De ble også det første koret til å holde konsert i paviljongen med drøyt 70 tilhørerne.

Slipp seg mer løs

De første tonene ble satt med «Bruremarsj fra Valsøyfjord». I noen takter tenkte jeg at det muligens skulle vært tatt i bruk mikrofoner og forsterkere, men dette jevnet seg raskt ut i konserten. Konklusjonen ble uten tvil; dette lokalet egner seg best for akustiske fremføringer. Lyden bar godt i lokalet, selv om jeg kunne ønsket meg bedre balanse i lydnivå når Eide og VV opptrådte sammen. Når det er sagt, må sopran Anne Karin Støren fremheves som den som nådde opp til lydnivået til felespilleren.

De andre sangerne kunne med fordel ha sunget mer ut og sluppet seg mer løs. Dette gjaldt også i noen av a cappella- sangene.

Rød tråd og helhet

Jevnt over er det homogen klang i koret, og stemmene går godt sammen. Konserten hadde et variert repertoar, men hadde likevel en rød tråd og fremsto som en helhet. Norske folketoner og musikk med utspring fra USA ble bundet sammen og elegant presentert av aktørene.

Rå dynamikk

At vokalgruppa får statens produksjons- og driftsstøtte for kor og vokalgrupper på særskilt høyt nivå, er ikke vanskelig å forstå. Opptredenen, musiseringen og sangen som fremføres slår meg mer som ei profesjonell gruppe enn bare noen venner som ønsket å synge sammen den gangen de starta i 2015. Det musikalske foredraget i repertoaret er svært interessant i og med at mange forskjellige sangteknikker brukes. Stemmene endrer karakter etter hvilken stemning som ønskes i de ulike musikkstykkene. Gruppa mestrer godt både klassisk sang og bruk av twang og edge, noe som gir en helt spesiell karakter og samtidig en kontrollert råhet i uttrykket.

Overskudd og dynamikk

Frasene holdes ut og god bruk av dynamikk høres i alle låtene. Vokalgruppa skifter lekkert over fra intense fortepartier til helt svake, vare partier. Dette uten å miste overskudd, pitch eller glans i stemmene. Det er vanskelig å skulle fremheve noen av låtene, men en må kunne si at det kompliserte arrangementet «A foggy day in London town» gjorde sterkt inntrykk med timing, intonasjon og rytmikk som satt der den skulle. Generelt sett vil jeg si at VV kler folketoner best, men de behersker også andre sjangre godt. Jeg har overvært flere konserter med fremdeles ferske Viggja Voices. For hver konsert fremstår de som sikrere og med et stadig mer økt overskudd i fremføringene.

Fengslende felespiller

Sturla Eide tok del i mange av låtene på et samstemt og sofistikert vis. Han fremførte dessuten flere stykker alene, levende presentert med en god historie bak den aktuelle komposisjonen. Den dramatiske historien bak «Springleiker» komponert av meddalingen Elling Holstad gjorde et sterkt inntrykk, og «Meldalsmarsjen» var for undertegnede skapmeddaling en ukjent perle av en brudemarsj. «Tog i natta», en selvopplevd erfaring komponert av Eide, var særlig iørefallende og humoristisk. Felespillet ser lekende lett ut, og Eide har en fengslende fortellermåte, både verbalt og musikalsk.

Helt suberb

At konserten «Heim» var en heder til de frivillige i «Prosjekt Heimatt», gjorde sterkt inntrykk på dugnadsgjengen som var godt representert som publikummere. Et sentralt medlem av dugnadsgjengen, Olav Sigurd Kvaale, uttrykte takknemlighet for konserten og for at den var til ære for denne Heimatt-gjengen og Thams-paviljongen. Konserten ble avsluttet med stående applaus, og publikummere sa etter konserten at de fikk gåsehud flere ganger i løpet av den knapt en og en halv times lange konserten. Ekstranummeret «Trilo», et varemerke og etter hvert virkelig en slager for VV, fremsto som helt magisk og er definitivt en av favorittene hos undertegnede. En superb fremføring med leading vokal Charlotte Stav i spissen. Vi gleder oss til høsten med nye konserter med VV og blant annet julekonserter i desember.