Det var Kjellaugs nå avdøde mann, Helge, som først ble kjent med Mahmod.

- De møttes tilfeldig, og Helge spurte om han ville være med på vedarbeid, så kunne han lære ham litt norsk underveis. Mahmod ble med Helge på alt. Han sa ja til alt han ble spurt om, sier Kjellaug.

Mahmod var bare 17 år da familien Fagerholt ble kjent med ham. Han hadde nettopp kommet til Norge.

Nå er både han og Helge borte.

Hadde giftet seg

Onsdag den 20. desember fikk Kjellaug den uvirkelige beskjeden om at Mahmod var skutt og drept i Afghanistan. Han hadde reist til landet for å hente kona si, som han hadde giftet seg med året før.

- Jeg har vært redd for ham de gangene han har reist til Afghanistan, men denne gangen var jeg ikke så urolig, forteller Kjellaug som tok farvel med Mahmod på morgenen den 11. desember. Hun ga ham en varm klem og ba ham være forsiktig.

Det ble siste gang hun så ham.

Ingen snylter

I 2013 skrev om Mahmod Hosseini i forbindelse med et utspill fra en lokal politiker om at flyktninger som Mahmod var snyltere. Kjellaug Fagerholt forteller om en mann som var så langt unna å være en snylter som det er mulig å komme.

- Mahmod hadde stått på egne ben siden han var ni år. Han hadde alltid klart seg selv, sier Kjellaug.

Sønnen Anders, som er hjemme hos mora i jula, hadde også et nært forhold til Mahmod, lot seg imponere over Mahmods positivitet:

- Han hadde opplevd så mye grusomt. Likevel var han så raus mot alle. Han hadde måttet kjempe hele livet for det vi tar for gitt. Det er noe de kan ta til seg, de som kommer med negative meldinger i kommentarfeltene.

Barnearbeider

Da Mahmod var åtte år gammel, opplevde han at faren hans ble likvidert av Taliban. Knappe to år senere var situasjonen nærmest uholdbar for den lille familien, og Mahmod la på flukt sammen med en liten gruppe mennesker fra landsbyen. Planen var at mora og lillebroren skulle komme etter.

De kom aldri. I stedet ble det starten på en tilværelse som ingen barn skal behøve å oppleve.

Mahmod endte i Iran, der han ble barnearbeider. Først som ryddegutt, og etter hvert som skredder. Den første tiden helt uten lønn. Arbeidsdagen varte fra sju om morgenen til elleve om kvelden.

Fikk fagbrev

Flukten endte i Norge. Da var han blitt 17 år. Han kunne verken lese eller skrive, men han hadde en sterk vilje til å lære. På bare to år greide han å ta grunnskoleeksamen, ikke minst takket være den gode norskhjelpen han fikk av mannen som etter hvert ble hans norske farsfigur, Helge Fagerholt.

Da Helge døde i 2012, følte Mahmod at han mistet pappaen sin for andre gang.

Men han sto på videre, og tok utdanning som elektriker. I februar var det en stolt Mahmod som kunne ta imot fagbrevet under en høytidelig seremoni i Frimurerlosjen. Sammen med ham var Kjellaug og flere fra familien Fagerholt.

- Vi feiret begivenheten med å gå i teateret, der vi så Robin Hood. Mahmod elsket konserter og forestillinger, forteller Kjellaug.

Kjøpte leilighet

Som lærling tok ikke Mahmod imot ei krone fra den norske staten. Han levde ene og alene på lærlinglønna. Gleden var derfor stor da han fikk fast jobb hos Relacom, bedriften der han hadde gått i læra.

Kjellaug forteller at han aldri brukte penger på seg selv. I stedet sparte han, slik at han fikk nok egenkapital til å kjøpe sin egen leilighet. I oktober fikk han nøklene til rekkehusleiligheten på Nerøra. Der skulle han skape seg et liv sammen med kona og på sikt deres barn.

Aktiv i lokalsamfunnet

Til tross for at Mahmods historie inneholder mer dramatikk enn de fleste opplever i løpet av et langt liv, var han kjent for sitt smil, sin hjelpsomhet og sin omfattende deltakelse i lokalsamfunnet:

Han hadde vært med i Røde kors, spilt fotball for OIF, han tok dommerkurs og ble fotballdommer, han var en ressurs i OIFs integreringsarbeid, han deltok i Arbeiderpartiets valgkamp – og han hadde et stort nettverk av venner og kjente i Orkdal.

Første jul og bursdag

Men det var familien Fagerholt som sto ham aller nærmest i det nye hjemlandet. Det var hos dem han feiret bursdagen sin for aller første gang.

- Han var veldig stolt over å få egen kake, så hvert år ble det kake når Mahmod hadde bursdag, forteller Kjellaug.

Det var også hos dem han feiret jul for første gang.

- Det var hos dem jeg smakte fårikål for første gang, fortalte Mahmod til ST i 2013. Han fortalte samtidig at det var hos dem han fikk sin aller første bursdagskake.

Lette etter mora og broren

Mahmod, som ikke hadde fått kontakt med mora og lillebroren siden han flyktet som niåring, fikk etter hvert et sterkt behov for å finne ut hva som hadde skjedd med dem. I 2012 bestemte han seg for å reise til Afghanistan for å lete etter dem.

- Han dro til landsbyen der de hadde bodd. Han spurte alle han møtte om de visste hvor hun var, men ingen kunne fortelle ham noe. Inntil han møtte en som trodde at hun hadde flyttet til en landsby utenfor Qarabagh. Han dro dit og gikk fra dør til dør og fortalte at han lette etter mora og broren, forteller Kjellaug.

- Han var så lykkelig

Da en av kvinnene som åpnet døra for ham fikk høre ærendet hans, skjønte hun at dette var sønnen hun ikke hadde sett på tolv år. På grunn av alle årene som var gått, kjente de ikke igjen hverandre. Men mora hadde aldri gitt opp å få se gutten sin igjen.

- Hun viste ham en kalender der hun hadde krysset av for hver eneste dag som hadde gått siden han ble borte. Det var bare så sterkt å høre hvordan møtet med mora hadde vært. Jeg glemmer ikke ansiktet hans da jeg hentet ham på bussen. Han var så lykkelig!

I høst kunne Mahmod stråle av glede på nytt. Da fikk han nemlig vite at norske myndigheter hadde innvilget søknaden om familiegjenforening, slik at han kunne få ta med seg kona si til Norge og Orkdal.

- Han ringte meg og sa at han hadde noe å fortelle. Jeg var stum av glede på hans vegne, forteller Kjellaug.

Kom med julegaver

Denne jula skulle Kjellaug feire jul uten Mahmod. Han skulle være i Afghanistan til over nyttår.

- Han kom søndag den 10. desember med julegaver. Gavene ble åpnet julaften. Da tente vi lys og mintes Mahmod, sier en rørt Kjellaug.

Morgenen etter, den 11., reiste han. Etter noen dager i Kabul skulle han kjøre til Qarabagh for å hente kona si. I bilen satt også konas mor, og flere andre. Omtrent halvveis ble de stoppet, og tre av dem ble skutt. Mahmod hadde med seg en del penger, og det ble ikke tatt ei krone fra ham. Det var med andre ord ikke snakk om et ran, men en regelrett likvidering av tre sivile. Det er slik Taliban skaper frykt i sitt terrorvelde.

- Ikke trygt

Kjellaug Fagerholt har liten forståelse for norske myndigheters hjemsendelsespolitikk når det gjelder Afghanistan. Hun mener man må se at det er trygt over tid før man returnerer mennesker til landet.

- Dette er et land i stadige omveltninger. Vi sender ikke folk tilbake for én dag, men for et helt liv. Og drapet på Mahmod viser at det ikke er trygt for sivile i Afghanistan i dag, sier Kjellaug som brått fikk verdenspolitikken inn på livet på verst tenkelig vis:

- Vi vet jo om all elendigheten i land som Syria og Afghanistan. Men vi har samtidig en avstand til alt det grusomme som skjer. Meldinger som «30 drepte i et bombeangrep» blir bare et tall. Så plutselig handler det om en av våre. Det er da man i alle fall til en viss grad greier å ta innover seg at hver og en av de «30 drepte i bombeangrepet» har sine mødre, barn og ektefeller. Hele nettverk blir knust for hver og én av dem, sier Kjellaug Fagerholt.

Denne jula er ikke Mahmod sammen med Kjellaug og familien under julefeiringa.

Men ved TV-skjermen brenner et lys foran bildene av Mahmod og mannen som ble hans norske far - Helge.