Sissel Furuli (49) fra Evjen på Orkanger går jevnlig i skog og mark i nærheten av der hun bor. Mandag kveld denne uka var hun igjen ute på tur. Hun gikk opp Eldevikveien og nådde Hulluflata. Herfra tok hun stien videre opp mot utsiktspunktet Raudhåmmårn.
- 50 meter opp i stien fra Hulluflata hørte jeg det jeg vil beskrive som brumming. Da så jeg ingenting på grunn av busk og kratt, og jeg trodde først det kunne være noen unger eller noe sånt, forteller hun fredag formiddag når ST er med opp i skogen for å se hvor møtet med bamse skjedde.
Ville kvitte seg med påkjørt gaupe på Hamos
50-åringen gikk bittelitt videre. Her starter motbakken, og her går også stien rett fram. Sikten blir dermed bedre.
- I bunnen av bakken så jeg bjørnen 25-30 meter foran meg. Da stod den med bakparten mot meg og var på vei vekk, sier hun.
- Er du sikker på at det var en bjørn?
- Hundre prosent sikker. Jeg så den karakteristiske bakparten.
- Var den stor eller liten?
- Jeg er litt usikker på størrelsen, men det var ikke en bjørneunge, nei. Den var voksen, og den var alene.
- Kan du beskrive fargen i pelsen? Lysebrun eller mer mørkebrun?
- Vanlig bjørnefarge. Mer nøttebrun, sier Furuli.
- Du tok ikke bilde?
- Nei, jeg hadde mer enn nok med meg selv. Jeg ble livredd, snudde og løp motsatt vei ned mot Hulluflata og videre nedover grusveien mot Espa. Jeg tenkte ikke tanken på å ta bilde, forteller hun.
- Hvor lenge så du dyret?
- Et par sekunder før jeg bråsnudde, svarer hun og gjentar at det garantert var bjørn.
På veien nedover møtte hun to syklister som var på vei opp mot Hulluflata, det samme med en mann med en hund.
- Jeg advarte dem alle hva jeg hadde sett, forteller hun.
- Vil du fortsatt bruke marka igjen etter det du opplevde?
- Først tenkte jeg nei. Men etter at dagene har gått, har jeg ombestemt meg. Det er vel liten sjanse for at akkurat jeg får se bjørn to ganger, sier kvinnen, som oftest går alene når hun er på skogstur.
Rovviltkontakt i vårt område, Geir H. Ingdal i Statens naturoppsyn (SNO), sier at det godt kan være en bjørn Furuli så.
- De kan dukke opp hvor som helst, og man kan aldri avvise slike historier, sier han.
Ingdal understreker at SNO er veldig opptatt av bevis før de kan fastslå at det var en bjørn på stien overfor Hulluflata.
- Det er nesten bare bilde av dyret eller DNA (avføring/hår) som blir godtatt i systemet vårt, sier han.
Etter mange finværsdager er det vanskelig å finne spor etter såledyr som bjørn. Med litt flaks kan man se klomerker på en grusvei eller avtrykk av hælputa til bjørnen, men det er sjelden man finner sånt.
ST fant et avtrykk av et slags kloremerke på stien i bakken akkurat der Furuli mener bjørnen gikk. Det er likevel så svakt at det er umulig å fastslå hvilket dyr det stammer fra, det kan for eksempel være hund.
- Har du opplevd at folk hevder de har sett bjørn, men så har det vært noe "mer naturlig"?
- Ja, det har jeg, uten at jeg kan si noe om denne observasjonen. Det har vært flere tilfeller av at det folk trodde var brøling fra bjørn, egentlig var rop fra rådyr. Sistnevnte har en stygg lyd og et grovt mål, påpeker Ingdal.
