Orkdal
Anniken (21) fra Hoston har nylig gjennomført ett år i militæret hvor hun tjenestegjorde i Garden. Før militæret var hun veldig syk, og bivirkningene av en runde med kyssesyken ble så omfattende at hun var spent på om hun kom til å klare seg i militæret.
Ville inn i forsvaret
— Jeg begynte å vurdere militæret da jeg startet på videregående. Vi elevene snakket om hva vi skulle videre, etter videregående, og det var en av de tingene jeg vurderte allerede da.
Anniken tenkte forsvaret først, og utdanning etterpå.
— Pappa har vært i militæret, og er nå i heimevernet, så jeg diskuterte det mye med ham. Han anbefalte meg det. Det ga meg inspirasjon.
Det skulle vise seg å bli vanskeligere å komme inn i militæret enn Anniken først antok. På slutten av første videregående ble hun slapp og orket mindre. Hun hadde alltid trent og likt å holde seg i aktivitet. Nå ble gjøremål i hverdagen et ork. Hun prøvde å få opp kondis og styrke ved å trene enda mer. Da ble det verre. Prøver hun tok hos legen andre år på videregående, viste at hun hadde hatt kyssesyken.
— Jeg kom meg gjennom sesjon del en, men sesjon del to ble utsatt ett par ganger. Jeg hadde ikke krefter til å gjennomføre den.
Legen frarådet henne å trene. Han anbefalte mest mulig ro.
— Etter skoledagene ble jeg bare liggende på sofaen. Tredje året på videregående gikk ikke så bra.
Men etter hvert snudde det, og Anniken fikk kreftene tilbake litt etter litt.
Kom inn i Garden
Sesjon del 2 ble gjennomført i april 2016.
— Det ble tatt masse prøver, og jeg ble intervjuet. Jeg hadde et ønske om å tjenestegjøre i militærpolitiet, men der var gruppa allerede fylt opp. Da forslaget om Garden kom, så var jeg positiv. Jeg har alltid sett opp til Garden.
Anniken fikk beskjed om at hun skulle begynne i mars 2017.
— Jeg havnet i kontingent 1703, på Terningmoen i Elverum. Jeg var kjempenervøs, for jeg kjente ingen. Men pappas ord «dette blir en fin erfaring, vær åpen for alle opplevelser» var gode råd. Og vi ble alle tatt veldig godt imot. Mange lurer på hvordan det er for jenter å komme inn i militæret, men gutter og jenter ble tatt imot på samme måte. Jeg synes det er bra at det ikke er særbehandling av jentene.
I leiren bodde de i såkalte «kuber». Det var 40 personer i hver tropp, og elleve fordelt på hvert rom.
— Jeg bodde på sammen med ti gutter, både på rom og i telt. Det gikk helt fint. Det var en veldig trivelig gjeng. Jeg har tre brødre, så jeg er vant til å bo med gutter, smiler Anniken, men tilføyer at det ble dårlig med privatliv.
Til Terningmoen kom folk fra hele landet, og Anniken forteller om alle dialektene som svirret rundt henne.
— Min kontingent var den med flest dialekter, ler hun.
Hard trening
På Terningmoen var de i tre måneder før de skulle tjenestegjøre i Oslo. Anniken forteller om varierte dager.
— Hver dag startet med full vasking av rom klokka 06, før frokost. Så kunne det variere mellom skytebane, stridsteknikk i skogen, våpenhåndgrep, teori, fysiske tester eller lange turer.
Etter lang tids sykdom ble den første tiden i militæret tøff for Anniken .
— På grunn av sykdommen hadde jeg ikke nok grunntrening. Jeg slet også med kneskader på grunn av stor vekt på skuldrene, etter som jeg var for tynn da jeg kom inn. Flere ble dimma for at de ikke var egna, men heldigvis klarte jeg det. Formen ble fort bedre når vi kom i gang med trening.
Under den fysiske treningen ble de presset til det ytterste.
— Det var akkurat som jeg hadde sett for meg. De var strenge, det var ikke bare å gi seg, og vi ga alt vi hadde, til vi ikke klarte mer. Det var helt greit, syntes jeg.
Tøffe vakter
Etter tre måneder i Elverum gikk veien videre til Huseby leir i Oslo. Dette er en egen leir for Garden.
— Når vi kom dit, så ventet en utdanningsperiode på tre måneder hvor vi øvde oss på «slo», som betyr slutta orden. Det innebærer våpenhåndgrep, marsjering – hvor alt skal være i takt – og litt «grønt», som betyr forskjellige øvelser i skogen. Blant annet stridsteknikk.
Etter endt forberedelsestid før Garden, var det klart for tjenestegjøring.
— De seks siste månedene gikk i hovedsak til å være vakt. Blant annet sto vi på post utenfor Slottet, Skaugum og Akershus festning. «Fridagene» ble tilbrakt i leir hvor vi repeterte på våpenhåndgrep, stridsteknikker, nærkamp, teori og fysiske aktiviteter.
I vaktperiodene var det 24 timer på, med litt søvn på natta, før de var innom leiren for middag og noen timer søvn. Deretter var det å forberede seg på «casetrening» – hva som kunne skje og hvordan dette skulle håndteres – samt å klargjøre uniformen. Før neste vakt på 24 timer.
— Vi måtte være forberedt på alt. Det kunne for eksempel komme aggressive personer med våpen, og da måtte vi vite hvordan vi skulle håndtere dem. Vi ble drillet på å klare alle situasjoner. Samarbeidet med politiet var tett. Jeg slapp heldigvis unna pressede situasjoner, men de forekom i den perioden jeg var der.
Derimot var det mange som var innom for å ta bilde og stille spørsmål.
— Det var mange trivelige folk - og det var en del spesielle folk som kom bort, ler Anniken og tilføyer at de hadde lov til å både smile og svare mens de sto på vakt.
Fikk frostskader
Anniken tjenestegjorde i Garden i vinterperioden, fra september og ut februar.
— I begynnelsen var det veldig stas. «Oi, jeg har stått vakt utenfor Slottet!»
Men det ble mange og lange timer etter hvert, og Anniken gikk litt lei.
—Jeg «hata» mye underveis, og det ble en del kalde timer på post.
De sto alltid på post utenfor Skilderhusene ved Slottet.
— Men Skilderhusene er bare til pynt. Vi fikk aldri stå inni der.
Én gang hun satt på lyttepost på Rena, i slutten av februar, var det 24 minusgrader og vind. Da hjalp det ikke med fotposer og Jervenduk.
— Jeg fikk frostskader på tåa. Det var ikke mulig å holde varmen.
Men selv om det har vært lange timer og kalde opplevelser, ser Anniken tilbake på et fint og lærerikt år.
— Litt «hat» må til. Det har vært ei opplevelse, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg har blitt kjent med mange, og en av mine beste venninner, Thea, traff jeg der, smiler hun.
Anniken anbefaler gjerne militæret til andre, men understreker at de må regne med at det er tøft.
— Det var mange som var lei på slutten, men når jeg ser tilbake er det de fine minnene som dukker opp. Det var et veldig fint og lærerikt år. Jeg har lært mye om meg selv, hvor grensene mine går, og jeg er stolt over at jeg klarte å trene opp kroppen etter sykdom. Nå har jeg lagt på meg igjen, i form av muskler, smiler hun.
Klar for nye utfordringer
Nå er Anniken hjemme i Hoston igjen. For tiden har hun tre jobber, men erklærer at Orkdal ikke er fremtiden for henne.
— Først skal jeg søke meg inn på skole i Oslo for å ta noen fag jeg trenger. Thea og jeg skal flytte sammen. Jeg vet ikke hvordan det blir etter endt skoleår.
Hun er ikke fremmed for tanken på en utdannelse i militæret.
— Det var veldig artig. Men på grunn av frostskadene må jeg se det litt an.
Toril.Langmo.Skjetne@avisa-st.no
48001020