Rennebu
— Jeg kjenner meg vel egentlig ikke igjen dersom noen antyder at jeg er «maktsøkende» og skal ha kontroll på alt og alle, sier mannen som har slengt beina på bordet på Rennebu lensmannskontor, der han er ganske enerådende og alene for tida.
De mange kontorene gaper nesten spøkelsesaktig og tomme mot deg - som en kjeft uten tenner. Musikk fra en radio og en sporadisk stemme i en politiradio bryter stillheten. Årsaken til denne stemninga er at Rennebu lensmannskontor lever på oppsigelse i påvente av politireformen og at noen vrir om nøkkelen for godt. Fra utsida.
En såkalt nærpolitireform tømmer med andre ord det lokale lensmannskontoret for folk.
Helge Sumstad (59) rister svakt på hodet og smiler bare skjevt i sin avslappa positur her på spiserommet.
— Jeg har forståelse for at folk er skeptiske til begrepet nærpolitireform og at ting skal bli så mye bedre. Hva blir bedre når nærpolitiet forsvinner, spør han.
— Hva synes du?
— Jeg er og har alltid vært en lojal person, og reformen er nok kommet for å bli. At politiet alltid er på hjul er vel og bra, men jeg har selv erfart hvordan det kan oppleves for dem som har behov for oss i en akuttsituasjon. Når hendelsen skjer i den ene enden av distriktet og politiet er i den andre, kan en halvtimes ventetid være lenge. Da tror jeg ikke at folk føler at de har et nærpoliti.
Ingen vingling
Det var altså fjellbygda Rennebu som fra 1983 skulle bli hjemplassen til Helge Sumstad, som er født og oppvokst ytterst på kysten i Roan på Fosen. Det er store kontraster.
— Jeg trodde aldri jeg skulle trives så godt i fjellheimen og få så sterke følelser for en plass. Det har vært helt fantastisk å være politi i Rennebu. Jeg opplever at politiet har et godt omdømme her, og har aldri hatt ubehageligheter knyttet til jobben. Verken jeg eller familien. Det er jeg særdeles glad for.
— Det har aldri vært «ekkelt» å ta fra kjentfolk førerkortet for råkjøring eller det som verre er?
— Nei. Jeg har faktisk fått flere tilbakemeldinger på at jeg må gjøre det jeg må gjøre. I mitt yrke er det ikke rom for vingling, og det tror jeg folk respekterer. Når du handler, kan du heller ikke forvente å få halv pris på varene fordi du er kompis med butikkinnehaveren, sier han billedlig.
Besøkt alle
Like fullt er det å foretrekke å bli straffet av Helge Sumstad når han er iført dommerdrakten. Gjennom en karriere som fotballdommer helt tilbake siden midten av 1970-tallet, er det etter hvert blitt en svært stor fotballfamilie som kjenner Helge med fløyta.
— Du vet, jeg har dømt fotball så lenge nå at de som var aktive spillere da jeg begynte som dommer, har både barn og barnebarn som er aktive i dag, sier Helge Sumstad.
Det er ikke en midtsirkel i Sør-Trøndelag han ikke har stått i.
— Jeg har besøkt alle banene i fylket, og mange også i Nord-Trøndelag. Jeg vet nøyaktig hvor mange kilometer det er fra Rennebu til hver enkelt bane, sier han.
Alltid ærlig
Beina forsvinner fort fra bordkanten når temaet blir fotball og dømming. Han reiser seg og demonstrerer for eksempel hvordan en dommer bør og ikke bør dele ut gulkort.
— Sånn, du behover ikke løpe så fort du klarer bort til spilleren og plante kortet i ansiktet på ham, det gjorde jeg tidligere. Etter at jeg begynte å bli hvit i håret, kom nok roen og tryggheten også. Nå går jeg mot spilleren, gir ham et pusterom, og gir ham muligheten til å forberede seg på det som vil skje. Da blir det også lettere å kommunisere.
I det hele tatt er kommunikasjon en svært viktig del av måten Helge Sumstad opptrer på før og under kamp.
— Jeg prater med spillerne, og jeg prater med trenere og lagledere før kampen. Ofte tar jeg også oppvarminga sammen med lagene. Og det kan hende jeg slår av en prat med en veteran og gammel kjenning på tribunen.
— Hva er ditt forhold til det stadig tilbakevendende spørsmålet; at du frivillig orker å reise rundt og få kjeft?
— Under en fotballkamp er det episoder hele tiden. En god kampleder tar det som er fornuftig på det nivået kampen har. Det er derfor naturlig at spillere, trenere og publikum er uenig med dommeren. Det er dette som er fasinerende med fotballen. Det er viktig å skjønne sin rolle ute på banen. Hvis du som dommer lykkes i å være en del av spillet, har du lyktes. Jeg opplever at det ikke er Helge spillerne er uenig med, men fotballdommeren. Og dersom det hender at noe går meg forbi og spillerne klager, er jeg ærlig og sier at den situasjonen så jeg ikke. Det skal ikke mer til enn at en spiller oppholder seg dette hundredels sekundet mellom situasjonen og dommeren.
Tok med kampen hjem
Politimannen og fotballdommeren kan faktisk drive aktiv relasjonsbygging og forebyggende arbeid på banen, mener han selv.
— Jeg tror jeg er en god ambassadør for politiet i fotballsammenheng. Det å bli gjenkjent som politi og fotballdommer, og omvendt. Det skjer ofte at folk kommer bort til meg og roper «Hei, Helge» når jeg er iført politiuniform, nettopp fordi de kjenner meg fra fotballbanen. Slikt er veldig hyggelig.
— Tar du med deg kampen hjem noen ganger?
— Ja, det har skjedd. Jeg husker spesielt én kamp jeg dømte i 3. divisjon i Nord-Trøndelag. Dette var det tredje året mitt som dommer, jeg var ung og ambisiøs, og den gang var 3. divisjon et høyt nivå. Det ble en amper kamp jeg mistet taket på og som forfulgte meg i flere påfølgende kamper. Men jeg er blitt eldre med åra, og har senket skuldrene en del. Jeg tror jeg takler ting annerledes i dag.
Dommerkrise
Han kaller det verdens beste hobby dette fotballfellesskapet han opplever før, under og etter en kamp. Det sosiale. Mottakelsen på banen, stemninga, folket - med «jabbkallj'n» Helge Sumstad som en naturlig og viktig del av det.
— Hvor lenge skal du fortsette?
— Til de bærer meg bort! He-he. Nei, jeg holder på så lenge jeg synes det er artig, og nå trener jeg til kommende sesong. Jeg gleder meg. Jeg må holde meg i form. Det fortjener spillerne og alle rundt meg, dommeren må kunne greie å henge med. Men det spiller ingen rolle på hvilket nivå jeg dømmer på.
— Hvordan er etterveksten?
— Det er dommerkrise. Det forsøker blant andre jeg, som dommerutvikler for Orkdal, Gauldal og Nord-Østerdal, å gjøre noe med. Men det er nok noen som kvier seg fordi de er redd for å få kjeft. Vi prøver å følge opp dette ved å engasjere faddere for unge dommere. Da har de noen å støtte seg på om det butter imot. Det er viktig, og det er også viktig det arbeidet klubbene gjør for å rekruttere unge dommere.
Vurderer å flytte
Men han er ikke fullt så sikker på fortsettelsen i politiyrket.
— Jeg har vært gift i ca. 30 år, og så må du få med at jeg har vært gift med den samme dama i alle disse årene, sier han, alltid med smilet på lur.
Resultatet av arbeidsøktene på hjemmebane, mellom hektiske vaktturnuser i politiet og et utall fotballkamper, er blitt tre barn og seks barnebarn. Det kan føre til forandringer.
— Siden vi har flere barnebarn i Trondheim, vurderer vi nå å flytte. Men jeg må få meg en ny jobb først. Det blir nok ikke i politiet.
john.myrhaug@avisa-st.no
907 72 300
FAKTA OM HELGE SUMSTAD
Bor: Rennebu
Yrke: Politi
Hobby: Fotballdømming
Første politijobb: Som konstituert lensmannsbetjent ved Bjørnør lensmannskontor fra 2. januar 1980. «Bjørnør» var på den tiden en fellesbetegnelse på flere offentlige tjenestetilbud i Roan og Osen.
Annet: Har jobbet i Forsvaret i Stavanger og på Sætermoen.
Fotballkarriere: For Åfjord som aktiv spiller både som keeper og utespiller. Spilte flere kamper på Fosens kretslag.
Moderklubb: Bjørgan i Roan.
Beste klubb/arena: KIL/Hemne - «fantastisk mottakelse i en klubb som har lyktes med alt, det er alle dommeres drøm å komme til Ånesøyan», lyder attesten.
Dommerforbilde: Per Ivar Staberg - «fantastisk flink på kommunikasjon», mener Sumstad.
Favorittlag: Liverpool og Rosenborg