Sylvi Listhaug bruker ikke lang tid for å sette spor etter seg som minister. Som justisminister klarte hun det allerede i tiltredelseserklæringa, da hun uttalte: «Det viktigste for meg, som jeg kommer til å jobbe mye med, det er overgrep mot barn, disse monstrene på nettet som lurer unger...» Nå er hun allerede døpt «monster-ministeren», og må tåle mye juling for sin retoriske stil. «Eksperter» mener at å kalle pedofile overgripere for monster, er kontraproduktivt, da det bidrar til å gjøre det vanskelig for barn som utsettes for overgrep å forstå hva en overgriper er. Her vises det til at de fleste overgrep skjer i nære relasjoner, gjerningspersonen er en person offeret har et tett forhold til og ikke en person offeret opplever som et monster.Men Listhaug lar seg ikke belære av de som mener hun driver med overopphetet retorikk. Hun peiser på i kjent stil og tydeliggjør at hun ikke bryr seg så mye om hva ekspertene mener. «Jeg har ikke behov for noen velsignelse fra noen for å benytte meg av denne måten å kommunisere på, sa Listhaug på NRKs Dagsnytt, og la til at hun mener at overgriperne i for stor grad forsvares og faktisk framstilles som offer.
Det er ingen tvil om at Listhaugs framstilling av barneovergripere er i overkant «umusikalsk» sett i et faglig, juridisk og pedagogisk perspektiv. Men det kan også komme noe positivt ut av at Listhaug snakker med enkle, store, retoriske blokkbokstaver. Uansett hvordan man snur og vender på det, så setter Listhaug dagsorden da retorikken hennes går rett heim til folk flest. Og er det noe Lishaug klarer bedre enn de fleste andre, så er det å få med seg folket, altså velgerne, på sine satsningsområder. Og det å bekjempe overgrep mot barn, bør så absolutt være et satsningsområde framover. Politiet trenger betydelig større bevilgninger, både til å styrke ressursinnsatsen og ikke minst til å heve kompetansen for å lykkes i kampen mot overgriperne. Og med sin «spade-for-en-spade-retorikk, har Listhaug allerede sikret seg legitimitet fra folket til å legge penger på bordet og satse.
Og det kan det faktisk komme noe godt ut av. Det er nemlig en kjennsgjerning at politiet har manglet både innsikt og ressurser til å kunne være i forkant når det gjelder overgrep mot barn. Dermed er det blitt skapt rom for «provokatør-aksjonister» som Barnas sikkerhet, som faktisk har lyktes med å avsløre overgripere og dermed vist at det er mulig. Med sin «tiltredelsesfane» går Listhaug høyt ut fra hoppet, og er derfor nødt til å levere resultater for ikke å tryne. Hun har med andre ord gjort seg avhengig av politiet for å lande stående, noe som kan være et godt utgangspunkt for veien videre, da det er hennes ansvar å sette politiet i stand til å lykkes.
