Det er lett å si, men for oss som brant for dette, er det slett ikke lett. Jeg sier som avdøde Kjell Bondevik: «Eg er djupt såra og vonbroten». Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Alle partier i kommunestyret snakker om sentrumsutvikling. Om å få liv og røre i handelsgata. Nå hadde vi muligheten. Vi hadde et tilbud fra en lokal eiendomsutvikler. De ville bygge en kino/bibliotek på Rømme for så å leie det ut til kommunen. Dette skulle de gjøre uten å ta direkte fortjeneste av dette. Deres inntjening kommer i andre hånd. Med et mer attraktivt sentrum vil det selvsagt bli lettere å selge leiligheter i området.

Denne muligheten kom forbi, men vi tok den ikke. Dette synes jeg er utrulig synd. Vi kan ha gått glipp av moderne og komfortable kinolokaler, som utvilsomt ville fått besøket opp. I tillegg ville vi fått et tidsriktig bibliotek med det innhold og med de fasiliteter som hører hjemme i et bibliotek i 2018.

Jeg er skuffet fordi vi etter flere år med prat om sentrumsutvikling endelig kunne gjort noe som ga resultater. Den muligheten lot vi gå fra oss. Vi skjøv det ut i tid. Ut i det uvisse. Og det rare er; mange av Orkdals politikere syntes at det var greit. Derfor er jeg «vonbråten».

I likhet med Kjell Bondevik er også jeg «såra». Jeg er såret fordi flere politikere reiste tvil om den juridiske betenkningen som vi som forslagsstillere la frem. Det ble gjort til et poeng hvilken advokat som hadde skrevet den og hvem som hadde betalt for den. Det hang en skygge av mistenksomhet over denne rapporten. Ja, det var advokatfirmaet Steenstrup og Stordrange med senioradvokat Britt Nergård som sto bak utredningen. Ja, det er dette advokatfirmaet Salvesen og Thams benytter. Og hva så? Men det var ingen som med rene ord reiste tvil om det juridiske i utredningen, men lot det likevel skinne igjennom at dette var «ikke helt bra». Det såret meg.

Da denne saken begynte å rulle, først i kulturutvalget, deretter i formannskapet, før en litt endret versjon ble vedtatt i kommunestyret 4. april var Arbeiderpartiet med som forslagsstiller og en sentral premissleverandør. Og da saken kom til formannskapet for andre gang ble et forslag fra Pp, Ap og Småbylista vedtatt. Vi jobbet videre med saken, og de samme partier fremmet et litt endret forslag som tok hensyn til jussen i Ansaffelsesreglementet.

Det ble nedstemt i hovedsak på grunn av at halve AP-gruppen ikke stilte seg bak det. Selv om gruppelederen og to av Ap andre formannskapsmedlemmer sto bak. Dette kom overraskende på meg og flere. Jeg følte meg ført bak lyset. Ja, jeg ble såret.

Og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan gruppelederen og de to andre formannskapsmedlemmene følte det. For å si det direkte. Det var «et slag rett i ansiktet», og jeg vil tilføye «en kniv i ryggen». Resultatet av denne merkverdige hendelsen ser vi nå. Aps gruppe i formannskapet er blitt halvert. Dette går i hvert fall ikke inn i lærebøkene om hvordan et parti skal opptre. Det vil gå inn i historiebøkene som periodens flause.

Så var det Pensjonistpartiets avstemming i saken. Vi har vært forslagsstiller og sterk pådriver i denne saken hele tiden. I alle organ hvor den har vært behandlet. Senest i kommunestyret på onsdag. Jeg har argumentert for saken så godt jeg har kunne. Men tydeligvis ikke godt nok. Under debatten gikk flere av Aps representanter ut og sa at de ikke støttet forslaget, som vitterlig var undertegnet deres eget parti. Det var en sjokkartet opplevelse. Og det ble etterhvert klart at forslaget i beste fall kunne få 12-13 stemmer. I pausen før avstemmingen tok jeg kontakt med representanter for Småbylista og de i Ap som sto bak forslaget og anbefalte at vi trakk forslaget. Alle viste likevel hva vårt standpunkt var, men det ville bli nedstemt. Jeg fikk først ja til det, og innstilte meg på det og underhånden informerte jeg flere om det. Jeg hadde et håp og en tro på at når vi kom rådmannen og ordførerens tilleggs-forslag i møte, da kunne det hjelpe på et fremtidig samarbeid om å få dette til allerede under budsjettbehandlingen til høsten. Den troa og det håpet har jeg ennå.

Bare for å slå det fast. Da jeg informere om at vi ville støtte rådmannens forslag så understrekt jeg at vi ikke hadde endret oppfatning. Avstemmingen ga 9 stemmer for forslaget. 5 fra Ap og 4 fra Småbylista.

Ja, jeg er «djupt såra og vonbroten». Men det politiske livet må gå videre. Det er så mange andre saker som også krever oppmerksomhet. Men drømmen om kino på Rømme er ikke død. Både den og jeg lever. Vi kommer sterkt tilbake.