«Kulde» åpner med høye brøl, nazisymboler og nazitegn. Det går et kaldt gufs gjennom publikum, som blir dratt med inn i en varm sommerdag hvor vi møter Keith, Anders og Ismael som sprer kulde gjennom sine ytringer. Torgeir Reiten spiller Keith, den største rasisten av dem alle. Han er kunnskapsrik, velartikulert og smart. Reiten gjør de sterke ordene og de sterke meningene troverdig.
Scenen blir sterkere når Kalle kommer, spilt av Hermann Sabado. En ressurssterk gutt som er adoptert fra Sør-Korea. Han har den nyeste i-phone og dyre merkeklær, men Herman gjør på ingen måte Kalle til en snobb. Kalle får slengt kommentarer mot seg fra de tre andre, og prøver å overse de i begynnelsen. Etter hvert stiger temperaturen på scenen, og så kommer det første slaget. Kalle blir slått ned og publikum holder pusten. Det sprer seg en redsel blant guttene på scenen, og de lurer på hva de har gjort. Da Kalle kommer til seg selv, kommer det store spørsmålet; hva har dere egentlig imot meg?
Hermann Sabado og Torgeir Reiten får frem motsetningene til hverandre og de viser styrke. Hermann står opp for seg selv og viser en karakter som på ingen måte er et stakkarslig offer, men han må dukke under for råskapen de tre andre guttene viser. Han viser sterke og ekte følelser i rollen som Kalle. Den svenske forfatteren Lars Norèn er en av de største nordiske dramatikere, og viser ubarmhjertighet og råskap med «Kulde». Handlingen er iskald, men med små humoristiske innspill. Mads Bones og Ole Martin Nilsen gjør Ismael og Anders til to stakkarslige karakterer man noen ganger må le av.
Lyssettingen (Eivind Myren) blir et viktig grep som setter stemningen på scenen. Lars Norèn sine skildringer og kontraster kommer frem ved projeksjonene som går av karakteren på bakveggen av scenen.
Det er tydelig at alle fire skuespillerne synes det er en tøff påkjenning å spille stykket. På slutten blir de stående på scenen og klemme hverandre. De sterke ordene og de voldelige handlingene er glemt.
Sunniva Evjen
