Det er mindre enn én uke siden Therese Hagerupsen (26) og Tor Inge Eira (30) mistet hjemmet sitt i brann. Etter å ha overnattet på fire forskjellige steder på fire dager, får de nå hjelp av lokalbefolkningen i Skaun kommune til å komme seg på fote – og til å finne seg et nytt hjem.

Småbarnsforeldrene fra Finnmark tar Avisa Sør-Trøndelag med tilbake i tid. Tilbake til 18. april. Det er tidlig ettermiddag og det begynner å ule i huset.

– Onsdagen ja. Det var kun jeg som var hjemme da brannalarmen gikk. Jeg var i andre etasje og gikk ned i stua. Der var det ganske røyklagt allerede. Det kom masse røyk fra gangen ned til kjøkkenkjelleren, forteller Tor Inge.

Det begynner å bli noen år siden de flyttet fra Finnmark, via Trondheim. Nærhet til byen og pris, gjorde at paret gjorde som så mange andre unge foreldre i etableringsfasen har gjort før dem; de flyttet til Skaun.

Taket og store deler av andre etasje er borte fra eneboligen.

Tor Inge

– Jeg løp opp trappa igjen og hentet brannslukningsapparatet, og sprang ut på andre siden, til kjellerinngangen.

Derfra siver det røyk. Han ser flammer.

– Jeg fikk slukka noe. Jeg så ikke noe mer ild, men det var mye røyk. Det var ubehagelig å være der. Jeg dro ut igjen for å ringe brannvesenet, men endte opp med å ringe 113, i stedet. Jeg ringte feil to ganger, og la på. Så, endelig, ringte jeg riktig, til 110, på tredje forsøk.

– Jeg husker ikke hva jeg sa.

Han tror han kan ha sagt navnet sitt. Han husker at han åpnet døra ut til terrassen for å lufte ut. Han tenker på å ta med datamaskinen, en stasjonær, men innser at den er for stor til å bære med seg. I forbifarten rasker han med seg en sekk med 3T-logo på.

– Jeg tok på meg clogsene, og de clogsene har jeg gått med i flere dager. De er helt utslitte, nå. I ettertid tenker jeg at jeg burde tatt på skikkelige sko. Men man prøver jo å være rask. Jeg tok med et par regninger, som bare hang der. Jeg reiv med noen blad og magasiner som lå på bordet også, og kasta det opp i sekken. Jeg tenkte at, «jaja, jeg tar det nå med».

Idet han er på vei ut døra, får han et nytt innfall.

– Jeg løp opp igjen i andre etasje og hentet passene våre. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje tenkte jeg at det var viktig å ha legitimasjon. Nå i ettertid tenker jeg at det ikke hadde vært noe problem å få tak i nye pass.

Det siste han tar med seg er et tempelbilde som Therese liker, og nøkkelskapet fra gangen. Alt havner i sekken.

Eneboligen på Syrstadgardan er totalskadd etter brannen.

Therese

Therese aner ingenting. Hun befinner seg i Orkanger når Tor Inge ringer.

– Jeg satt på café, hadde shoppa litt og solgt gamle barneklær. Tor Inge hørtes rar ut. Han sa at «det har vært en brann». Det var sånn samtalen startet. Jeg skjønte at det var hjemme hos oss på måten han sa det, og hvordan han var i telefonen. Men jeg visste ikke hvor alvorlig det var. Jeg spurte om det gikk bra med ham og katta, men fikk ikke så mye mer ut av ham. Han visste ikke hvor katta var, men sa at jeg ikke skulle komme hjem, forteller Therese.

Mens mobilen er i ferd med å gå tom for strøm, står Tor Inge utenfor huset og venter på brannvesenet.

– Det var ikke så mye jeg kunne gjøre. Det var så mye røyk. Så kom den første brannmannen, som sikret området. Da fikk jeg litt kjeft for at jeg hadde vært nede og forsøkt å slukke. Jeg burde ikke vært inne i all røyken. Resten av brannmannskapet kom like etterpå. De kom kjempefort, det var overraskende. Jeg hadde bare så vidt lagt på røret før de kom kjørende, sier han.

Tor Inge har pustet inn røyk. Halsen er rød og irritert. Han blir kjapt sendt av gårde til legekontoret, før ferden går videre til Orkanger sykehus for ytterligere utredning.

– Halsen var skikkelig tørr, og jeg var ganske oppskaket. Jeg er overrasket over hvor preget jeg var etterpå.

Mobilen har gått tom for strøm. Timer går uten at han får snakket med Therese.

– Jeg fikk jo ikke tak i ham, og visste ingenting. Den siste beskjeden jeg fikk på mobilen var at han hadde blitt sendt til Orkanger. Da visste jeg i hvert fall hvor han var.

Politiets sperrebånd «gjerder inn» branntomta.

Brannen slukkes

Nødetatene opplyser om at de har kontroll på brannen. STs reporter snakker med brannsjef Leif-Harald Bremnes, som forteller at de ikke vil forlate eneboligen før de er hundre prosent sikre på at brannen ikke kan blusse opp igjen. Brannvesenet setter opp dører og vinduer for å lufte ut.

– Jeg leste i avisa at det var røykutvikling. Det virka ikke som det var så alvorlig. Jeg gjorde det jeg skulle gjøre, hentet i barnehagen og tok vare på ungene, sier Therese.

STs reporter kjenner at det lukter svidd og brent, men huset virker å være i bra stand. Mellom klokken 18 og 19 onsdag kveld, er takstmann og politi inne i huset. Inngangsdøra plomberes og huset stenges av. Familien får ikke lov til å sove i huset natt til torsdag.

– Vi fikk ikke vite hvor omfattende skadene var. I følge takstmannen var det ikke så stort omfang. Det var bare røyk.

Familien på fire er endelig samlet igjen; de forsøker å falle til ro på hotellet på Tiller, sør for Trondheim. Det har tross alt gått bra med dem. Tor Inge ankommer hotellet med taxi. Han har fått beroligende midler på sykehuset for å hente seg inn igjen etter den dramatiske opplevelsen.

– Vi la oss på hotellet i den tro at vi snart skulle flytte hjem igjen. At dét ikke skulle ta så lang tid, sier Therese.

Av sikkerhetsmessige årsaker måtte brannmannskapet forsøke å slukke brannen fra utsiden.

– Hjemløs

Kveld går over til natt. Natt er i ferd med å bli dag. Så blusser brannen opp igjen på Syrstadgardan. En forbipasserende oppdager brannen, og ringer nødsentralen klokken 03:57. Det lokale brannvesenet får varsel fem minutter senere.

– Det var litt av en overraskelse. Hvem skulle trodd at det skulle komme til å brenne én gang til? Vi sjekket mobilen og så at vi hadde fått flere meldinger fra naboer om å «sjekke avisa». Bildene viste at der var det ikke mye hus igjen.

Mellom tjue og tretti brannmenn, fra Orkla og Skaun brann- og redningstjeneste, kjemper mot flammene fra tidlig torsdag morgen.

– Jeg husker at det stod «blusser opp». Vi fikk litt sjokk, det gjorde vi.

Litt over klokken 8 torsdag morgen ringer telefonen. Det er takstmannen.

– Han sa at han hadde veldig dårlige nyheter. Han sa at huset var i brann, og det så ikke ut til å kunne reddes. Vi måtte regne med at det ikke var så mye igjen å redde. Det var beskjeden vi fikk, sier Therese.

Når ST ankommer stedet, mellom klokken 8 og 9, ser taket ut til nesten å falle sammen. Tunge røykskyer henger lavt på himmelen, men det er ingen flammer å se. For å være helt sikre på at brannen ikke skal blusse opp, og eventuelt spre seg, bruker brannvesenet gravemaskin for å rote i ruinene, på jakt etter skjulte flammer. Eneboligen blir lagt i ruin. Den er ubeboelig.

– Hjemløs…Det er ganske rart å tenke på, sier Tor Inge.

På to ganger på under ett døgn, brant eneboligen på Venn. Den andre gangen var flammene ikke til å slukke.

– Alt er borte

Det går noen dager før småbarnsfamilien besøker sitt tidligere hjem.

– Man tenker jo på alt man har mistet. Alt er borte. Det var ingenting som kunne reddes, bare det som var på utsiden og i garasjen. Ellers så er alt borte, sier Therese.

Blant ruinene, under noen brente planker, finner Tor Inge igjen deler av smykket sitt. Stort mer er det ikke å finne.

– Det var ubeskrivelig å se hjemmet sitt på den måten. Jeg hadde lyst til å gå inn på soverommet, men det så ikke trygt ut, sier han.

Soverommet kan ses fra veien, på oversiden av hagen. Soveromsveggen som skulle vært der, er borte. Dobbeltsenga er svartbrent. Ved siden av står ei barneseng. Den er svart av sot. Tor Inge kikker opp mot soverommet, og peker.

– Der ser vi deler av en kommode, og et plagg. Det er trist. Å se barnetingene og restene av barnas leker, det er sterkt. Å se barnerommet i ruinene. Det er kanskje det verste.

Huset ser ut som rester fra et stort bål. Deler av taket ligger midt på plena. Dype spor av gravemaskin og fotspor etter brannmannskapet. Plena er inngjørmet i gult og brunt. Hele eiendommen er gjerdet inn av politiets sperrebånd.

– Vi fant et hjul til en gåbil to-åringen hadde, og litt av kofta hans. Den var faktisk ikke så brent, men den lukta svidd, sier Therese.

Foreldrene fant toåringens kofte i brannruinene.

Har ingenting

De eide et hus, og hadde brukt tid og penger på å pusse det opp. De sier at de var i ferd med å få huset akkurat som de ønsket å ha det. Nå har de nesten ingenting.

– Vi har klærne vi hadde på oss. Ei barnevogn. Clogs. Og to regninger. Det var det. Så der satt vi. Hjemløse på et hotellrom, og visste ikke fra eller til.

– Først var det trist, men i ettertid er vi glade for at det gikk bra med oss.

De har tenkt mange tanker siden brannen. Mange av dem starter med «enn hvis...» og «tenk om...».

– Jeg er så letta for at vi var på et hotellrom da det brant igjen. Det er helt ubeskrivelig. Det er jeg så letta for. Tenk hvis vi hadde vært hjemme den natta. Et lite barn på fire måneder tåler ikke mye røyk før det går galt, sier Therese.

– Hvis omfanget av røyken hadde vært mindre, hadde vi kanskje vært hjemme. Men heldigvis var det ikke slik. Så det var kjempeflaks. Det er noe vi har tenkt mye på.

Én uke etter brannen lukter det første røyk på branntomta.

Spleiselag

Etter den dramatiske brannen har responsen vært enorm. Fra familie, venner de ikke visste de hadde, fra barnehage, butikker, naboer og sambygdinger, ja, fra hele Skaun-samfunnet.

– Vi har fått sekker fulle med barneklær. Flere kasser med leker og bøker til barna, og uteklær. Dyner og dynetrekk. Vippestol og bæresele. Og så har vi fått mange tilbud om møbler og tv, men det kan vi ikke ta imot før vi har fått tak i bopel, sier Therese.

Når ST kommer på besøk på Tråsåvik camping, der de har bodd siden hotellovernattingen på Tiller, deres fjerde overnattingssted på fire dramatiske dager, er de i ferd med å planlegge sitt «femte hjem» på kort tid.

– Vi har fått tilbud om masse leiligheter også. Vi kunne nesten bare velge og vrake. Det var så mange. Det var helt utrolig. Nå har vi fått leid oss en enebolig i Eggkleiva. Så da blir vi der. Og så vet vi egentlig ikke mer enn det.

Thereses søster startet en innsamlingsaksjon på spleis.no. Idéen bak SpareBank1 sin folkefinansieringstjeneste er å samle inn penger til gode idéer og fine formål. Én uke etter brannen har det kommet inn over tjue tusen kroner.

Et lite tre ser også ut til å ha overlevd brannen.

Fremtiden

Familien på fire ønsker å benytte anledningen til å takke alle som har hjulpet dem.

– Folk bryr seg virkelig! Det er utrolig hvor hjelpsomme folk er. Til slutt måtte vi bare si fra om at vi hadde fått nok. Vi vet ikke hva vi skulle gjort uten all den støtten vi har fått. Det har gjort det litt enklere.

Hva som skjer på branntomta vet de ikke enda. Forsikringsselskapet skal gjøre sine undersøkelser, selv om politiet har avsluttet sin etterforskning. Noen brannårsak har de ikke funnet.

– Vi har fortsatt lyst til å bo der. Det er en fin beliggenhet, med gode naboer i et utrolig fint lokalsamfunn. Så vi vil tilbake, ja. Det er så mange som bryr seg. Vi kommer helt sikkert til å bli i Skaun, sier Therese.

– Nå er målet få seg en plass å bo igjen, å bygge opp et liv igjen på nytt, og komme inn i gamle rutiner. Kort sagt, å leve et normalt liv igjen.