitt verre med årene. Jeg gråter i begravelser, i konfirmasjon, ja, jeg er blitt veldig lettrørt.

Og han gråt på Leangen mandag - av lykke!