Maasaienes land strekker seg over bade Kenya og Tanzania, og maasaiene er de eneste som får lov til å bevege seg fritt mellom de to landene.

Det er et delvis nomadisk folkeslag, ved at de flytter fra leiren for å bygge ny etter fem, seks år. Det antas at det i dag finnes i underkant av en million maasaier i de to landene til sammen.

Melk og blod

Den nest siste dagen deltakerne på leserturen til Kenya befant seg i Maasai Mara, besøkte vi en liten «landsby». Det vil si en liten gruppe runde hytter satt opp i ring.

Det er kvinnenes oppgave å bygge disse hyttene, som er dekkes med kumøkk.

Vi fikk være med inn i disse hyttene, hvor det eneste lyset var det som strømmet inn gjennom en bitte liten glugge. Her er det verken elektrisitet eller sanitæranlegg, og det er mildt sagt trangt om plassen. Hovedingrediensene i kostholdet er melk, blod og til dels storfekjøtt.

Patriarkalsk

Det var som å komme flere hundre år tilbake i tid, på godt og vondt. Maasaiene er et av de folkeslagene i verden som har vært flinkest til å ta vare på sin egen kultur – en kultur som er sterkt patriarkalsk.

Mennene kan blant annet ta seg flere koner. Da STs reporter spurte om det også var lov for kvinnene å ha flere menn, fikk omviseren vår en heftig latterkrampe. Maken til tullete spørsmål, tenkte han vel.

Farlig liv

Høvdingen i denne leiren var 94 år, og hadde 36 barn. Den ene sønnen hans, Antony Pesi (22), tar seg av stadig mer av farens høvdingplikter. Og det var han som viste oss rundt og fortalte om stammens levemåte.

Selv om det kan synes som om det er kvinnene som står for det meste av arbeidet, er det mennene som lever farligst. Det at det er 60 prosent kvinner og 40 prosent menn, forteller om at mange menn må bøte med livet i kamp med villdyrene på savannen.

Kamp mot løver

– Mange dør i kamp med løver, forteller Antony.

Hver natt står nemlig fem, seks menn vakt rundt leiren for å vokte buskapen. Og da først og fremst mot løvene.

Selv har Antony måttet drepe tre løver. Samtidig som det har vært i selvforsvar, er det å drepe en løve noe som gjør dem til skikkelige mannfolk.

– Er du ikke redd når du står overfor en løve?

– Nei. Den som er redd, har tapt. Løven merker redsel med én gang. Og da er den snar til å angripe.

Løveangrep

Undertegnede var tilbake i Norge natt til tirsdag, og tirsdag morgen, klokka 05.13 norsk tid, tikket denne meldingen fra Antony inn på mobilen min:

«I natt kom flere løver og forsøkte å bryte seg gjennom «forsvaret» vårt inn til leiren. De greide å drepe to kyr, før vi greide å drepe den ene løven. Seks løver kom seg unna.»

Denne gangen gikk det heldigvis bra med mennene som voktet leiren.

Inntekt

Besøket i masaaileiren ble en stor opplevelse for trønderne. Vi fikk danseoppvisning både fra mennene og kvinnene, det ble demonstrert hvordan man dreper løver, de viste fram hvordan de lager ild og vi var mer enn velkommen til markedet deres, der de solgte alt fra smykker med løvetenner til maasaipledd.

Inntektene av dette salget er svært viktig for maasaiene. Og i den grad noen av ungdommene får ta høyere utdanning, er dette salget blant det som er med på å finansiere studiene. Men det aller meste går til en felles pott.

Ikke juks

Livet deres er så langt fra vårt som det går an å komme. Selv om mange av dem har jobber utenfor leiren, holder de fleste seg hjemme så å si hele tiden for å skjøtte familien og dyra.

Flere av ST-turistene hadde problemer med å ta inn over seg at noen kan leve så «primitivt» i 2010. «Dette er sikkert noe de bare har satt opp, mens de bor i finere hus litt lenger unna,» var det en som sa.

Men slik var det ikke. Noe som ble svært tydelig da vi dagen etter kjørte ut fra Maasai Mara, og så utallige lignende landsbyer langs veien.

Men selv om maasaiene kanskje ikke er rike på verdslige ting og fasiliteter, utstrålte de en vennlighet og livsglede man sjelden ser. Man skal dessuten lete lenge for å finne et så stolt og vakkert folkeslag.

Byttet

Dette kom klart til uttrykk da noen av deltakerne på leserturen ga bort forskjellige ting. Noen unger fikk en fotball, noe som førte til en enorm glede.

Og Endre Evjen fra Orkdal byttet til seg samme type kniv som de dreper løver med, mot fotobagen sin og ei bukse.

Buksa var av typen som kan kneppes av over knærne, slik at den også kan brukes som shorts. Dette var så populært blant mennene, at flere av dem kom bort til undertegnede for å vise fram «varpet». Slike bukser skulle de så gjerne hatt mer av!