Det er mye varme og stor omsorg hjemme hos den syriske seksbarnsfamilien som bor på Fannrem. Raust åpner de hjemmet sitt for avisa. Varmt hilser foreldrene og de seks jentene fra 4 1/2 til 13 år på den fremmede som kommer på besøk. Her skjenkes det te og serveres frukt.

Raus og hjertevarm

Midt i familien står fannremskvinna Lene Jønland som har åpnet hjertet og omsorgsgenet sitt for denne familien som er kommet til en helt ukjent og annerledes kultur enn de var vant til i Syria. Tobarnsmammaen Lene Jønland på 35 år er et strålende eksempel på hvordan raushet, hjertevarme, omsorg, hjelpsomhet, veiledning og praktisk hjelp i hverdagen kan hjelpe våre nye landsmenn til å finne seg til rette i et nytt land og i en ny kultur.

— Vi er veldig takknemlige for alt Lene gjør for oss, sier Waed på 13 år.

Skal så lite til

Lene selv er ikke ut etter å få ros. Å hjelpe denne familien med mor, far og seks barn fra Syria kom mer eller mindre av seg selv, hevder hun. Hun møtte noen av barna på skole og barnehage der hennes egne døtre, Emilie og Elise, gikk. Hun ble mer kjent med familien i forbindelse med en bursdag da hun, foretaksom som hun er, hjalp dem med skyss.

— Det skal så lite til for å få en fot innafor, sier Lene som sier at hun ble glad i familien og umiddelbart ga seg i kast med Google translater og det berømte kroppsspråket.

Lene fikser alt

I begynnelsen ble hun overveldet over alt familien trengte og hadde behov for. Med seks barn, i et fremmed land, en fremmed kulturkultur og et helt uforståelig språk, sier det seg selv at behovet for hjelp var stort.

— Da jeg så inn i klesskapa deres, så jeg hvor mye de manglet. Ettersom jeg selv har jeg to jenter, samlet jeg sammen klær hjemme hos meg selv, hos venner og familie. De manglet ellers alt i huset. Det er ikke sant at flyktninger får alt de peker på, sier hun litt opprørt og forteller at sofaen vi sitter i, har vært hennes.

Hun skaffet også til veie pyntegjenstander, for at det skulle bli et trivelig hjem.

— Alt du ser i huset her, er det Lene som har ordnet, sier pappa Talal som er dypt takknemlig over å ha møtt et så varmt og hjertegodt menneske i det nye hjemlandet i nord.

Selv var de redde for å ta kontakt med nordmenn, men etter at de traff Lene, har de fått et mye bedre liv.

Vinn-vinn-situasjon

Like viktig som klær, var det med sykler, ski, skisko, akebrett og leiker. Mens de seks syriske jentene ikke hadde noen leiker, bugnet det av leiker hjemme hos Emilie og Elise.

— Jeg snakket med Elise på fire år om at jentene fra Syria ikke hadde leiker. Da gikk hun på rommet sitt og begynte å pakke ned leiker som hun ville gi bort, forteller Lene.

Elise har ikke etterlyst leikene i ettertid heller. Tvert imot er det blitt en vinn-vinn situasjon der hun får leike med de gamle leikene sine når hun er på besøk hos de syriske venninnene sine.

Oppgaver i kø

Familien hadde ellers et stort behov for hjelp når det gjaldt praktiske ting. Det var regninger som skulle betales med påfølgende purringer, søknader som skulle fylles ut, lege- og tannlegetimer som skulle bestilles, skyss til barnehagen for Esma som har ryggmargsbrokk samt hjelpe barna når det gjaldt fritidsaktiviteter. Oppgavene sto i kø, men Lene lot seg ikke stoppe. Hun legger ikke skjul på at hun er av den foretaksomme typen som liker å få ting gjort. I tillegg er hun vokst opp i en familie der de var vant med å stille opp på dugnad og hjelpe andre.

— Jeg får så mye igjen for å hjelpe dem. Bare gjennom den takknemligheten de viser. De er bare en slik herlig familie, sier 35-åringen som oppfordrer andre til å ta kontakt med våre nye landsmenn.

— Veldig heldige

Esma som har ryggmargsbrokk, hadde krav på skyss til og fra barnehagen, men da det ikke kom i orden, trillet foreldrene henne i all slags vær. Da Lene så dette, tok hun saken i egne hender, og kjørte Esma til og fra barnehagen. Deretter fikk hun fortgang i den offentlige skyssen.

Når barna skulle i bursdager eller på aktiviteter, var Lene på pletten som den mest naturlige ting i verden.

— Når vi forteller om all den hjelpen vi får fra Lene, synes de andre innvandrerne at vi er veldig heldige, sier mamma Nawal.

— Jeg tenker slik, at det jeg forteller dere og hjelper dere med, kan dere fortelle til de andre, ettersom jeg ikke rekker å hjelpe flere, sier Lene.

Vanskelig i nytt land

Talal og Nawal og deres seks barn har bodd i Orkdal i snart halvannet år. De bodde i fire år i Libanon før de kom til Norge. Før de møtte Lene, hadde de ingen omgang med nordmenn. Lene og familien kom bokstavelig talt som et livgivende pust inn i familien og ga dem alle et håp for framtida.

— Det var vanskelig å komme til en helt fremmed kultur. Vi kunne ikke språket og visste ingenting om maten eller landet. Ingenting, sier pappa Talal.

— Da jeg hørte språket, tenkte jeg at jeg aldri mer skulle snakke igjen, sier 13 år gamle Waed som i dag snakker godt norsk og har planer om å utdanne seg til lege eller bli en ny Erna Solberg.

Lene Jønland bekrefter at det har vært mange tårer og mye fortvilelse i familien underveis. Brev er kommet i posten som de ikke har forstått noe av, og da pappa Talal ble lagt inn på sykehus, var det Lene som ble kontaktet midt på natta.

Alt er annerledes

— Alt er annerledes. Dusj, toalett, oppvaskmaskin, maten. Alt må læres på nytt, forklarer Lene som sammen med pappa Peder Forren tok med seg faren i huseet, Talal, til en syrisk butikk i Sverige hvor de kunne kjøpe kjente syriske varer.

Talal som var bygningsarbeider i Syria, gjør gjengjeld med å hjelpe Lenes familie. Håpet hans er å få jobb som snekker, og helst som møbelsnekker.

— Talal er en skikkelig altmuligmann, ler Lene.

Har det best i Norge

Foreldra har ingen planer om å vende tilbake til Syria. Framtida til barna er det viktigste.

— Syria blir aldri som før. Det er her i Norge barna har livene sine nå. Her har vi også fått mye bedre helsehjelp. Vi er ikke lenger så bekymret for Esma, sier mamma Nawal.

— Dette er to dedikerte foreldre som gjør alt for ungene sine, sier Lene.

Men Lene er ikke bare en hjelpende hånd. Hun er også en pådriver når det butter imot og stiller krav til dem.

— Ettersom Esma var mye inn og ut av sykehuset, tok det litt tid før mor kom i gang med norskopplæringa. Da sa jeg at hvis vi skal greie å være venninner, måtte hun lære seg norsk, forteller Lene.

Nå lærer Nawal norsk, og bedre venninne enn Lene, kan hun neppe få.