De karakteristiske kornsiloene troner majestetisk til værs i Buvika, selv om den estetiske fremtoningen sikkert kan diskuteres. Den høyeste siloen rager over seksti meter. Mølla tar årlig imot femti tusen tonn korn. Nesten førti tusen blir foredlet til matmel.
Ansvaret for det, er det et tidligere postbud som har.
– Det er ingen andre matmøller så langt nord i Europa, så vidt jeg vet, så vi er den nordligste mølla i Europa, sier fabrikksjef Stig Eirik Løvseth, til ST.
Startet som postbud
I 2016 feiret Norgesmøllene, som i dag har fabrikker i Skien, Vaksdal og Trondheim, 150 års fødselsdag. Internt strides trøndere og bergensere om hva som er bedriftens egentlige arnested.
– Vaksdal startet opp i 1866, og samtidig startet Johannes Piene selskapet I.C. Piene, i Ila i 1866. Så flyttet han til Buvika, og startet produksjon der. Så vi i Trøndelag mener at vi var først ute i 1866, og så mener bergenserne det samme. Så sånn er nå det.
Løvseth har vært fabrikksjef siden 2013, men har jobbet på hjørnesteinsbedriften i snart en mannsalder. Veien til «toppen» har vært lang – og lærerik.
– Jeg startet her som postbud som guttunge. Så gikk jeg på skole samtidig som jeg kjørte langtransport.
Da Norgesmøllene skilte ut biltransporten fra driften, kjørte Løvseth bulkbil for et annet firma; der han lastet mel fra fabrikk og leverte ut til bakeriene.
– Det holdt jeg på med i seks år, før jeg kom tilbake og jobbet på ekspedisjonen. Så var jeg tillitsvalgt her på mølla i en lang periode.
Ut av det blå
I 2013 gikk daværende sjef av, og Løvseth ble oppfordret til å søke på jobben.
– Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli sjef her. For det første var det høye kvalifikasjoner da de lyste ut stillingen. Så jeg trodde ikke jeg kom til å få den. Jeg syns jo det var litt merkelig, å gå fra å være tillitsvalgt til å sette seg på den andre siden av bordet. Det var spesielt, men det har gått overraskende bra, selv om jeg har møtt meg selv i døra noen ganger på enkelte ting.
– Man får et litt annet perspektiv når man havner i andre stolen på den andre siden av bordet. Jeg har lært at det alltid er to sider av en sak.
Fabrikksjefen beskriver det som en nyttig erfaring; å kunne jobbe seg opp fra gulvet til lederstillingen.
– Jeg har vært med på det meste ute på anlegget, både i produksjon og ekspedisjon. Så det tror jeg har vært like god erfaring som det å gå altfor mye skole. Jeg syns det skal gå an å jobbe seg oppover i systemet. Det har Norgesmøllene tillatt at i hvert fall jeg har gjort, og det setter jeg stor pris på. At de ikke bare henter toppledere eksternt.
Noen «kontorrotte på heltid» greier han ikke å være.
– Til noens fortvilelse og andres lettelse så er jeg fortsatt litt ute. Noen ganger mangler vi folk, og det er ikke bare å hente folk fra gata lenger. Det kunne man gjøre før: Å sette noen til å kjøre en truck og kjøre ut noen paller. Men nå er det skanning og registrering. Så for én dag, så syns jeg det er greit å jobbe med produksjonen.
– Før i tida, da det kom inn båter, så kom kornet i sekker. Da er vi langt tilbake i tid, men den gangen var det nesten bare å hente inn «folk fra gata» til å bære sekker og kjøre en truck. Det har endret seg veldig mye. Det har blitt helt andre krav i dag.
Tøff tid
De siste årene har bedriften vært gjennom en tøff tid, som resulterte i kutt på én av de tre fabrikkene.
– Norgesmøllene ønsket å ta ut ett pakkeri. Da var vi i Buvika både heldige og dyktige, og fikk muligheten til å fortsette. Så vi føler oss trygge per dags dato. Fremtida er mer forutsigbar for oss nå, enn den har vært.
Hadde mølla i Buvika blitt rammet, og ikke Skien, ville det ført til at femten ansatte hadde måttet gå. Siden den gang har antall ansatte faktisk økt.
– Det er mest lokale folk i arbeidsstokken, det har det alltid vært. Nå har vi ansatt seks nye det siste halvannet året. Det har vært litt flere folk utenfra. Fra Trondheim, Melhus og Orkanger. Det har det ikke vært så mye av før.
To av de seks nye er kvinner.
– Det er flest menn her, det er nok et mannsdominert yrke. Det har det alltid vært, men det er ikke noe problem for damer å jobbe her. De løser jobben minst like bra som mannfolkene. Det fører jo til et litt annet miljø på arbeidsplassen. Kall det et litt snillere miljø, ikke like tøff tone som tidligere. Det har vært bevisst når vi har søkt etter folk, å få inn damer.
Investeringer i million-klassen
Det vises på bygningsmassen at fabrikken akkurat fylte 150 år, men årlige investeringer i million-klassen gjør at bedriften holder seg ajour på forventninger og krav.
– Det er klart, det er en stor bygningsmasse og mye å vedlikeholde. Noe ser kanskje litt slitent ut, men alt er intakt, og det er ikke noen fare for forurensning. Det er jo klart man kunne tenkt seg å bruke enda mer ressurser, men sånn er det jo. Man må bruke ressursene der det er mest hensiktsmessig.
– I år skal vi investere på renseriet, der vi renser kornet. Vi har vel en fem millioner kroner til investering i år. Det er det det pleier å ligge på. Vi forsøker å fornye oss på en litt aldrende maskinpark.
På 60-tallet hadde bedriften, ifølge Løvseth, mer enn 120 ansatte. På 80-tallet var tallet over seksti. I 2018 er tallet 25.
– Markedet blir ikke mindre tøft. Vi merker alle at vi må takte litt kjappere på det meste vi gjør, men enn så lenge så går det bra. Jeg føler ikke at de tøffe kravene skal gå utover trivselen eller arbeidsmiljøet. Vi har alltid hatt et lavt sykefravær på mølla i Buvika, og et veldig lavt kortidssykefravær. Det sier vel det meste.
I 2017 fikk mølla i Buvika HMS-prisen fra bedriftshelsetjenesten.
Lys fremtid
– Det med trivsel på arbeidsplassen har alltid vært viktig for oss. Vi har felles kantine, og en del sosiale arrangement gjennom året. Annet hvert år drar vi på tur. Det med trivsel er noe vi forsøker å jobbe målrettet med.
Nedbemanningen i Skien bidro til at mølla i Buvika kunne øke antall årsverk. Løvseth ser lyst på fremtiden både for sine ansatte og bedriften. For automatisering og avansert teknologi kan ikke gjøre alle oppgaver som mennesker kan.
– Vi er den eneste mølla i hvert fall i Norden som går 24 timer i døgnet, og 16 timer ubemannet. Det er klart at når det før var tre-skift, og tre til fire folk på hvert skift, da var det andre behov. Nå er det nok med to personer som kjører mølla gjennom hele uka.
– Det vil alltid være behov for folk, og det er klart at for en plass som oss, som driver med mel og mye støv, så er det mye manuell rengjøring på mange plasser, og noen må overvåke maskinene. Men vi har nok kommet til et punkt der vi må ha dette antallet ansatte, med dagens produksjon.