Så sent som i januar i fjor strammet Stortinget inn reglene for pelsdyrhold i Norge. Det skjedde i forbindelse med vedtaket om en bærekraftig framtid for næringa. Med dette vedtaket la Stortinget veien åpen for fortsatt pelsdyrhold i Norge, og næringa satte umiddelbart i gang med å implementere de nye reglene. For mange pelsdyroppdrettere har dette medført store investeringer. Men disse investeringene har oppdretterne vært villige til å ta, da de har ansett de som investeringer i et framtidig livsgrunnlag for seg selv og sine etterkommere. Ganske nøyaktig et år senere pulveriserer regjeringa alt som heter forutsigbarhe med regjeringserklæringa mellom Venstre, Høyre og Frp. En slik politisk hestehandel er nærmest til å gråte over, da den som en eksplosjon fra intet torpederer livsgrunnlaget for mange familier i distriktsnorge. Slike politiske hestehandler, der resultatet snus på hodet nærmest over natta, bidrar bare til å undergrave tilliten til de som er satt til å styre dette landet. Det som har skjedd er rett og slett dårlig politisk håndverk.
Det betyr imidlertid ikke at debatten om pelsdyrnæringa skal skal avblåses. Snarere tvert imot. Men debatten bør endre karakter. I dag preges den alt for mye av skyttergravspolemikk, med spissformulerte argumenter på begge sider. Debatten er i stor grad preget av næringsinteresser på den ene siden, og nærmest et romantisk syn på dyrevelferd på den andre. Nylig skrev veterinær Gunnar Hynne et leserinnleg i Adresseavisen hvor han forsvarer næringa ved å blant annet vise til at rev og mink i bur får mat, vann og trygghet, mens deres artsfrender i det fri både fryser og svelter i hjel. Slik argumentasjon blir for tynn. I deler av Syria, ja faktisk også i deler av USA, er det farlig for ungene å leke i gatene. De kan rett og slett bli skutt, og det tryggeste vil være å mure seg inn i et tilfluktsrom. Men hvilket liv er det?
Og det er nettopp spørsmålet om «et verdig liv» som må besvares. Det må bringes til torgs kunnskap om hvordan «tamme» rovdyr med rovdyrs instinkter opplever et liv i bur. Er det for eksempel etisk forsvarlig å holde i bur dyr som rent instinktivt dreper og skader hverandre når de blir skremt? Og når troverdig informasjon som ikke er preget av pressgruppene ligger på bordet, så kan man diskutere om eventuelle dyrevernmessige hensyn veies opp av markedets behov for pelsprodukter. Men ikke fall for fristelsen å sammenligne pelsdyrhold med dyrehold som genererer mat, da ryker troverdigheten. Og skulle konklusjonen på et tidspunkt bli at denne næringa vil vi ikke ha, så la avviklinga skje over tid med full kompensasjon. Og med motsatt konklusjon, så fatt vedtak som står seg lenge nok til at de faktisk representerer forutsigbarhet.
