I første del ble det forklart hva et kulturminne er. Fikk du ikke med deg det? Les den her.

For å finne frem til informasjonen i artikkelserien, har jeg brukt både Riksantikvaren, Sametinget, internett, og diverse bygdebøker og årbøker.

Informasjonen om husmannsplassene har jeg funnet i «Rindal heimbygdlag årsskrift 2016», takk til Ola Bolme og Fredrik Løset for god informasjon.

I Rindal finner vi blant annet kirkested, husmannsplasser, dyregraver, og en kulturhistorisk vei.

Utvalgte kulturminner

Sunnaholten er et gravminne fra førreformatorisk tid, som ligger i fjellet nord for Liagrenda. Det er en haug 450 meter fra gården Sunnaholt i meget svakt skrånende terreng. Ifølge en informant, har haugen alltid blitt betraktet som en gravhaug.

I Finnråa ligger det en «gåetie-sijjie», eller på norsk, tuftene av en samisk gamme. Sametinget registrerte denne tufta i 2015 i forbindelse med Statnetts oppgradering av kraftlinja mellom Snillfjord og Trollheimen. De fikk mange interessante opplysninger om samisk aktivitet i området på 1800- og 1900-tall, men ingen kjente til akkurat denne tufta.

Tufta ligger nær toppen av skogkrullen til høyre i bildet. Foto: Harald Bugge Midthjell, rådgiver og arkeolog ved Sametingets avdeling for kulturminner, areal og miljø

Karbon 14-datering viser en brukstid omkring begynnelsen av første århundre e.Kr. Det er imidlertid en lang rekke feilkilder med potensielt store utslag, så en må være forsiktig når en kun har et enkelttilfelle å vise til. Om dateringa og tolkninga stemmer, kan dette være Norges eldste, sørsamiske kulturminne.

Blant skog og lyng ligger tuftene på Finnråa. Foto: Harald Bugge Midthjell, rådgiver og arkeolog ved Sametingets avdeling for kulturminner, areal og miljø

Tuftene ligger på enden av en rygg ca. 100 meter øst for sørøstre ende av Finnråvatnet. Den er 4 meter i diameter, og vestre side ser ut til å være oppmurt. Det er ildsted (aernie) sentralt i tufta.

R18 er en dyregrav som ligger 75 m øst for Ljøsåa, og 150 m nord for møtet mellom Titbekken og Åsbekken. Det er et søkk på 3x2 m med en dybde på 0,7 m. Tre dyregraver ligger på linje der. Det er ingen synlig voll, det er store stubber i øst og vest, og dyregravene er gresskledde. Antagelig er de fra jernalderen – tidlig middelalder.

Rindal kirkested er det eldste kirkestedet i Rindal, og ble først omtalt i 1548-1549, da som «Rindall kiierckiie», jeg er glad vi har forenklet skrivemåten av «kirke» siden den gang. Nåværende kirke står på samme sted som den gamle. Kirken ble i 1661 beskrevet som en stavkirke med korsformet grunnplan. Takrytter over krysset var blitt bygd i 1649, og det ble samme år bygd en ny korsarm – trolig en utskifting av et eldre bygningsledd da hele kirken i 1684 ble betegnet som kassabel. Den ble revet fem år seinere, og ny kirke ble samme året reist på den gamle tufta, men vigsling fant ikke sted før i 1693. Det diskuteres også om hvor gammel den første kirken var. Man regner med at den ble bygd før reformasjonen, og kanskje også så tidlig som før svartedauen. Da vil ovennevnte kirke i så fall være den første kirke i Rindal.

Rundt 1870 fant man det nødvendig å bygge ny kirke, den gamle var liten, kald og i dårlig stand. Nåværende kirke sto i 1874 ferdig om lag «ca. 100 Alen søndenfor den gamle paa en ny Tomt afstaaet af Rindal Præstegaard». Kirken er en langkirke i tømmer med et lite kortilbygg i øst, tverrskip og tårn delvis bygd inn i skipet i vest. I de 1 ½ år mellom rivningen av gammelkirken og ferdigstillingen av den nye ble de kirkelige tjenester holdt rundt om, derunder i hovedlåna på Stortiset.

I 1589 lå Rindalen som anneks til hovedkirken på Stangvik, og i 1857 ble det eget prestegjeld.

Rindal kirke er bygd som ei langkirke, med innganger som danner et kors.

Den Trondhjemske postvei er en kulturhistorisk vei som går gjennom blant annet Rindal, og det var den første hovedveien gjennom Møre og Romsdal. Den ble bygget rundt 1790 for at posten skulle komme frem om vinteren, og har slik fått sitt navn. Veien strekker seg fra Bergen til Trondhjem, og byggingen av veien startet for over 300 år siden, etter Generalveimesterloven.

Postveien gikk stedvis i samme trasé som de eldre vegene. Det ble også laget nye veiparseller som ble bygget etter datidens prinsipp for vegbygging, det franske prinsipp, med mest mulig rette veier. Vegingeniører foretok utstikking av veglinjene og lokale bønder utførte selve byggearbeidet. Dagens stamvei (E39, fylkesvei 60) for biltrafikk følger til dels samme trasé.

Semundset, nærmere bestemt Lars L. Moens eiendom i Rørdalen, ble det i 1929 funnet en spydspiss av flint fra den yngre steinalderen. Spissen er av den typen som er spiss mot begge ender, men med tydelig overgang mellom blad og skaftparti, slik at hele spissen får en nærmest rombisk form, men basis er noe bredere enn odd-partiet.

Spydspiss av flint funnet på Semundset i Rindal.

Gardstunet Nedre Løseth (Ner-Løset) ligger helt i starten av Romundstadbygda. Våningshuset er fredet, og var faktisk den første bygningen som ble fredet i Rindal. Dette skjedde på 1920-tallet, da det ble fredet ved vedtak. Bygningen har opp gjennom årene hatt noen problemer vedlikeholdsmessig, men nå arbeides det med å sette den i stand. De gamle gårdsbygningene på Ner-Løset ligger vakkert til i sydhelling, omgitt av kulturlandskap og skog. Den fredede hovedbygningen kneiser flott frem på en oppbygget steinterrasse. I tillegg til hovedbygningen (en nordmørslån) består det gamle tunet av en driftsbygning og et stabbur. Det er i nyere tid bygget nytt våningshus lenger ned mot riksveien.

Setergrenda Rinnhatt-setrene, og kalla Storli- og Stomprød-setra. De ligger, som navnene tilsier, ved Rinnhatten. Utmarksnæring har vært viktig for Rindal, samtidig som det er en kulturminnekategori som får litt lite oppmerksomhet, men det er jo lov å håpe at bedrer seg, for vi trenger alle våre kulturminner.

Nær Rindalsskogen ligger det mange sammenbygde våningshus og driftsbygninger, selv om dette blir mer og mer sjeldent.

Husmannsvesenet

Rindal har hatt et stort husmannsvesen, og selv om mange av de minste plassene ble tidlig fraflyttet, består det fortsatt noen den dag i dag. Jeg tenkte å ta for meg noen av de mange (22 som jeg har funnet i Rindals årbok for 2016) husmannsplassene under Bolme. Først har vi Melen. Denne plassen lå på nordsida av hovedveien, et lite stykke øst for Børset. Her var Jon Andersson Bolme fra Austistua husmann i 1769, sammen med sin kone Marit Olsdotter Austerdal fra Krokvassdalen. I 1875 var det Anders Olson som var husmann der, og han ble den siste husmannen på Melen. Da han døde i 1906, ble husene stående lenge, og ble ikke rivd før rundt 1960, da andre kom og bygde hjemmet sitt på tuftene av husmannsplassen.

Husmannsplassen Melen sto frem til rundt 1960. Foto: Rindal Heimbygdlag / Årsskrift 2016

Så har vi Skottlykkja. Den lå oppe på platået sør for Melen. Peder Rolvson Bolme fra Heimistua bygsla plassen i 1865. Han var gift med Marit Olsdotter Negård fra Negård på skogen. Peder døde i 1903, og husene ble flyttet til Broset i 1915. Fjøset ble stående igjen, og Oline Bolme på Bursøya brukte det til kalvene sine, frem til det ble revet i 1927.

Den tredje husmannsplassen, er den på Bursøya. Bursøya lå på nordsida av hovedveien i veikrysset ved Bolmøyan. Ola Greusson Aune fra Austigard bygsla passen i 1849. Han var gift med Kristi Hallvardsdotter Aune fra Oppdal. I 1856 brant det der, og en gris og en katt gikk med. De materiale skadene vet vi ingenting om. I 1879 ble plassen bygsla av Ingebrigt Bendikson Moen, som var gift med Rannei Olsdotter fra Bursøya. De siste som bodde på denne husmannsplassen var barna til Ingebrigt og Rannei: Nils, Greus, og Oline. Bygningene på Bursøya ble revet i 1973.

Bursøya sto frem til 1973. Foto: Rindal Heimbygdlag / Årsskrift 2016

Og til slutt har vi Bruvoll, på sørsiden av veien rett nedenfor Rinnbrua. Ola Toreson Bolme fra Sjellen bygde ei stue der på slutten av 1880-tallet. Han var gidt med Ingeborg Jonsdotter Ingebrigtsli fra Liahuset. Sønnen deres, Teodor, kjøpte jord av fellesmarka og bygde fjøs i 1928. Husene står der fortsatt.

Er du interessert i å finne flere kulturminner og annen lokalhistorie, kan jeg anbefale en tur innom nettsidene Kulturminnesøk og Unimus, som jeg har brukt flittig i arbeidet med artiklene.