Mary Mo må jevnlig opp i øyekroken med servietten.
- Jeg er så lettrørt, skjønne du, sier skaunkvinnen.
Ved siden av henne sitter en annen kvinne, Sulejha Hajrovic. Hun kom til Norge som flyktning i 1993, og den 25. august samme år kom hun og familien hennes til Børsa.
- Vi bodde i Svingen 6, rett ved siden av Gunnar Gisnås (som da var kommunelege i Skaun, red.anm.), sier hun og smiler. Det er lett å se at de to er glade for å se hverandre. Det er blitt noen år siden sist.
Spesiell atmosfære
Mostar i Bosnia var nest siste stopp under ST-turen. Én ting er at Mostar har en spesiell plass i mange nordmenns hjerter, ikke minst hos folk i orkdalsregionen, etter at mange flyktninger kom fra Bosnia tidlig på 90-tallet. En annen ting er Mostars helt spesielle atmosfære.
Man får kanskje ikke opplevd denne atmosfæren fullt ut når man er innom bare noen få timer, og når varmen er så intens at det er så å si uutholdelig å oppholde seg i sola.
Bønnerop under lunsjen
Men man registrer likevel at Mostar skiller seg ut fra det vi har sett ellers på ST-turen. Gamlebyens sentrum er lite og kompakt, og innflytelsen fra Østen er helt tydelig. Mens vi inntar lunsjen vår ved elva Neretva, lyder bønneropet fra minareten på elvas østside.
Og ute i gatene hører man bankinga fra kobbersmedene. Her får du garantert kjøpt lokalproduserte suvenirer.
Flyttet hjem
Zulejha har kjørt fra Stolac til Mostar for å møte sine norske venner, Mary og Steinar Mo.
Mary jobbet ved legekontoret i Skaun, som også ble Zulejhas arbeidsplass. Ekteparet Mo ble etter hvert være venner med Zulejha og mannen hennes, og de fire har blant annet vært på Mo-familiens hytte på Søvasskjølen i lag.
Nå er det Mary og Steinars tur til å møte sin bosniske venn på hennes hjemmebane. Zulehja og mannen, som er arkitekt, flyttet nemlig hjem til Bosnia, etter fem år i landflyktighet. De ville bidra under gjenoppbygginga av landet. Det var imidlertid et sørgelig syn som møtte dem da de kom hjem. Det 300 år gamle huset deres var brent ned. Med nennsom hånd har de rekonstruert det historiske huset.
Sommervikar
Zulejha kuttet ikke båndene til Norge da hun og mannen flyttet hjem i 1998. Tre ganger reiste hun til Børsa for å jobbe som sommervikar ved legekontoret, når hennes tidligere kollega Smile Mandzuka, som også er bosnisk flyktning, hadde sommerferie.
Men nå er det altså gått fem år siden hun var i Norge, og det ble derfor et hjertelig gjensyn i Mostar.
- Jeg tenker ofte på menneskene jeg møtte i Norge. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle ta turen hit for å møte Mary og Steinar, forteller den bosniske legen.
Ble nektet innreise
Dagen etter fikk vi virkelig oppleve at maktmennesker i det tidligere Jugoslavia fortsatt har en vei å gå. Zulejha ønsket å tilbringe mer tid med sine norske venner, etter å ha fått et par timer sammen i Mostar.
Hun satte seg derfor i bilen sin søndag morgen for å besøke Mary og Steinar i Cavtat, men kroatiske grensemyndigheter ville ikke slippe henne gjennom. I fem timer ventet hun ved grensa før hun ga opp.
Slike ting er imidlertid personavhengig, og Zulejha ga ikke opp. Dagen etter prøvde hun på nytt, og denne gangen var det andre grensevakter i lukene, og Zulejha fikk reise for å tilbringe noen kveldstimer med sine norske venner.
Sinne
- Jeg kjenner på et sterkt sinne, sier Bente Wæraas. Sinnet hennes retter seg blant annet mot grensevaktene som misbrukte makta si til å hindre Zulejha i å få reise til Kroatia for å møte sine venner.
- Jeg tenkte: Kjære vene. Det har gått så mange år siden krigen sluttet. Her er det en kvinne med papirene sine i orden, og så får hun likevel ikke komme inn i Kroatia. Det forteller oss at det fortsatt er mye som ikke er på plass ennå.
Sterkt inntrykk
For Bente og mannen Stein har dette vært en tur de har sett fram til lenge. Jugoslavia var deres «sydenland».
- Nå er det snart 35 år siden vi var her sist. Vi har lenge tenkt på å reise tilbake, og meldte oss på med én gang da vi hørte at ST-turen skulle gå dit, sier Bente som medgir at det de har sett på turen, har gjort inntrykk.
- Vi kan lese oss til mye av historien. Men vitnesbyrdene fra dem som har vært midt oppi dette, er det som har gjort størst inntrykk. Å lese om en krig er noe annet enn å se kulehullene med egne øyne.
Husker datoen
I min tid som journalist har jeg møtt med mange flyktninger, fra mange land. De har én ting felles: Datoen da de kom til Norge, sitter som spikret i minnet. Det gjelder også for guiden vår, Niko Zelenika. Han var en av 14 000 bosniske flyktninger som kom til Norge etter å ha blitt fordrevet fra hjemlandet.
- Jeg kom til Norge den 18. april i 1993. Først til Bergen, deretter ble jeg sendt til Borkenes utenfor Harstad. Vi var de første bosniske flyktningene som kom til denne delen av landet, og den 14. mai var vi på førstesida i Harstad Tidende, forteller Niko og ler.
Han holdt ut i ett år etter krigsutbruddet i Mostar. Leiligheten hans lå i det som var første frontlinje. Han minnes første gangen han så granatene slå ned.
- Jeg sto ved vinduet. Da jeg kom bort til sofaen, ristet bena mine. Det var vel en slags reaksjon.
Skjulte serber
Granatnedslagene ble stadig vanligere. Leiligheten var til slutt helt ødelagt. Niko forteller at han gikk i en konstant tilstand av angst og frykt. Han opplevde blant annet å bli beskutt av snikskyttere.
Før krigen hadde kroater, bosnjaker (bosniske muslimer) og serbere levd i fred og harmoni. Niko hadde venner på tvers av folkegruppene. Så da en serbisk venn av ham ble jaget, ga han vennen husly. Dermed satte han sitt eget liv i fare.
- Mine venner var mine venner, uansett om de var serbere, kroater eller bosnjaker. Krigen var grunnløs for oss vanlige mennesker. Hvorfor skulle vi skyte på naboene, spør Niko, som nektet å la seg innrullere i hæren. Som kroat ville han ha blitt tvunget til å drepe serbere og bosnjaker. Han nektet å gå med på at religion skulle definere hvem de var som mennesker; hvem som skulle få leve og hvem som måtte ryddes unna.
Steinla rådhusplassen
Niko ble i Norge i ti år. I starten var han redd hele tiden, men frykten slapp gradvis taket. Han begynte å jobbe med én gang. Noe av det første han arbeidet med, var steinlegging.
- Om du ser plassen utenfor rådhuset i Borkenes, kan du tenke på at det var jeg og noen andre flyktninger som la ned belegningssteinen.
I Oslo, hvor han var under storparten av norgesoppholdet, fikk han jobb på et lager.
- Jeg har stablet mye Ali kaffe, ler han.
Parallelt med arbeidet, studerte han ved kjemisk institutt på Blindern. Han startet på jobb klokka seks om morgenen, og var ikke hjemme før i nitida om kvelden.
Dro hjem
Etter ti år i Norge, ble hjemlengselen sterkere og sterkere. Da han så Apollo annonsere etter guide i Montenegro og Kroatia, grep han muligheten.
I dag jobber han som guide, i tillegg til at han driver et lite reisebyrå. Det er Niko som har lagt opp store deler at ST-turen. Han har vist oss to vakre land, men som begge har sine utfordringer. Bosnia har i dag en arbeidsledighet på over 40 prosent, og her er gjennomsnittslønna 4300 kroner per måned. Brutto.
Derfor jobbes det så hardt for å få flere turister til Balkan. Det er her potensialet for økonomisk vekst ligger. Dermed kan hver enkelt nordmann bidra med sitt for at landene skal kunne komme seg på bena igjen.
Niko vil i alle fall gjøre det han kan for at nordmenn skal få en fin ferie.
- Norge er mitt andre hjemland. jeg utviklet meg mye som menneske på de ti årene jeg var der. Da jeg kom til Norge, var det som om alle bekymringer ble tatt fra meg. Jeg følte meg som en svevende luftballong. Nå vil jeg gi noe tilbake til dere.