I flere offentlige publikasjoner og i media for øvrig hører vi ofte om den ventede eldrebølgen. Det kommer også frem i Stortingsmelding nr. 29 hvor det nevnes at det i fremtiden kommer til å bli flere og flere eldre med et mer sammensatt hjelpebehov. Det nevnes også at det å rekruttere ansatte til helseyrkene kan bli en utfordring. Det har i de siste årene blitt satt mer fokus på medbestemmelse blant eldre, noe som også kommer frem i meldingen. Med bakgrunn i dette har jeg lyst til å komme med et lite hjertesukk og kanskje en liten påminnelse til alle som jobber i eldreomsorgen, men innlegget er kanskje aller mest et spark bak til Orkdal kommune og deres ansvar.
Ein gong heldt du meg
fast i handa
då eg tok mine første steg.
No støttar eg deg
der me går over golvet.
Eg kjennar
at du har gått langt.
Ukjent dikter
Dette diktet er skrevet av en ukjent dikter, men jeg mener det sier en god del om hvordan vi bør møte mennesker som har gått inn i sin siste fase i livet. Dette er mennesker som har stått på å slitt for at vi andre skal nyte godene. De fortjener at vi gir de respekt og omsorg.
Jeg er ofte på besøk til flere på Orkdal helsetun og det som slår meg når jeg er der er hvor flinke de ansatte er og hvor mye de får gjort med de ressursene de har til rådighet. Likevel må jeg si at jeg blir direkte sjokkert over hvor lite empatisk og medmenneskelig noen kan være. Jeg velger å tro at dette skyldes stress og mangel på ressurser og jeg vil presisere at de aller fleste som jobber på helsetunet gjør en veldig god jobb, men det har vært flere tilfeller hvor jeg som pårørende, og besøkende for øvrig har reagert på behandlingen de eldre får. De eldre kan ofte gå 14 timer uten mat fra kveldsmåltid til frokost, de blir lagt i senga tidlig på ettermiddagen for å lette jobben for kveldsvakt og nattevakt, de blir overkjørt og får ikke komme med sine egne meninger og de har lite eller ingen medvirkning i eget liv og pasientforløp. Det er ikke til å legge skjul på at de aller fleste som bor på helsetunet er eldre mennesker som trenger mye oppfølging og hjelp til å klare seg i hverdagen, men er det slik at de da skal miste sin identitet og bli totalt institusjonalisert av den grunn? Skal de ikke kunne få leve livet sitt slik de ønsker selv om de er underlagt andres omsorg?
Menneskene som bor ved Orkdal helsetun har av ulike årsaker ikke mulighet til å bo i hjemmet sitt lengre. Flere av beboerne jeg har snakket med synes det er godt å bo ved Orkdal helsetun, men de ytrer et ønske om å kunne bidra og hjelpe til. Hvorfor skal det da være så vanskelig å legge til rette for akkurat dette. Det finnes utallige metoder for å få økt medvirkning i eget liv og de aller fleste krever svært lite av de ansatte. Hva med å arrangere et fellesmåltid på avdelingen hvor både de ansatte og de beboerne som ønsker bidrar med de de kan, eller kanskje arrangert sosiale sammenkomster på den enkelte avdeling. Orkdal helsetun er sertifisert livsgledehjem, dette innebærer blant annet at den enkelte skal få tilbud om individuelt tilpassede aktiviteter og opplevelser, og at disse skal kunne gjennomføres uavhengig av hvem som er på jobb. Jeg har registrert en positiv utvikling på dette det siste året. Det er flere og mer varierte aktiviteter enn tidligere og det er morsomt å lese månedsplanen som henger på tavla. Likevel ser jeg at det er mange beboere som blir glemt opp i dette. De som kanskje trives best på sin egen avdeling uten mange ukjente ansikter å forholde seg til, de som ikke har energi eller ønske om å forlate avdeling for å være sosial eller delta på aktiviteter, Skal ikke disse også få et fullverdig tilbud. Hvorfor kan det ikke legges til rette for flere meningsfylte og positive aktiviteter på den enkelte avdeling. Jeg har selv jobbet ved Orkdal Helsetun og vet at enkelte dager er preget av stress og mas for å komme seg igjennom arbeidsdagen, Jeg har også vært med på å legge beboere før endt dagvakt for å lette jobben på kveldsvakten, dette var noe av det verste jeg har gjort i jobbsammenheng og det strider mot all fornuft og legge mennesker tidlig kun for å lette ansvar og arbeidsmengde på kollegaer.
Jeg er av den oppfatning at med en positiv innstilling og stå på vilje for beboerne så kan det meste gjennomføres, men av en eller annen grunn så er det en norm å si at «dette har vi ikke tid eller mulighet til» allerede før man i det hele tatt har prøvd.
Jeg er usikker på hva dette skyldes, men bemanning, økonomi, holdninger og menneskesyn er noen av faktorene som kommer frem. Mye av dette kan den enkelte yrkesutøver gjøre noe med. Helsepersonell som har sitt daglige virke i samhandling med andre mennesker må ha god kunnskap om kommunikasjon og samarbeid. De må ha god omsorg for den enkelte og de bør være løsningsorienterte. Det er viktig å legge best mulig til rette for medbestemmelse og god livskvalitet og for å kunne gjøre dette må helsepersonell sette seg inn i det enkelte menneskets situasjon. Jeg mener at alle de som jobber i yrker som omhandler omsorg for andre mennesker bør gå i seg selv og finne ut hvorfor de har akkurat den jobben de har. Det er ingen hemmelighet at det er forholdsvis enkelt å få seg jobb innenfor eldreomsorgen og selv om det nå er kommet flere og andre krav enn tidligere så er det fortsatt slik at du kan få jobb uten å ha verken utdanning eller erfaring fra lignende arbeid tidligere. Dette kan ha både positive og negative følger. Jeg har selv erfart at det kan være positivt med nytt blod inn i arbeidsmiljøet, noen som tenker annerledes og som stiller spørsmål ved hvordan ting gjøres. På den andre siden er det svært betenkelig at mennesker som ikke har noen erfaring med det å jobbe med, og for andre mennesker får seg jobb i eldreomsorgen. Mange eldre har et svært sammensatt sykdomsbilde, og trenger omsorg og tilsyn som det kreves erfaring og utdanning for å kunne gi. All ære til helsefagarbeidere, assistenter, hjelpepleiere, sykepleiere, vernepleiere og andre som gir av seg selv for å bedre hverdagen til de eldre. De har ofte hektiske og travle dager som etter egen erfaring kan være preget av konstant dårlig samvittighet over det som ikke ble gjort. Man skulle tatt seg litt ekstra tid til den ene beboeren i dag, men tiden strakk ikke til for da fikk ikke den neste medisin til riktig tid. Arbeidsdagen kan være preget av flere etiske dilemma, hvor det rett og slett ikke finnes en riktig eller gal løsning. Kanskje ekstra personell hadde løst problemet.
Aktivitet er også noe som fremmes og settes høyt i ulike offentlige dokument om eldreomsorgen. I forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene står det at kommunene plikter å opprette prosedyrer som skal sikre at brukerne av tjenestene får tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Et av de grunnleggende behovene som nevnes er tilbudet om varierte og tilpassede aktiviteter. Et annet behov er selvstendighet og styring av eget liv. Dette er behov som kan virke så selvsagte at vi ikke tenker over det i det daglige, men som helsepersonell er det viktig å være bevisste dette i yrkesutøvelsen. Dette kan være så enkelt som å la den enkelte bestemme hva han eller hun ønsker til pålegg på brødskiva, noe som i seg selv er selvsagt men som ikke alltid blir gjennomført.
I de siste årene har det heldigvis blitt mer fokus på medbestemmelse og det å ha et helhetlig menneskesyn, selv om det fortsatt er en vei å gå.
Jeg mener at Orkdal kommune bør komme på banen og gi nødvendig opplæring og kursing til alle sine ansatte ved Orkdal helsetun. Både når det kommer til det somatiske, men også når det gjelder menneskesyn, livskvalitet og holdninger for øvrig. Orkdal kommune må også etter min mening være sitt ansvar bevisst når det gjelder bemanning. Vi som pårørende og de ansatte kan ikke godta at det ikke blir satt inn nok ressurser til å møte kravene som stilles iløpet av en arbeidsdag. Krav til utdanning og erfaring er også noe som helt klart må være på plass for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Jeg mener at Orkdal kommune balanserer på en knivsegg hva forsvarlig helsehjelp angår, dette handler å være tilstede for beboerne på alle plan. Begrepet livskvalitet innebærer en følelse av å ha det godt i eget liv og inneholder både det fysiske, psykiske, sosiale og åndelige aspektet. Så selv om Orkdal kommune har sitt på det tørre hva forsvarlig medisinsk helsehjelp angår så har de kanskje litt å gå på når det kommer til de andre punktene, og som pårørende verken vil, eller kan jeg godta at kommunen ikke er sitt ansvar bevisst.
Monica Wuttudal
Pårørende og beøkende
ved Orkdal Helsetun
