Europa kunne sett helt annerledes ut i dag dersom man ikke hadde lyktes den 6. juni 1944. Bedre kjent som D-dagen. Starten på slutten for nazi-Tyskland.

Forberedte tale

Det var nemlig ingen selvfølge at det ville gå bra. Britiske, amerikanske og kanadiske styrker slo seg sammen og planla Operasjon Overlord, ledet av Dwight D. Eisenhover.

Eisenhover var så forberedt på at det hele kunne mislykkes, at han før angrepet skrev talen der han beklaget nederlaget.

Det ble en tale han aldri behøvde å holde.

Narrespill

Langs en nesten ti mil lang strandlinje, fordelt på fem strender, gikk de allierte i land tidlig om morgenen den 6. juni.

I forkant hadde de lurt tyskerne til å tro at invasjonen ville komme der det var som smalest mellom Frankrike og England; utenfor Calais. De allierte hadde laget en avledningsmanøver som gikk under navnet Operasjon Fortitude, blant annet ved hjelp av soldater, fiktive treningsleirer og oppblåsbare (!) våpen og tanks i områdene ved Dover.

Dette er senere omtalt som tidenes mest vellykkede avledningsmanøver.

Tøff motstand

Men selv om tyskerne antok at angrepet ville komme ved Calais, var de også forberedt på at noe kunne skje langs strendene i Normandie.

De allierte møtte derfor tøff motstand. På selve D-dagen mistet mer enn 14 000 allierte soldater livet, og flere ble drept i dagene som fulgte.

Norsk jager

Å kjøre langs disse strendene, som den dag i dag går under kodenavnene de fikk under krigen; Sword, Gold, Omaha, Utah og Juno, bringer historien tett på oss.

Før vi ankom Normandie-strendene, holdt reiseleder Geir Lorentsen en leksjon der han ga repeterte det som skjedde for 66 år siden. Han avrundet «historietimen» med å fortelle om den norske jageren Stord, som deltok i første linje under invasjonen. Om bord på Stord var det en mann som het Arne Skjervø, og datteren han sitter i denne bussen.

Solbriller

Skjervøs datter heter Brit Wemundstad. Hun ble med på ST-turen til Frankrike først og fremst for å kunne se stranda der faren hennes deltok i fremste rekke i 1944.

– Jeg har tatt på solbriller i dag. For jeg vet at dette kommer til å bli sterkt for meg, sa Wemundstad til ST da vi stoppet på den første stranda - Sword.

Hun beholdt solbrillene på også ved neste stopp. STs medarbeider gikk sammen med henne helt ut på klippekanten, rett overfor Gold. Hun klarte ikke å holde tårene tilbake da hun fortalte om faren sin, mens blikket vandret utover havet og den nydelige stranda – som for 66 år og én måned siden var åsted for et grusomt slag der mange unge menn måtte bøte med livet.

Mareritt

Arne Skjervø overlevde. Han kom hjem, 58 kilo og tilsynelatende uskadd. Men ikke alle sår er synlige. Wemundstad husker hvordan hun som lita jente våknet om natten av faren som skrek av marerittene sine.

Så vanskelig var minnene for ham, at han ikke greide å snakke om krigen med datteren. Først etter at han var død, fikk Brit Wemundstad vite at han hadde vært en av de rundt 156 000 allierte som deltok i Operasjon Overlord.

– Å få se disse strendene, ble sterkere enn jeg hadde trodd. Det ble veldig spesielt for meg. Så jeg takker avisa Sør-Trøndelag og Orklareiser som har gjort dette mulig for meg.

Størst tap

Langs alle de fem historiske strendene liggere minnesmerkene tett i tett. Og det amerikanske, britiske og kanadiske flagget vaier på mange stenger.

Men det største, og mest gripende, av alle minnesmerker, er Cimetiere St-Laurent – minnekirkegården som ligger rett ovenfor Omaha beach. Det var på denne stranda, der amerikanerne gikk i land med 34 250 soldater, de største tapene kom. 9386 hvite marmorkors står der til minne om de som døde. Det er når man ser dette, at det går opp for en hvor viktig historiefaget er i den norske skolen. For et historieløst folk, er et folk som lett lar seg lede.

Kanonføde

Men det er ett aspekt ved den delen av krigshistorien som omhandler D-dagen, som det har vært lite snakket om.

Samme dag lå nemlig tusenvis av livredde tyske unge menn på sine poster. Med adrenalinnivået på topp. Helt uviss på hva som ventet dem.

Mange av disse ble også kanonføde. Noen kom seg unna, og hjem til familiene sine i Tyskland. Og noen endte i fangeleirer.

16 år

En av dem som endte som krigsfanger, var Friedhelm Merklinghaus. Han var bare 16 år. Og han hadde aldri noe annet valg enn å følge Hitlers ordre om å kjempe for nazi-Tyskland og Lebensraum.

Da krigen var over, ble han sendt til Amerika på tvangsarbeid på en bomullsplantasje. Til vilkår som minnet om dem de svarte slavene hadde arbeidet under.

Skeptisk

Merklinghaus og hans kone Hannelore ble senere venner med Anne-Karin og Nils Riaunet. Det tyske paret hadde nemlig feriert i Børsa og på Viggja i flere tiår, da Riaunet fikk forespørsel om å leie ut kårenden til tyskerne.

Anne-Karin var skeptisk. Ordet tysker lød ikke veldig godt i hennes bevissthet. Men det endte med at de sa ja.

Det ble starten på et langt og godt vennskap mellom to ektepar fra to land som noen tiår tidligere hadde stått på hver sin side i kampen om Europa.

Vennskap

Planen var at paret fra Børsa skulle dra til Düsseldorf for å besøke Friedhelm og Hannelore. De rakk det ikke, for i 2009 døde mannen som i juni 1944 hadde ligget og vært livredd ved ei strand i Normandie.