Internett og sosiale medier gir oss mange muligheter – på godt og vondt. En av de gode er muligheten for pleie av vennskap med slektninger man trolig aldri ville hatt kontakt med. Kanskje eksisterer det personer og historier man aldri ville fått høre om uten bruk av Zuckerbergs digitale forbindelseskanaler? I mitt tilfelle skulle historien avsløre en relasjon til en legendarisk rockegruppe fra 1960-tallet. Fra England.

Min mor er fra Svelvik, en sjarmerende småby helt nord i Vestfold. Gode barndomsminner inkluderer hyggelige besøk hos bestemor og bestefar, i den lille hvite byen ved Drammensfjorden. I båthavna møtte vi ungene ofte onkel Jan, en stor, brunbarket, blidspent kar med en underlig, trillende, lys latter. Solrike sommerdager tilbrakte han på den hvitmalte benken i småbåthavna, sammen med andre værbitte sjøulker. Jeg formoder de ikke hadde andre sysler enn vennlig bistand til båtfolket med sjøsetting av snekka, servere skrøner og i smug ta seg en støyt av det sterke de hadde på innerlomma.

Onkel Jan var ikke min onkel, men min mors. Med oppvekst i enkle kår, i en ungeflokk på ni, preget av farens strenge kristne oppdragelse, var ikke Jans omgang med alkohol særlig godt mottatt. Vi ungene stilte nysgjerrig spørsmål om den muntre onkelen, som sjelden var med i familieselskapene, uten å få annet enn intetsigende skuldertrekk til svar. Noen mumlet unnvikende om at det var ”nervene” som var problemet, uten at det ga noen mening for oss.

«Det er synd på Jan. Han har sett mye fælt», husker jeg min bestemor sa. Først i voksen alder, mange år etter onkel Jans død, fikk jeg høre hans historie.

Ved utbruddet av andre verdenskrigs var onkel Jan i marinen. To ganger ble skipene han var om bord på torpedert av tyske ubåter. Jan ble plukket opp begge gangene, men ikke alle hans kamerater var like heldige. Noen døde i flammehavet, mens andre fulgte med det sønderskutte metallet ned i dypet. Var det rart opplevelsene satte spor hos en ung mann på knappe 20 år? Man kunne vel få ”nerver” av mindre.

Men Jan rakk også noe annet i løpet av de dramatiske krigsårene. Han fikk seg kjæreste i Newcastle, og 1. juli 1944 ble lille Janice født. Den lille familien flyttet til Svelvik, og i 1947 kom Sonja til verden. Kjæresteforholdet tok imidlertid slutt, og de to døtrene flyttet tilbake til den britiske østkysten med sin mor. For onkel Jan startet et nytt liv, med ny familie.

Vonde krigsopplevelser skulle fortrenges, ikke snakkes om, ikke bearbeides. Det var felles for de fleste som hadde tjenestegjort for landet og vært døden nær. Blanke ark og nye fargestifter var medisinen den gangen. Kontakten med døtrene i England ebbet gradvis ut. Etter hvert ble det kun julekort og stotrende følelsesladde telefonsamtaler. Livet ble ikke så enkelt for den hjemvendte krigsseileren.

I voksen alder har Janice og søsteren imidlertid fått god kontakt med slekta i Norge, og for noen år siden ble Janice og jeg venner på Facebook. Da hun ble voksen giftet hun seg og flyttet til Canada. Janice kan fortsatt noen norske ord, og liker både lutefisk og akevitt. En dag spurte hun om jeg kjente til hennes søskenbarn, Hilton Valentine. Jeg måtte tilstå at navnet var ukjent, og ba henne forklare nærmere.

- You have heard about The Animals, the famous rock group from the sixties?

Selvsagt hadde jeg det. Den legendariske britiske gruppen med en av rockens mest markante vokalister, Eric Burdon i spissen, spilles stadig på norsk radio.

- Of course, svarte jeg. Who can forget their version of The House of the Rising Sun. Number one-hit in England and on Billboard, wasn´t it?

- Exactly, and it´s my cousin Hilton Valentine playing that famous guitarintro on that song, fortalte Janice.

Etter vår lille samtale måtte jeg selvsagt google navnet, og søke opp musikkvideoer på YouTube. Jeg fant historien om Newcastle-bandet og om gitaristen som jeg med ett hadde fått en relasjon til. Nå har vi kontakt på Facebook, den gamle gitarhelten og jeg.

Da nyheten kom om Jon Michelets død, ble jeg sittende og tenkte på stakkars, ulykkelige onkel Jan, og på søstrene som vokste opp uten han. Jeg bestemte meg for å lese Mester Michelets store verk om krigsseilerne. For å forstå mer om onkel Jan og de andre heltene som ofret liv og helse på havet. Vi har mye å takke dem for, alle vi som kun har surfet på etterkrigstidens bølge av velferd og materiell overflod.