Det var på vei fra Polen tilbake til Tyskland vi fikk vite det.
Det hadde visstnok vært en eksplosjon i regjeringskvartalet. Inngangspartiet skulle være ødelagt.
Så vokste omfanget. Mennesker var drept. Flere bygg ødelagt.
Vi kunne ikke fatte det. Hvordan kunne noe slikt skje i landet vårt?
Ubegripelig
Geir Lorentsen var reiseleder på turen, og kona Ingebjørg Sogge var også med. De fikk kontakt med sønnen Erling, som hadde vært på Grünerløkka da det skjedde. Også der hadde man merket eksplosjonen.
Noen timer senere kom meldingene fra Utøya.
Det ubegripelige ble enda mer ubegripelig.
Smertefullt nært
Det gjensto to døgn av leserturen da det smalt i Oslo. De grusomme begivenhetene satte sitt tydelige preg på resten av turen.
Det var uvanlig stille i bussen, folk snakket med dempede stemmer og det hele opplevdes som fullstendig surrealistisk.
At en lokal ung gutt var savnet etter skytinga på Utøya, brakte tragedien smertefullt nært.
Nazismens uhyrligheter
Tirsdag 19. juli fikk vi med egne øyne se nazismens uhyrligheter i Auschwitz. Vi hadde sett galgene, torturkjelleren i blokk 11, tonnevis med menneskehår, proteser, barnesko, kofferter.
Vi hadde sett bildeutstillingene.
Ett av bildene viste en gruppe barn. Intetanende gående mot det de trodde var et dusjanlegg. Noen minutter senere var de døde. Gasset i hjel.
Likvidert
Fredag var mer enn 600 ungdommer samlet på Utøya. For mange var dette årets høydepunkt. Her følte de seg trygge. Også etter at det smalt i Oslo.
«Er det noe sted som er trygt akkurat nå, er det Utøya,» ble det sagt på sommerleiren.
Virkeligheten var stikk motsatt. Utøya ble åsted for den mest avskyelige handlingen man har sett. Både i Norge og internasjonalt. I løpet av halvannen time ble mange titalls unge likvidert.
Av en kaldblodig morder med en ideologi farlig nært beslektet med den som lå til grunn for ugjerningene i Auschwitz.