3. juli 2006:
Aase Gullvåg Hasle stiger om bord i Orklareisers nye, komfortable buss. Hun har meldt seg på sommerens ST-tur til Italia.
Gullvåg Hasle gleder seg til å se de unike byene Venezia og Verona. Hun ser fram til å overvære Verdis «Aida» i Arena di Verona.
Men dette blir mer enn en vanlig ferietur for den spreke 86-åringen. For første gang skal hun ha med seg datteren Kjersti til Italia. Landet hun kom til i 1929, etter å ha gått gjennom Europa til fots. Og hvor hun bodde halvannet år i den lille landsbyen Mori.
Kjersti slutter seg til reisefølget i Oslo, ved DFDS’ terminal. De ser ikke hverandre daglig, så det er en blidspent mor og datter som sammen går om bord i danskebåten «Pearl of Scandinavia».
11. juli 2006:
En opplevelsesrik ferietur går mot slutten. Deltakerne på ST-turen har hatt et Italia-opphold som vil huskes lenge. Spesielle og vakre Venezia med alle kanalene, historiske Verona med sine marmorbelagte fortau og sin spektakulære Arena, Gardasjøens mange perler som følget fikk oppleve både til lands og til vanns.
Og det kanskje største av alle øyeblikk; da Italia ble verdensmestere i fotball og Verona eksploderte i seiersrus – samtidig som 47 trøndere satt inne i Arena di Verona og fikk oppleve 15 000 mennesker synge den italienske nasjonalsangen sammen med et jublende Aida-ensemble.
Denne tirsdagsmorgenen skal vi ta vi farvel med Italia. Klokka 08.30 setter Leif Engen bussen sin i gir utenfor Hotel Club La Vela i Torbole. Engen har kjørt denne veien mange ganger. Men i dag skal han ikke dra på direkten over Brennerpasset.
Halvannen mil nord for Torbole ligger nemlig Mori. Den lille landsbyen hvor ei lita, norsk jente i to år bodde sammen med familien sin tidlig i forrige århundre.
Jeg har allerede bestemt meg for å lage en reportasje om Aase Gullvåg Hasle når jeg kommer hjem, og får tilgang til hennes gamle bilder og skriftlige materiale. Vi skal derfor svinge innom Mori og ta en liten stopp, slik at ST får bilde av Aase og datteren i denne byen som har etterlatt seg så mange minner hos meldalskvinnen.
Aase kjenner seg ikke igjen på de nye veiene. Men landsbykirken er den samme gamle. Her går vi av for å få tatt bildet vårt. Jo da, her minnes hun å ha vært mange ganger.
Datteren er med. Aase peker opp mot fjellsiden, hvor det ligger en liten kirke med en enorm urskive.
– Opp dit brukte vi å gå på tur av og til om ettermiddagene og i helgene. Da hadde vi ofte med oss noe godt å spise og drikke, beretter hun for datteren, som ser Mori for aller første gang.
Jeg tar bildene mine mens mor og datter ser seg rundt og prater. Min Nikon D70 er på tur ned i kameraveska da Aase plutselig peker mot fjellkirken. Hun begynner å gå i samme retning.
Vi kommer inn i en smal gate. Med hus som har stått slik i flere hundre år. Aase går midt i gata.
– Mor, pass deg! Det kommer bil!
For Aase er tiden som skrudd tilbake. Til en tilværelse der biler var et fremmedelement, og hvor man kunne gå midt i gata dagen lang uten å risikere noe som helst.
Det er som om hun glemmer oss. Visst var vi klar over at Aase Gullvåg Hasle var rask til bens. Men nå setter hun opp et tempo vi ikke har sett maken til under hele Italia-turen. Fra gata går det flere stikkveier. Men hun kaster ikke et blikk til siden. Som om hun er styrt av en usynlig kraft går hun med kjappe skritt.
– Der! Gjennom den porten gikk vi da vi skulle til kirken der oppe, utbryter Aase og peker mot en buet port i enden av den smale gata.
Kjersti vil gjerne ha et bilde av moren sin, med porten i bakgrunnen. Men fru Hasle har ikke ro til å stoppe skikkelig.
Med en utrolig målbevissthet fortsetter hun. Like før hun kommer fram til porten, svinger hun lett mot høyre.
Der er det! Huset hvor hun tilbrakte halvannet år av barndommen sin. En god og minnerik epoke av barndommen. Riktignok uten verdslig rikdom. Men med mye og godt samvær både med sin egen familie og med den italienske vertsfamilien.
Først blir hun stående å måpe. At hun skulle finne igjen huset! Det hadde hun aldri trodd. Alt var jo så forandret! Men der ligger det. Akkurat slik det var da hun kom hit i 1929. Med de samme vinduene, og den samme balkongen i andre etasje.
Ansiktet sprekker opp i et stort smil. Både hos mor og datter.
Aase Gullvåg Hasle har funnet sitt italienske hjem. Og hun fant det sammen med sin datter.
Les også: