Da ST møtte Eirin Sørmo fra Meldal på sykehuset for knappe tre uker siden, møtte vi ei ung kvinne som strålte ut en jernvilje det var umulig å ikke la seg imponere av. Til tross for at hun var lam i mesteparten av kroppen, med noe funksjonalitet i venstre side, var Sørmo krystallklar: Hun skulle gå igjen, hun skulle tilbake på seremoniplass med hesten som bet henne, Rofstad Odin, og hun skulle ri monteløp igjen. Målet var med andre ord satt, og jobben med å nå dette målet tok til i det øyeblikket hun i minuttene etter etter ulykka skjønte at hun faktisk ville overleve.
Dramatisk
Nå er det gått fem uker siden den dramatiske ulykka.
Sørmo var på besøk på stallen til travtrener Bjørn Garberg, for å hilse på sin øyensten, hingsten Rofstad Odin, som hun har vært oppasser for gjennom hele hestens strålende karriere. Sammen med henne var venninna Olea Villa Furre, som skulle ta bilder mens Sørmo matet kompisen med gullrøtter.
Plutselig biter Roftsad Odin over nakken og halsen til Sørmo, løfter henne opp og kaster henne i bakken, Resultatet blir to brudd i nakken, hull i den ene lunga og lammelser fra hodet og ned. En heltemodig inngripen fra venninna, reddet livet til Sørmo. Furre fikk Sørmo i sikkerhet utenfor innhengninga til hingsten, og fikk deretter ringt etter ambulanse. Etter hvert viste det seg at ei hovedpulsåre i halsen var nærmest pulverisert. Men heldigvis hadde det ikke gått hull på huden. Hadde det skjedd, ville hun stått i farefor å blø ihjel iløpet av minutter.
Gjennombrudd
Da besøkte Sørmo på sykehuset, var vi vitne til et gjennombrudd. Mens Sørmo lå i senga og journalisten kikket i notatene sine, hørtes et gledeshyl. Sørmo hadde klart å bevege høyrefoten for aller først gang etter ulykka.
- Dette er et stort gjennombrudd. Jeg har sagt det hele tida. Jeg skal bli frisk, jeg skal tilbake på føttene og jeg skal tilbake i travsporten. Og jeg ligger foran skjema, uttalte Sørmo etter å fordøyd det store øyeblikket der muskler og nerver i høyrefoten hadde fått kontakt med hodet og hjernen for første gang etter ulykka.
Gikk fire skritt
Siden den gang har Sørmo trent jevnlig med fysioterapeut. Og hvis hun lå foran skjemaet for to uker siden, så ligger hun langt foran skjema nå. Nylig klarte Sørmo nemlig å stå oppreist. Og når hun først sto, ville hun også gå.
- Fysioterapeuten ville ha meg til å sitte på en benk for å øve opp balansen. Da det gikk bra, spurte hun om jeg hadde lyst til å prøve og stå. Jeg har forstått det slik at man normalt bruker sele når man skal forsøke å få folk til å stå oppreist igjen etter en slik skade, men det droppet vi. Fysioterapeautene skulle stå ved hver sin side av meg. Og plutselig sto jeg der. Og mens jeg sto der opppreist, spurte jeg om jeg skulle forsøke å gå. Svaret ble ja, og jeg flyttet venstrefoten foran meg. Jeg klarte å gå fire skritt, men da var jeg sliten, forteller Sørmo.
- Hvordan opplevde du et slikt gjennombrudd?
- Det var en meget spesiell følelse. Jeg har forstått det slik at ingen reiser seg opp og går med en gang etter en slik skade. Men her tok vi alt i ett jafs bare en drøy måned etter ulykka. Det var kun ørene som hindret smilet mitt fra å gå helt rundt. Å kjenne at kroppen samlet seg og lystret, var helt fantastisk.
Stor glede
Den dramatiske ulykka har selvsagt rystet og preget hele familien til den unge kvinnen. Sørmo forteller at mora har sagt at hun ville være der og se når hun tok sine første skritt igjen. Men de skrittene gikk hun glipp av.
- Mamma opplevde mine første skritt som baby. Og det har vært spesielt for henne og alle andre i familien at jeg på nytt skulle måtte lære å ta mine «første skritt» igjen i voksen alder. Men de fleste, meg inkludert, trodde det ville gå lengre tid før det ville skje. Legene har tross alt sagt at det vil gå ett år før vi får det endelige svaret på hvor frisk jeg vil bli. Nå tok jeg noen skritt allerede etter fem uker, men mamma har tilgitt meg at jeg tok mine første skritt igjen uten hun var til stede, forteller Sørmo og legger til at hele familien uttrykte en enorm glede da de fikk vite at hun hadde tatt sine første skritt etter ulykka.
Kastrert
Eirin Sørmo har aldri følt noe nag til Rofstad Odin, hingsten som skadet henne. Hun har hele tida vært tydelig på at hingstens unormale atferd denne dagen var et resultat av instinkter og hormoner som løp løpsk. Før ulykka hadde hun hilst på en annen hingst, og Sørmo er sikker på at det var lukta fra denne rivaliserende hingsten som fikk det til å klikke for Rofstad Odin. Siden ulykka er Rofstad Odin blitt kastrert, og dermed slipper hesten å kjenne på instinkter og hormoner som gjør den forvirret på en måte som kan utgjøre en trussel for omgivelsene.
- Fredag skal jeg på min første dagspermisjon. Da skal jeg besøke Bjørn Garberg, og jeg skal hilse på Rofstad Odin. Det gleder jeg meg voldsomt til, forteller Eirin Sørmo.
Et steg nærmere
Mens Sørmo var lam så å si i hele kroppen fra halsen og ned umiddelbart etter ulykka, er både venstrefoten og venstrehanda nå nærmest helt bra igjen. I tillegg klarer hun nå å røre både høyrefoten og fingrene på høyresida, men hun blir fort sliten etter å ha beveget foten og arma på høyreida. Men det faktum at hun har kommet så langt som hun har gjort etter ulykka, gjør henne sikrere enn noen gang på at hun vil klare å komme tilbake.
- At jeg nå får til å bevege også høyresida, pluss at jeg har vært oppe og gått, styrker meg i trua på at jeg skal klare å komme tilbake hel og frisk. Det er utrolig godt å kjenne at kroppen samler seg igjen og stadig lystrer mer av signalene fra hjernen. Jeg vet det vil ta tid. Men det er en utrolig lettelse å kjenne at jeg har kommet et steg nærmere det store målet mitt, som er å gå, løpe og ri igjen.