NATUR

Den har så vidt kreker seg over horisonten i sør. Sola har ingen varme, men greier like vel å tenne litt glød i snøkrystallene på dyna med silkesnø som har lagt seg over terrenget. Det gløder litt i drysset av snøen som har festet seg i barnålene på «juletreet» også. Det minner litt om treet i stua med elektriske lys. Var det slik skikken med å dekorere juletreet med lys oppstod undres jeg, uten å ha noe svar. Men når vi pynter juletreet med bomull, så er det for å etterligne snøen, tenker jeg. Det naturskapte juletreet står der så enkelt pyntet i denne storslagne «fjellstua». Ingen norske flagg eller stjerne høyt i toppen, men likevel staselig å se på. Synet gir meg en følelse av fred og ro. Jøss, tenker jeg igjen. Er det her den egentlige julefreden finnes?

Skitupper ploger gjennom snøen

Det er en av disse kalde, blå vinterdagene som smetter mellom uværsriene som herjer i julemåneden her på Nordvestlandet. Det er helt stille, bare den svake lyden av snøkrystaller som kastes til side av skitupper som ploger gjennom nylagt snø. Ellers er det så tyst at det suser i øregangene. Det er som om ørene må produsere sin egen lyd, nå som det ble så uvant stille. Naturen har gått i dvale i polarlandet. Ingen summing av innsekter eller fuglekvitter. Jo forresten, et spinkelt pip lyder fra noen furutrær i nærheten. Det er den knøttlille fuglekongen med gullkrone på hodet som leiter etter føde mellom barnålene. Det er livsviktig å finne noe, om den skal klare seg i vinterkulda. Stemninga her er virkelig fjernt fra det voksende kaoset som er i ferd med å oppstå nede i sivilasjonen, og som bare øker i styrke etter hvert som julehelga nærmer seg.

En fyrstikk for hver dag

Forventningen om den glade juletida er blitt veldig stor, og piskes opp fra alle retninger. I oktober dukker de første annonsene om julebord opp. Ved inngangen til november kommer julebrusen. Samtidig kommer marsipangriser i alle størrelser på plass. Pølsene i kjøledisken får ny drakt med julemotiver, og forvandles til julepølser. Kassene med juleøl trilles inn i butikkene og får terningkast i avisene, lenge før november ebber ut. Nissene ankommer til samme tid, mens juledekorerte plakater forkynner budskapet om at akkurat dette må vi bare ha om det skal bli jul. Og det er sannelig ikke småtterier. Nå er det en trend på gang om at adventskalenderen skal ha 24 gaver i lukene. Før julegavene legges under juletreet. Min barndoms adventskalender var en appelsin med 24 fyrstikker. Vi fjernet en fyrstikk for hver dag som gikk. Forventningen mot jul økte etter hvert som det minket med forstikker i appelsinen. Ei eske med kremtopper var en flott julegave. Jeg kan enda fornemme den deilige aromaen da vi åpnet esken med kremtoppene. Det er slike tanker som dukker opp ved naturens juletre.

Stemning av ro og fred

Det siste snøfallet forsynte trærne med stemningsfull dekor. Så kom kulda og bidrog ytterligere med rim på greinene. Særlig fjellbjørka er pyntet i en slik grad at den bøyer seg mot marka. Furutrærne er sterkere og står ranke med snø og rim på greinene. Midt i dette vinterpynta landskapet står ei enkel lita hytte. Ei slik bu som man nøyde seg med før oljealderen startet. Ei stemning av ro og fred hviler over plassen. Skiene ploger snøen fram til bua. Rundt trappa av naturstein er det spor etter rev, hare og røyskatt. Det er bare de som holder til her nå, som i eventyret. Bua bærer preg av at det er lenge siden den var i bruk.

En lun varme

I fantasien griper jeg om dørklinka og åpner døra. Det knirker i rustne hengsler, og i golvfjølene når jeg trår bortpå. Ei gammel parafinlampe står på det enkle bordet ved det eneste vinduet. Den virker, og et varmt lysskjær brer seg i rommet. Noe ved er lagret under ovnen. Jeg fyrer opp, og ovnen brummer fornøyd mens flammene vinker muntert gjennom hullene i ventilen. En lun varme og angen av vedfyring brer seg i det vesle rommet. Jeg setter meg borttil det enkle bordet og titter ut gjennom smårutete vindusglass på en blå vinterdag i skumring. Du verden så fredelig det er her, tenker jeg. Bare den monotone brummingen fra ovnen lyder. Er det den egentlige julefreden som tilfeldigvis er funnet?

Spor i silkesnøen

Den gamle bua er virkelig nok, og er min fantasi ønsketenking mot ei alternativ julefeiring? I et nylig sendt TV-program spurte programlederen artisten som sang julesanger om hva hun ønsket seg til jul. Tid, svarte artisten – og fred og ro. Jeg skvatt til av dette svaret. Nettopp tenkte jeg, det er akkurat det vi trenger nå til jul. Vi mister både tiden og oss selv i forsøket på å rekket over alt og innfri forventninger som stilles. Kanskje er det ikke våre egne forventninger en gang, men andres. Det er fort gjort at julefreden forsvinner i kaoset, og at det er utilfredshet og dårlig samvittighet vi sitter igjen med når hverdagen melder seg igjen. I stedet for glade juleminner som skal vare for ettertida? Jeg setter spor i silkesnøen hjemover, mot stress og travle stunder. Himmelen fikk pastellfarger etter at sola gjemte seg bak fjellene. Kulda biter litt i kinnene. I det fjerne ser jeg bygda med tente lys, det minner om en glohaug. Er det den egentlige julefreden jeg legger bak meg, undres jeg.

steinar@fjellmann.no

Steinar Væge 99583701