«No heng eg gødt i hop som menneskje,» sa Odd Nordstoga på Lindmo på lørdagskvelden. Han filosoferte over livet og hva som skal til. Han snakka om friheten vi har i dagens samfunn.

Friheten som mer enn noen gang gir oss behov for å henge fast i noe. Røtter. Gode minner. En gammel gyngestol.

Småblomstret kaffekopp i grasdungen ved hersa; smågjæra ripssaft; kommodeskuffa til tante Synnøve, med Damenes roman; nybakt kveit’brød med godsmør og sukker på.

Et sted på livets vei blir all slags mimring utrolig frydefullt. Treffet mitt med gamle studievenner som for flere år siden fant ut at vi skulle dyrke mimringen og møtes hver vinterferie.

Møte med kolleger fra min aller første arbeidsplass. Det første møtet på, skal vi se, guri malla, treogtredve år eller deromkring.

Litt utpå våren kommer nok et mimrehøydepunkt, da vi, Konekoret «mitt», som er dannet på bakgrunn av sang- og mimreglede, lager mimrekveld på en virkelig høyborg for mimring, Fannremskafeen. En periode i livet var det vårt andre hjem der vi fant plass ved kafébordene etter skolen. Opp trappa, inn til høyre for å putte ei krone på jukeboksen og finne en stol i gjengen, mens «Seasons in the Sun» og «Living Next Door to Alice» laga den rette stemningen. Jorunn bak disken så til at vi ikke kamma oss ved bordet, noe vi stadig gjorde, ettersom kammen var fast inventar i dongeryjakkelomma. Hadde vi penger ble det en Cola på deling, en femogtjueøres Polly til å ha oppi, og ei pølse med brød. Til dem med dårlig råd, som var de fleste av oss innimellom, hadde Jorunn tilbud om pølse med brød uten pølse, med sennep og ketchup, til bare femti øre. Jeg kjenner enda smaken av det pølsebrødet. For å tjene til livets kaféopphold var vi barnevakter så ofte det var anledning. Å sitte barnevakt på lørdagskvelden, hos dem som var på «20-70-fest» eller «Svingom» bød på spennende glimt inn i voksenlivet. Spesielt når festen slutta og oppdragsgiverne kom hjem.

Retro er mote. Kanskje fordi vi trenger det mer enn før? Når friheten, som vi selvfølgelig skal være glade for, blir stor nok til også å forvirre oss litt?

Mimring gir smil i munnviken og en god, tung lykkefølelse i mellomgolvet som bivirkning.

En blomstrete kaffekopp og et brødfat fra barndommen gir fryd og glede.

Så føler vi at vi «heng gødt i hop som menneskje».

Irene Volden