Aase Gullvåg Hasle er blitt 86 år. Det skulle man ikke tro. Den tidligere lektoren og rådgiveren ved Meldal ungdomsskole er kvikk både i hodet og bena. Leiligheten hennes bugner av bøker, og hver dag legger hun ut på sin times gåtur.
Helt siden hun var barn har hun vært glad i å gå. Helt siden den utrolige reisen til Italia.
Faren hennes, Olav Gullvåg, var på slutten av 20-tallet redaktør i nynorskavisa Gula Tidend i Bergen. Han var en ihuga Venstre-mann og nynorsktilhenger, og en høyt aktet forfatter og avismann. I dag er han kanskje mest kjent som forfatteren av «Spelet på Stiklestad».
Gullvåg var levende opptatt av at nordmenn skulle være stolte av landets verdier, språk og særegenheter. Derfor ble målkampen viktig for ham.
Gullvågs idealisme kostet imidlertid flesk. Det at han nektet å la bøkene sine komme ut på bokmål, førte til at opplaget ble mye lavere enn det kunne ha blitt. Og økonomien i nynorskavisene var skral. Redaktør Gullvåg sørget alltid for at de ansatte fikk lønna si før han tenkte på seg selv, og han jobbet både dag og natt for å fylle avisa si. De fire barna hans og kona Catharina så ikke mye til den arbeidsomme redaktøren og forfatteren.
Men Olav Gullvåg hadde en drøm. Han ville ut i Europa, og han ville ha med seg familien sin. Turen skulle de gjøre til fots. Men familien Gullvågs økonomi satte en effektiv stopper for drømmen.
Så skjedde to ting; Gullvåg vant førsteprisen i konkurransen om å skrive en kantate til 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Og han fikk et reisestipend fra Forfatterforeningen. Nå kunne drømmen realiseres. En aprildag sto Olav og Catharina på kaia i Bergen sammen med sine fire barn Kåre (13), Dagrun (10), Aase (8) og Ingemund (4).
De skulle gå til Italia. Båten måtte bare ta dem til Danmark først.
– Vi hadde snakket om det så lenge. Far hadde alltid hatt drømmen om å ta med seg hele familien og gå til Italia. Nå fikk han mulighet til å realisere drømmen. Men jeg tenkte ikke over hvor langt det var og hvor lang tid det ville ta. Det som i ettertid har forundret meg, er at mor gikk med på det. Men det var nok fordi hun skjønte at min far trengte å komme ut og ta denne turen, minnes Aase.
Det ble en strabasiøs start på ferden gjennom Europa. Båten kom i land i Fredrikshavn. Men Olav ønsket ikke å starte der.
– Far hadde bestemt at vi skulle gå gjennom hele Danmark. Vi skulle starte fra landets nordligste punkt. Derfor måtte vi gå nordover igjen – til vi kom til Skagen. Først da kunne vi starte. Jeg husker ennå hvor trasig det var at skoene stadig ble fylt av sand. Og det blåste og var ganske kaldt.
Nettene tilbrakte firebarnsfamilien enten på billige overnattingssteder – eller i det medbrakte spissteltet, uten bunn. Hver dag gikk de to, tre mil. Noen ganger enda lenger. Alle ungene var utstyrt med hver sin ryggsekk. Men det ble tungt for de minste, og familien kjøpte ei firehjulsvogn hvor de plasserte bagasjen. Og når bena til fire år gamle Ingemund ble for slitne, fikk han sitte på toppen av bagasjelasset.
Og far sjøl hadde reiseskrivemaskina i den ene hånden og toraderen i den andre.
– Hvis han syntes vi trengte en oppmuntring, slo han opp en slått. Det var ikke noe rart om folk av og til undret seg over dette følget, smiler Aase.
Ferden gikk gjennom Danmark, Tyskland, Østerrike – og til slutt Italia. Olav Gullvåg hadde gjort avtale med fem nynorskaviser om at han skulle levere artikler fra reisen. Vestlandsbanken i Bergen skulle få inn penger for artiklene, og videresende honorarene til avtalte steder der familien skulle stoppe.
Men det var ikke alltid at pengene var kommet fram da familien kom til stedet.
– Og der sto vi, trøtte og sultne. Men det var ikke en eneste gang at vi ikke fikk hjelp. Han hadde ei gullklokke som han tilbød som pant inntil pengene kom.
Som regel fikk familien mat og drikke uten å legge fra seg klokka. Men gullklokka var god å ha i bakhånd.
På veien sørover ble de jevnlig minnet på om at verden var på tur inn i de harde 30-årene. Ofte møtte de små flokker av arbeidsløse menn, på vandring for å finne arbeid.
I slutten av november kom familien Gullvåg til Italia, til den lille landsbyen Mori. Da hadde de gått i sju måneder!
– Vi gjorde en stans på en kafé for å kjøpe litt drikke. Foreldrene mine fortalte verten, som het Arnoldo Guido, at vi var på leting etter et sted for vinteren. Da sa han at han hadde et par rom med kjøkken og veranda ledig. Mine foreldre var litt usikre, de ville gå litt lenger først.
Etter traktementet i Mori fortsatte den norske familien til Verona og Venezia. Til fots, selvfølgelig. Men etter å ha vært noen dager i kanalbyen, kom de fram til at tilbudet fra Arnoldo Guido var så godt at de ville takke ja. Dermed satte de snuten mot nord igjen.
Noen uker før jul i 1929 flyttet familien Gullvåg inn i andre etasje i en liten murgård i Mori. Men her var det ikke mye som minnet om den norske julefeiringen.
– Vi prøvde å lage jul på vår måte. Juletre var ikke vanlig. Men vertsfamilien vår kom med en palme stående i en trestamp. Den fikk duge.
Jentene fikk hver sin store dokke i julegave.
– Min søsters dokke kunne stå alene. Min var sovedokke, og skreik mamma! De italienske venninnene våre var overveldet over de fine gavene vi hadde fått.
Venninner var det nemlig flere av. Vertsfamilien hadde to døtre; Ada og Ida. Og i tredje etasje bodde det ei jente som het Lina. Hun var året yngre enn Aase.
– Mora var en forferdelig hissig dame. Jeg må si at det var dårlig pedagogikk altså. For Lina var fæl til å tigge penger til snop. Mora var streng og klasket til henne for at hun tagg. Samtidig ga hun henne penger. Jeg syntes det var en merkelig oppdragelse.
I et annet rom i murgården bodde to eldre søstrer.
– Den ene var tungpusta, liten av vekst, og halsen hennes hang langt nedpå brystet. Det var struma. Jeg syntes det var nifst. Det var et ganske interessant hus. Det vil jeg si.
Den norske krona sto sterkt mot liren, og familien fra nord ble ansett som rike. Det var nemlig trange kår for folket ved inngangen til 30-årene.
– Familien Guido hadde tre katter, Veccha – som betyr Gamla, Rosso – en rødbrannete, stor hannkatt og ei lita hunkatt som het Lola. Rosso var en flink jeger, og holdt huset fritt for utøy. Men så ble Rosso totalt borte. Den havnet nok på middagsbordet hos en eller annen. Kjøttet var veldig dyrt.
Det var flere ting ved kostholdet som forbauset den lille jenta. Når det regnet, tøt det opp med snegler. Disse ble samlet opp og brukt til mat.
– Jeg syntes det var grusomt. Huffa meg! Vi holdt oss heldigvis i kosten selv.
Mori var en liten landsby, også den gangen. Men folkelivet blomstret. Hver søndag ettermiddag var det kjempelange kinoforestillinger, med utallige forfilmer. Og den folkelige kulturen hadde gode kår. Både musikk og skuespill preget kulturtilbudet i Mori.
Og så var det kirken. En stor og viktig kulturinstitusjon i seg selv.
– De kirkelige prosesjonene var virkelig flotte. Når en eller annen helgen skulle feires, kom de i store opptog med krusifikser. For å gjøre gatebildet så pent som mulig, hengte folk sine fineste tepper ut av vinduene. Og de som ikke gikk i prosesjonene, la seg på kne. Jeg husker at det var stas og høytid.
Aase var flere ganger i kirken.
– Det var ikke vanlige benker. Vi måtte ligge på kne i timevis. Hele tiden gikk korguttene rundt og slengte med røkelse. Det ble en veldig tung luft. Én gang besvimte jeg, minnes Aase.
– Kirken sto på en helt annen måte i folkets bevissthet enn i Norge. Det gikk for eksempel ikke an å bli borte fra skriftingen. De unge jentene i vertsfamilien vår måtte skrifte med jevne mellomrom. Mine foreldre skjønte ikke at de kunne ha så mye å skrifte om, disse skikkelige jentene. Men da fikk de høre at den yngste hadde skriftet etter å ha vært så sulten en kveld at hun hadde gått og tatt seg litt mat.
Familiens pass var tidsbegrenset til to år. Så da det led mot vårs i 1931 måtte de begynne å tenke på hjemreisen. Planen var å ta båt. Men en langvarig kullstreik førte til at det ble tog i stedet. Med stor sorg og mange tårer tok Aase farvel med sine italienske venninner.
Aase Gullvåg Hasle er en frisk og vital 86-åring. Men det er én ulempe ved det å bli eldre; man opplever å miste flere av sine kjære. En som gikk bort så altfor tidlig, var Aases bror Ingemund. Gutten som var bare fire år da familien la til på ferden mot sør.
Ingemund ble professor ved det filosofiske fakultetet i Trondheim, og en ruvende skikkelse i det filosofiske miljøet. Aase tror mye av grunnlaget for brorens filosofiske legning ble lagt i Italia.
– Ingemund var minst, og fikk lite respons fra omgivelsene. På grunn av språket skjønte ikke de ham og han skjønte ikke dem. Han ble gående mye for seg selv, og ble en slags betrakter – uavhengig av å ha lekekamerater.
To år av Aases barndom ble helt annerledes enn andre barns. Det priser hun seg lykkelig for.
– Du verden for en interessant tur! Jeg er så takknemlig for at jeg hadde en far med en slik eventyrlyst. Og at han gjennomførte turen. Jeg ville aldri ha vært det foruten.
Les også: