Skaun
Maram er tilsynelatende som en vanlig norsk jente. Hun har akkurat startet på videregående. Hun er smilende og utadvendt. Reflektert og voksen for alderen. Men Maram har noe de fleste norske ungdommer ikke har. En grusom bagasje fra et tidligere liv.
Rapporter fra krigen i Syria og syrere på flukt, med særdeles sterke bilder, ruller stadig over tv-skjermen. Men hvordan de opplever det hele, er vanskelig å forstå.
– Kom dere ut!
Året er 2011. Maram bor sammen med mor, far og sine to yngre søsken i Aleppo. Den minste broren, Yousef, er ennå ikke født. Far, Abdullah, driver egen fabrikk. Maram og lillesøster Bushra går på skole. Så bryter krigen ut.
— Uniformerte menn brukte megafoner for å informere oss. De sa vi hadde 15 minutter på å komme oss ut av byen før den ble bombet.
Familien rakk ikke å ta med seg så mye. Noen av naboene valgte å bli boende. Mange av dem er døde.
Syk lillebror
Maram og familien flyktet til byen Afrin som ligger nært grensen til Tyrkia. De fikk låne et hus av Marams tante som bodde i Libanon.
– Afrin er et vakkert og frodig sted, sier Maram, før hun tilføyer at tyrkerne nå har begynt å bombe der også, og at hun hver dag får høre om kjente som dør.
Familien bodde der i 1,5 år. Så ble lillebror Yousef veldig syk og klarte ikke å beholde maten.
– Afrin hadde ikke elektrisitet, og det var altfor varm for Yousef der. Han ble dehydrert. På grunn av krigen i Aleppo kom det få forsyninger til Afrin, så det var dårlig med mat og drikke. Til slutt ble det bestemt at vi skulle reise til Tyrkia i noen måneder.
– Mamma og pappa tenkte at «Det blir sikkert fred snart, da kan vi dra hjem». Derfor søkte vi ikke om oppholdstillatelse og id-papirer. Vi skulle jo snart tilbake til Syria.
Abdullah startet en fabrikk sammen med en av Marams onkler, og ved hjelp av en tyrker. De ble lurt av tyrkeren, men hadde ingen rettigheter på grunn av manglende id-papirer.
– Han stakk av med alle pengene til pappa og onkel.
Utnyttet
Krigen i Syria ble verre og hjemreise uaktuelt. Familien bodde i Istanbul. En normal hverdag var langt unna. Maram og foreldrene måtte jobbe for å ha penger til mat. Lillesøster Bushra var da ti år og måtte ta ansvaret for de to yngre brødrene mens de andre var på arbeid.
– Jeg var elleve år. Arbeidsdagen min på klesfabrikken var fra 8–19. Jeg hadde fri på søndager, såfremt det ikke var for mye å gjøre. Ett par ganger måtte jeg jobbe 24 timer. De som sa nei, mistet jobben. Sånn er det er på mange av klesfabrikkene i Istanbul.
Uten id-papirer hadde de heller ikke noe de skulle sagt når lønningsdagen kom og de ikke fikk lønn. Flyktninger med id-papirer fikk ikke jobb..
– Det er heller ikke lov å jobbe der når du er bare tretten. Når fabrikkene fikk kontrollører på besøk, ble vi enten gjemt unna eller tvunget til å si at vi var eldre. Én gang ble vi ungene avhørt, vi ble spurt om vi virkelig var så gamle som vi sa. Men det gagnet ikke meg å si at jeg var elleve. Familien min var avhengig av inntekten min, og jeg måtte beholde jobben.
Levende døde
Livet i Istanbul var ikke noe liv. Maram så mange skjebner barn skal være skånet fra.
– Vi var levende døde. Det var kanskje greit at den eldste av barna måtte rett ut i jobb, uten skolegang, men alle fire ungene kunne ikke få samme skjebne. Foreldrene mine ville gi oss en bedre mulighet, sier Maram.
To år var nok. Familien måtte ut på en ny reise, men ikke mot krigsherjede Syria. Året var 2015, og lite visste de om at én måned under verst tenkelige forhold, ventet dem.
Ble fengslet
Båtturen over til Hellas gikk greit.
– Jeg så meg ikke tilbake, men holdt blikket rettet mot Hellas hele tiden. Jeg hadde ingen følelser. Var helt apatisk.
De nådde Hellas etter fem timer. Vel i land pekte smugleren ut feil retning til dem. De gikk rett inn i et overvåket område og ble tatt. Satt i fengsel, et helt vanlig fengsel med gitter. En uskyldig familie med mor, far og barn på fire, åtte, tretten og fjorten år.
– Hvorfor skjønte de ikke at vi ikke visste hvor vi skulle gå? Vi ville ikke gå dit det var ulovlig, sier Maram fortvilt og tenker tilbake på de grusomme dagene i fengslet.
Vaktene kjeftet hele tiden.
– Yousef, gråt mye, han ble redd av all ropingen i fengselet. Når han gråt, ropte politiet enda høyere og ba ham holde kjeft.
Maram og familien var fengslet i 15 dager.
– De to første dagene var veldig vanskelige. Vi skjønte ikke hvorfor vi var i fengsel. Visste ikke hvor lenge vi måtte være der. Vi fikk ut og lufte oss i 20 minutter hver dag.
Maram forteller om en stor, mørk celle, do uten lys, mus og rotter over alt. Og skriften på veggen; «Be, for dere kommer aldri mer ut herfra».
– Da trodde vi ikke at vi skulle slippe fri igjen.
Tyveri og drap
Vel ute i «friheten» visste ikke familien hvor de skulle reise.
– Vi ønsket å komme et sted hvor folk ble behandlet som folk, ikke som dyr. Og det meste ble normalt etter det vi opplevde i Tyrkia.
Reisen gikk videre til Makedonia.
– Vi krysset alltid grensene på natt, og det var skikkelig skummelt. Flyktninger har kontanter, ikke kort. Det gjorde at mange flyktninger ble robbet og drept, forteller Maram.
Innimellom tok de tog eller buss. Etter hvert nådde de Serbia.
– Her var det litt bedre. Politiet lot oss være i fred, og de sivile ville gjerne hjelpe. Det var fint av dem, samtidig som det føltes nedverdigende.
Sendt til flyktningleir
Over grensa fra Serbia til Ungarn tok de buss.
– Yousef som da var nesten fire år, ville ikke gå av bussen. Han visste at når vi gikk av bussen, så var det noe vanskelig som ventet.
Ved grensen ble de kontrollert og krevd for penger for å få komme inn i landet. Det var mange farer underveis, og det var ikke bare politiet de var redde for. Sa de nei til hjelp fra en smugler, så ringte han politiet og anga dem. Så de måtte alltid si ja og betale.
– En gang ble vi lurt av smuglere og gikk oss bort i en skog. Det regnet masse, og elva ved skogen holdt på å bli oversvømt. Vi måtte vente til daggry. Noen av de unge guttene klatret opp i høye trær for å se hvor vi skulle gå videre.
Etter denne strabasiøse runden var de så slitne at de ba noen kontakte politiet. Da ble de sendt til en flyktningleir
– En tolk hjalp oss. Han forklarte at vi måtte unngå å stemple med tommelen i registreringen, for da måtte vi bli i Ungarn. Med hans hjelp kom vi oss til Østerrike. Der ble det bedre. Folk var snillere, og ingen ba oss holde kjeft eller sitte stille.
Nytt land og nytt liv
Fra Østerrike gikk ferden med tog via Tyskland og Danmark til Sverige. Så tok de buss til Oslo.
– To sivile politi tok imot oss og brakte oss til et asylmottak. Vi oppga navnene våre, så fikk vi tildelt senger og fikk søvn og hvile. I dagene som fulgte, ble vi avhørt flere ganger .
Familien havnet på asylmottak på Lillestrøm. Maram, Bushra og Mohammed fikk begynne på skolen igjen. Da hadde Maram mistet fem år skolegang. Hun hoppet rett inn i tiende klasse, og mens hun lærte seg norsk, fikk hun spesialundervisning i fagene hun var svakest i.
– For ett år siden fikk vi oppholdstillatelse. Nå går jeg forberedende på Tiller videregående skole, og neste år skal jeg gå studiespesialisering, smiler Maram.
Hun er glad for mulighetene hun har fått.
– Jeg trodde ikke jeg skulle få gå på skole igjen. Nå har jeg alle muligheter.
Den reflekterte jenta lærer fort, og underveis på livets harde skole har hun lært flere språk. Nå snakker hun kurdisk, arabisk, tyrkisk, engelsk og norsk.
– Jeg håper søsknene mine også setter pris på den store muligheten de har fått. Det er bedre for dem å komme hit som barn enn tenåringer som har rukket å oppleve for mye.
Vanskelige tanker
– Ungdommene i Norge er heldig. De kan bare ringe vennene, eller snakke med dem på nett. Hvis de ikke får svar blir de ikke redde. Når jeg ikke får svar fra mine venner i Syria, blir jeg redd. Jeg lurer på om de er drept.
Tankene til den unge syriske jenta, blir omgjort til ord som gjør sterkt inntrykk.
— Jeg skulle gjerne skru tiden tilbake. Hvis jeg hadde fått valgt ville jeg dødd i huset mitt i Aleppo. Jeg ville ikke ha opplevd alt dette, sier Maram.
Mange detaljer er utelatt fra historien i respekt for menneskene som har opplevd krig og overgrep.
Toril.Langmo.Skjetne@avisa-st.no