I første del ble det forklart hva et kulturminne er. Fikk du ikke med deg det? Les den her.
For å finne frem til informasjonen i artikkelserien, har jeg brukt både Riksantikvaren, internett, en oppdragsrapport fra NIKU i forbindelse med Remmafjellet vindkraftverk, og diverse bygdebøker og årbøker.
I Snillfjord finner vi blant annet husmannsplasser og kirkesteder.
Utvalgte kulturminner
Finnsofiasteinen i fjellet vest for Krokstadøra, er en tidligere bosettingsplass. Det er en stor blokkstein med god plass under, 6 – 7 meter på det bredeste. Den består av et «hovedrom», med mulighet for å krype videre inn i et mindre rom. Hovedrommet er ca. 6 x 4 meter stort. Det er mye spor etter bålbrenning, og det er også lagret ved her. Det ble ikke funnet noe opprinnelig aernie (ildsted). På vestsiden av blokken, ved et lite innhogg, kan det være en mulig oppmuring. Her er det 5 steiner som ser ut til å ligge i en halvsirkel ut fra blokken. Finnsofiasteinen har fått navnet sitt etter Sofia Nilsen som skal ha hatt tilhold her deler av året.
Selnes var et kirkested i middelalderen, men lokaliseringen er fortsatt uavklart. Den eneste skriftlige omtale av en kirke på Selnes, er et forklarende tillegg hos Aslak Bolt i 1432: «Thessa jorder lago till Sellnes kk. j Hempne som no er nider fallen, derunder Selnes all eign.». Vi ser her et eksempel på at den landskyld som lå til en lokal kirke ble lagt under erkebiskopen fordi kirken var nedlagt. Dette var vanlig prosedyre i slike saker. Karl Ditlev Rygh nevner at en slette nedenfor gården ennå kalles Kirkevolden. Navnet Kjerkevollen blir i dag lokalisert noe lenger øst. Muligens kan det ha ligget en gravplass til kirken, da den ifølge Aslak Bolts jordebok hadde skyldparter i til sammen 14 gårder, hvorav 11 lå på østsiden av Hemnefjorden. Slikt jordegods ble gjerne gitt kirkene mot årlige sjelemesser. Det har tidligere funnets en større fornminnebestand på Selnes enn i dag, og Nicolay Nicolaysen nevner flere gravhauger, deriblant en langhaug. Gravene kan dateres til både eldre og yngre jernalder.
På Langlia ved grensa mellom Snillfjord og Orkdal ved Våvatnet, har man funnet spor fra steinalderen. Nærmere bestemt dreier det seg om et løsfunn av en tilslått flintartefakt, en ensidig flintkjerne slått fra to motsatte kanter. Flintkjernen lå i overflaten på meget svakt hellende eller horisontal utvasket grus- eller blokkstrand ca. 10 m fra torvkanten og ca. 0,5 m under høyeste vannstandsmerke. Etter dette funnet ble det lett i ca. 30 minutter i stranda rundt neset for å se om det kunne finnes andre indikasjoner på steinaldertilhold, eksempelvis skjørbrent stein, ildsteder eller trekull. Slike indikasjoner ble ikke påvist.
I sandtaket ved Nessavatnet, ble det funnet 8 flintavslag, 1 kjerne av flint og 1 ubestemmelig stykke av flint. 2 av funnene ble gjort i torv- og sandmassene som var fjernet fra sandtaket. På bakgrunn av disse funnene ble det tatt en rekke prøvestikk i bakkant av de fjernede massene, i fortsatt torvdekt område. I 3 av disse prøvestikkene ble det gjort funn, ett flintavslag i hvert stikk. Det ble derfor besluttet å ta vekk haugene med opplagret torv fra sandtakskanten for å se om det var rester av lokaliteten under disse massene. Til dette arbeidet ble det brukt gravemaskin.
Avdekkingen førte til at det ble gjort ytterligere 6 overflatefunn av flint, samt at det ble avdekket en haug eller dunge av sand. Dungen var ca. 3x2 meter i diameter, og ca. 50 cm høy. Det ble tatt ett prøvestikk i kanten av dungen for å undersøke massene. Prøvestikket viste at dungen bestod av homogene sandmasser, og at massene inneholdt 20 flintavslag. Flintkjernen som omtales over, er diagnostisk for tidlig-mesolittikum. Perioden omfatter i henhold til gjeldende kronologi tida mellom 9000 og 8200 f.Kr., det vil si at boplassen kan ha vært i bruk for mellom 10200 og 11000 år siden.
På Ulvstubakkan ved Midgarden, er det funnet et fangstgropsanlegg for hjort fra yngre jernalder. Anlegget ligger i dramatisk og instruktivt landskap, og det er særegent med slike anlegg så nært kysten. Anlegget består av 13 groper som ligger mellom Glashylla og Melvasslia. Systemet er lagt på tvers av et hjortetrekk som kan ha vært stabilt i mange hundre år. Det er sannsynlig at det har vært gjerder mellom fangstgropene slik at dyr ble ledet mot gropene. Det finnes få fangstanlegg for hjort i landet, de fleste fangstanlegg man kjenner til var for elg eller reinsdyr.
Hovoleksteinen er en interessant steinblokk på 3x3 meter ved fylkesvei 714. Til den er det knyttet et gammelt sagn om samen Hovolek. Han skal ha vært lovet eierskap til en del av grenda om han klarte å stå ned fjellsiden på ski. Da han nådde bunnen av bakken traff han denne steinen og døde. Steinen lå opprinnelig i traseen til den nye veien som går opp Ulvstubakkan, men etter lokalt engasjement for å bevare steinen ble den flyttet og lagt på siden av den nye veien.
På Forren er det funnet et økseblad fra merovingertiden. Øksebladet er av jern, med ganske lave skafthull, fliker og svakt utsvinget egg. Egg-partiet er sterkt medtatt av rust, og lengden er på 18,7 cm. Øksebladet ble funnet i en røys hvor det i 1891 også ble funnet et enegget sverd og en fil. Antagelig dreier det seg om en ubrent grav.
Ved Kvernbekken like nord for Aunhalsen ved Bergselva, ble det funnet et bogastelle (skytestilling) og et steingjerde. Dette tyder på at området har blitt brukt til jakt i tidligere tider.
Er du interessert i å finne flere kulturminner og annen lokalhistorie, kan jeg anbefale en tur innom nettsidene Kulturminnesøk og Unimus, som jeg har brukt flittig i arbeidet med artiklene.