Det er mange fordeler ved å bo ute i distriktene. Men ikke når det kommer til vei. Det er en kjent sak at hele landet sliter med et stort etterslep på vedlikehold av fylkesveiene, og verst er det ute i distriktene. I lørdagsavisa kunne du lese om Odd Løfshus som har hatt Resdalsveien som hyttevei i 50 år, og som så å si hvert år har vært like fortvilet som alle andre brukere av veien når det kommer til den elendige veistandarden som brukerne møter om våren. Han viser til at det kjøres på noen gruslass hvert år, men at det fungerer bare som midlertidg symptombehandling. Neste vår er veien akkurat like ille, om ikke verre.
Og Resdalsveien er bare ett av mange eksempler på svært dårlige fylkesveier i distriktet. Og det store problemet er at trafikkmengeden på disse veiene er for lav til at veiene når opp på prioriteringslista over veier som skal utbedres. Dermed blir disse veiene bare verre og verre for hvert år, og prislappen på etterslepet bare øker. Nå uttaler imidlertid meldaling og tidligere leder for infrastruktur i fylket, Karin Bjørkhaug (KrF), at det finnes et lite håp. I det nye veistrategidokumentet som nå er ute på høring, vises det til et fornyingsprogram hvor det foreslås å sette av en pott til de mindre trafikkerte veiene. Hun anbefaler derfor at lokalpolitikerne må komme på banen og markere sine forventninger og krav så høyt og tydelig som mulig.
I 2002 lanserte fylkespolitikerne en gladnyhet for Skaun - den såkalte «grusveipakken». Den gikk ut på at man skulle bruke overskuddsmasser fra E39-utbygginga til å ruste opp grusveiene i Skaun. Planen var at kommunen og fylket skulle finansiere pakken som et spleiselag. Men så viste det seg blant annet at fjellmassene fra tunnelsprenginga var så dårlig at prosjektet langt på vei ble lagt på is. Men etter at innbyggerne i Skaun aksjonerte, blant annet ved å stille seg i veien for veiskrapa og demonstrere da den komme for å flikke på hullete grusveier, fikk fylket hostet opp noen kroner slik at det etter hvert ble en «Skaunpakke» ut av det.
Orkland blir etter hvert en stor kommune med solide muskler. Et råd vil derfor være å bruke noe av muskelmassen til å sette de dårlige fylkesveiene ute i grisgendte strøk på dagsorden, selv om den store velgermassen ikke befinner seg der. Fylkespolitikerne er ikke tryllekunstnere som kan trylle fram penger. Men ved å rope høyt nok i kor og flekse med musklene lokalt, vil man ha større mulighet til å få på plass en økonomisk dugnad mellom stat, fylke og kommuner, slik at Resdalsveien og andre «potetåkre» kan bli kjørbare også på våren.
