Smedplass var hundefører i Libanon i 1979.

– Vi var fjerde kontigent som kom til Libanon. Én kontigent varte i seks måneder. Jeg landet i Beirut 30. september 1979, sier tidligere FN-soldat, Ove Smedplass.

25. mars 1978 ble den første norske styrken som skulle tjenestegjøre for FN i Libanon fraktet inn. Til et fredsbevarende arbeid. Over 20 000 norske soldater tjenestegjorde i løpet av 20 år. I 1998 ble de siste norske soldatene trukket ut. 21 nordmenn døde i Libanon. Utallige har lidd etter hjemkomsten. Ettervernet får stryk.

Barnesoldater

Smedplass var ung, 21 år gammel. Selv mener han at det var helt riktig alder å tjenestegjøre.

— Mellom 20 og 25 år skal være en gunstig alder å være soldat, har jeg hørt, sier han.

Verre var det med en del av soldatene som tjenestegjorde for fienden.

– Det kom som et sjokk å oppleve PLO-soldater som kunne være helt nede i 12-års alderen. Jeg har tenkt ekstra mye på det etter jeg har fått egne barn.

For soldatene var fremdeles bare barn, i hvert fall i alder.

Hundefører i front

Den 21 år gamle soldaten fra Løkken Verk var i siste del av førstegangstjenesten, og ønsket å forlenge oppholdet i militæret med utenlandstjeneste. Forberedelsen til oppdraget i Libanon var to måneder kursing som ble avrundet med en helvetesuke. 22 mann startet, elleve ble godkjente hundeførere. Så ble det avreise fra Gardermoen militære flyplass i Hercules transportfly. Fra flyplassen i Beirut ble de fraktet på planet til lastebiler, til stabskompaniet i Ebel es-Saqi og hundetroppens forlegning «Villa Rabies». Denne reisen innebar også risiko.

– En soldat ble skutt i hodet og invalidisert under samme transport noen måneder tidligere, forteller Smedplass.

Sammen med rundt 20 andre hundeførere hadde han base i et privat hus med kennel utenfor.

– Vi tilhørte stabskompaniet, og utførte tjenester for kompaniene (A og B) som utførte patruljeoppdrag, som regel etter mørkets frembrudd.

Det var ettertraktet å ha med hundeførerekvipasje på patruljene. I Libanons bush-mørke er hunden uovertruffen. Hørsel og luktesans overgår menneskets sanser flere hundre ganger, og hundeføreren er trent til å lese hundens bevegelser og adferd.

Ofte stoppet patruljen og etablerte lyttepost for å sjekke om det var bevegelser i terrenget. Kommunikasjon med troppsfører var viktig for å formidle hundens reaksjoner, og å legge strategi for videre patruljering eller gå til aksjon.

– Hundeførerekvipasjen gikk først for å ikke forstyrre hunden i arbeidet. Så kom troppsføreren og sambandsmann. Deretter fulgte resten av troppen som besto av flere geværsoldater.

«Drop your guns!»

Det var sjelden Smedplass følte direkte redsel, men det skjedde.

– Det oppsto en spesiell situasjon en gang under patruljering med utgangspunkt fra lagsleir 4–5 Bravo (Kompani B). Etter kort tid fikk vi beskjed fra basen om at det var oppdaget uidentifiserte personer ved elven Hasbani, og de ønsket at vi skulle føre patruljen mot området og sjekke hva som foregikk.

Som vanlig gikk hundefører Smedplass i front. Hunden var ivrig og duoen kom et stykke foran de andre.

– Plutselig lå det ti bevæpna soldater foran meg, bak en sandbanke. Jeg slapp hunden, den er trent til å rundere bak objektene eller personene som skal pågripes og gi kraftig hals uten å angripe, mens jeg sto med min avsikra AG3 og ropte «Drop your guns, dont move!» som var en innlært prosedyre.

Fra soldatene, som for øvrig var i alderen 12 til 50 år, fikk han til svar «Take it easy, take it easy». I det øyeblikket var også troppsfører og resten av laget på plass og avvæpningen gikk greit. Men Smedplass var nok svært eksponert før situasjonen kom under kontroll.

– Dette øyeblikket står for meg som ganske sterkt. Jeg sto der i omtrent et halvt minutt alene før resten av troppen min kom. Soldatene ved sandbankene befant seg på ulovlig grunn og ble da arrestert. Vår oppgave var å stanse all ureglementer trafikk uansett hvilken part de tilhørte. Dette var i henhold til avtaler og overenskomster mellom partene, og var viktig for stabiliteten i området. Soldatene var palestinere fra «Reiret», forklarer Smedplass.

«Reiret», eller «PLO-reiret», var området hvor palestinerne hadde lov til å oppholde seg. Dette avgrensede området oppsto da PLO, Israel, Libanon og FN oppnådde enighet i forhandlingene om at en liten gruppe palestinske soldater skulle få etablere en stilling inne på den norske FN-styrkens ansvarsområde. Bevegde de seg utenfor grensene uten tillatelse ble de pågrepet. Smedplass slapp unna med minnene. Ifølge ham selv var han for ung til å tenke konsekvenser der og da.

Truet på livet

Ved én anledning var Smedplass skikkelig redd.

– Vi, to hundeførere med hund, en geværsoldat og en sjåfør, var i fjellandsbyen Chebaa for å passe grensen mot Israel. På vei tilbake mot Ebel el-Saqi måtte vi passere gjennom en landsby, Kafr Shuba, hvor vi merket at folk virket fiendtlig innstilt. Blikk og adferd tilsa at vi burde være forsiktig.

De tre dro innom en kafé for å «lodde stemninga».

– Noe måtte ha skjedd som gjorde at vi FN-soldater ikke var populære der. Vi fant ikke ut av det på kafeen. Dette var før mobiltelefonens tid og vi hadde ikke annet samband. Etter hvert kjørte vi videre, og i utkanten av landsbyen måtte vi sluses gjennom en «gate». Den besto av oljefat som vi kjørte sikksakk mellom, og en port. Ved porten ble vi stoppet av soldater. De rettet våpnene sine, Kalashnikov, mot oss, og truet oss på livet.

De yngste og mest hissige soldatene var rundt 12–14 år.

—De lo og var alvorlige om en annen, mens de fektet med geværpipen og agerte skytesituasjoner mot oss. Situasjonen var veldig spent.

Etter om lag en halv time hvor de ble truet på livet, løsnet det. Av en eller annen grunn som de ikke kjenner til. Smedplass og medsoldatene fikk kjøre videre. De slapp unna med skrekken.

Granater og dårlig sikkerhet

I basen hvor FN-soldatene holdt til opplevde de å bli beskutt med jevne mellomrom.

— Det var falangister som sto bak. Jeg opplevde ikke direkte beskytning mens jeg var der, men vi hørte stadig skuddveksling.

Rett før Smedplass ankom Libanon var det en norsk soldat som ble drept i basen.

— Det ble kastet over 100 granater i basens retning, fem av granatene traff leiren.

Soldatene bar skuddsikre vester og hjelmer, men Smedplass forteller at det var så som så med sikkerheten.

— Kvaliteten på vestene den gang var elendige, og hadde det gått ei kule gjennom den så hadde vesten gjort vondt verre. De fleste soldatene gikk med vesten åpen på grunn av varmen, og vi hundeførere gikk uten hjelm for å kontrollere hunden bedre når vi gikk patrulje.

Både opplegg, kvalitet på sikkerhetsutstyret, og forberedelsene er helt annerledes og mye bedre i dag, ifølge Smedplass.

— Utdanningen ved Forsvarets hundeskole var imidlertid svært god og svært hard. Det var et nåløye å komme gjennom der. Jeg fikk også være med og demonstrere for kong Olav på Gardermoen før avreise. Det var en stor opplevelse. Jeg snakket direkte til kongen og fortalte om hundeførerens oppgaver. Jeg husker fortsatt den trillende latteren hans, og at han var smilende og blid, men også fokusert og interessert.

Truet unger

En annen hendelse som gjorde dypt inntrykk på Smedplass var da en AG3 ble stjålet.

— Vi befant oss i Rachaya al Foukhar, og en soldat hadde satt fra seg våpenet sitt. Dette ble stjålet. Vi endevendte landsbyen.

Det ble opprettet portforbud umiddelbart. Husundersøkelser og avhør ble foretatt.

— Vi fikk oppleve hvor fattige folkene i den utbomba byen var når vi trengte oss inn i hjemmene deres. Når vi gikk gjennom alle tingene deres.

Smedplass syntes dessuten befalet og militærpolitiet var altfor harde i de skarpe avhørene som ble tatt.

— Vi hundeførere måtte stille opp under avhørene. Hundene ble brukt som skarpladde våpen, og det er lett å få en slik hund til å opptre truende. Unger fra ni år og oppover ble avhørt mens de sto og skalv.

Lokalbefolkningen opplevde krig. De ble bombet av israelske jagerfly. Og nå truet av FN-soldater. For Smedplass ble dette for voldsomt.

— Jeg dro ikke til Libanon for å true unger, for å si det sånn, sier han, og innrømmer at han har tenkt mye på det etter han har fått egne unger.

Soldatene lette over alt, også på kirkegårder.

— Absolutt alle steder ble undersøkt, kister ble åpnet for om mulig våpenet var skjult der. Det var en uhyggelig jobb.

Til slutt ble våpenet funnet.

— Vi vanlige soldater fikk ikke vite hva som skjedde med den eller de som stjal våpenet, men soldaten som hadde satt det fra seg fikk streng straff. Å sette fra seg våpenet var strengt forbudt.

Fortsatt konflikt

De fastboende led selvfølgelig under krigen, men de hadde også mange positive opplevelser av å ha FN-soldatene i nærheten.

— Sivilbefolkningen tjente godt på oss, og vi ble godt kjent med våre naboer til Villa Rabies. Blant naboene bodde en gutt ved navn Mimo (rundt ti år i 1979), og etter jeg kom hjem til Norge dukket han plutselig opp i programmet «Halvsju». Da hadde han tydeligvis kommet til Norge. Men jeg vet ikke hvordan det har gått med ham etterpå, sier Smedplass og synes det er greit å tenke på at det også var positive hendelser.

Soldatene fikk også hjulpet sivilbefolkningen med medisinsk hjelp, og hadde en stabiliserende effekt i området.

— Vi tok godt vare på dem, og forholdet mellom FN-soldatene og lokalbefolkning var god.

«Tøffe» gutter

Smedplass tenkte ikke stort over manglende debrifing eller viktigheten av å bearbeide hendelser mens han tjenestegjorde i Libanon. Det har han gjort etter han begynte i brannvesenet for 30 år siden – hvor de har eget psykososialt kriseteam de kan benytte.

— Det var aldri noen snakk om det i troppen vår. Vi skulle ikke snakke om ting oss imellom heller. Det var kutymen. Hvis man hadde spesielle opplevelser var det tegn på svakhet å snakke om det. Debrifing var totalt fraværende. Bortsett fra en runde i baren. Og festkulturen på 70-tallet var knallhard. Alle baser hadde egen bar.

Det er forståelig at mange kom ut å kjøre etter kombinasjonen av den spente situasjonen man levde under i et halvt år, mye alkohol og andre stimulerende stoffer, manglende debrifing og manglende ettervern. Smedplass hørte om flere som tok livet sitt eller forulykket på voldsom måte etter de kom hjem.

— Etter jeg leverte våpenet og uniformen hørte jeg ikke mer fra Forsvaret. Men jeg var heldig. Jeg kom hjem til fast jobb i gruva på Løkken, med godt arbeidsmiljø, og foreldre som var til god støtte. Rett etterpå gikk jeg også inn i et fast forhold. De rundt meg stabiliserte livet mitt.

Adrenalinkick

Smedplass tok etter hvert ingeniørutdannelse med kommunalteknisk fagretning, og har nå jobbet i 30 år i Meldal kommune. I dag er tittelen brannsjef og beredskapskoordinator.

— Det å hjelpe folk gir en enormt god følelse. Men jeg får også utløp for trangen etter spenning. Det gir et adrenalinkick når alarmen går, selv om vi selvfølgelig ikke håper at den skal gå. Jeg er ingen «adrenalinjunkie», men må innrømme at det blir spenninger i kroppen når det går lang tid mellom hendelser og utrykninger.

Han sammenligner følelsen i Libanon, ved spesielle hendelser som skarpe situasjoner, med jobben i brannvesenet, og sier at han tror det var mange som søkte etter adrenalinkick etter de kom hjem.

— Det endte i ville fester og ekstremsport for flere. Det er mye verre å omstille seg enn man skulle tro. Og for mange ble overgangen så stor at de gikk til grunne.

Det har vært litt mer fokus på ettervern den senere tid, og i mai 2017 ble alle kommunene anbefalt å opprette en egen plan. Ettervernet som tilbys hjemvendte soldater får stryk. Ifølge en del veteraner som står frem har de fremdeles en lang vei å gå for å få et godt nok ettervern også i dag.

For dem som ønsker å lese mer om Smedplass og andre norske FN-soldaters tid i Libanon kan boka «Fred og Fare» av Asbjørn Grande være aktuell. Han var hundefører i samme periode som Ove Smedplass,

Toril.Langmo.Skjetne@avisa-st.no

48001020