For ett år siden samlet Mathias Gården inn russekort til glede for kreftsyke barn på St. Olavs hospital. Nå er det han selv som befinner seg i ei sykehusseng med en fersk kreftdiagnose.

Mathias er rammet av samme type kreft som den lille jenta han overrakte russekortene til, med radiokanalen NRK MP3 og ST på slep i mai i fjor. Han ønsket å glede barn som selv ikke kunne være ute på 17. mai. Han fikk samlet inn 1254 russekort fra fjern og nær, som han møtte opp på sykehuset og overrakte til Emilie (4) med blodkreftsykdommen ALL (akutt lymfatisk leukemi). Hun kom ut for å ta imot russekortene på vegne av avdelinga, da Mathias og media ikke kunne komme inn på grunn av smittefare.

- Jeg håper jo at det vil få fram smil og gi litt glede i hverdagen. Dette har egentlig gitt meg selv like mye glede, å kunne være med og bidra, sa Mathias til ST den gangen.

I fjor: Espen Tøndel i barnekreftforeninga med dattera Emilie (4), som mottok russekort fra Mathias for ett år siden.

Dårlig i russetida

Når er det han selv som kan trenge litt glede i hverdagen, der han ligger i ei seng i sjette etasje i gastrobygget på St. Olavs hospital på Øya. Hans egen russetid ved Meldal videregående skole nå i vår, ble slett ikke som han hadde tenkt.

- Jeg hadde en del smerter i kroppen i russetida, spesielt vondt i et kne. Jeg hostet og var tungpust. Det ble ei veldig rolig russetid for min del, sier gutten fra Løkken.

Inne på sykehusrommet hans er gardinene trukket for, og Mathias har TV-en over senga på. Mobilen piper stadig med oppmuntrende meldinger fra venner og kjente. Og midt oppi det hele forteller Mathias gjerne historien sin til ST. Han har vært åpen på Facebook, og har ingen problemer med at folk vet hvilken kamp han nå bare så vidt har startet å kjempe.

Kreftsjokket

Etter russetida dro han til legen med hosten sin, fikk tatt blodprøver, ble lyttet på og fikk hostesaft. Han ante fred og ingen fare, og det gjorde han fortsatt da han mandag 11. juni ble innlagt på Orkdal sjukehus med sterke smerter i lysken.

- Hvem forventer å gå fra smerter i lysken til en kreftdiagnose? Det var et sjokk, sier han.

Torsdag 14. juni fikk han beskjed om at han har kreft, og ble umiddelbart overflyttet til St. Olavs på Øya. Den første dosen med cellegift gikk inn i ryggmargen hans allerede dagen etter.

Første dose med cellegift på vei inn i kroppen til Mathias.

- De har funnet en svulst i brystet mitt, i nærheten av hjerte og lunger, som er årsaken til hosten og tungpustheten.

Han har fått to kreftdiagnoser: ALL (akutt lymfatisk leukemi) og T-lymfoblastlymfom, altså blodkreft og lymfekreft med et mer forståelig språk.

Vil være åpen

- Det har vært mye prøvetaking, samtaler og tårer felt. Det har vært familie og venner her hele tida. Jeg har også måttet manne meg opp til å si nei til noen besøk. Jeg hater å si nei. Jeg liker best å være der for andre, nå må andre være der for meg. Det er noe jeg må venne meg til, sier Mathias.

Foreløpig har han tålt cellegiften bra. Han har fått vite at behandlinga kommer til å ta 2,5 år.

Allerede i ambulansen på vei fra Orkdal sjukehus til sykehuset på Øya, oppdaterte han Facebook med informasjon om diagnosen sin.

- Det er naturlig for meg å være åpen. Jeg har vært fraværende på skolen, og jeg møtte ikke opp til eksamen, så jeg ville forklare alle hvorfor. Det var like greit å si det til alle samtidig, sier han.

Det har ikke manglet på støttende meldinger, medfølelse og omsorg – noe som er godt å kjenne på i ei tøff tid. Kamerater av ham har allerede begynt å skinne seg i sympati for Mathias. Siden han nok vil miste håret, har de også tatt håret.

- Skal vinne

- Men når folk skriver «går det bra?» på melding, er det ikke så lett å svare. Jeg har jo kreft, det går ikke bra. Men det er fint at mange bryr seg, og mange har grått for meg, sier han.

Mens ST er på besøk, kommer venninna Andrea Skogly fra Børsa på besøk.

- Vi to har et helt spesielt vennskap. Han bryr seg veldig om meg, og jeg bryr meg tilbake, sier hun.

Venninna Andrea Skogly er god å ha, sammen med alle de andre gode vennene som kommer på besøk.

Mathias har hatt diagnosen i mindre enn ei uke, og har ikke gravd og spurt så mye om hvordan tida framover vil bli. Men han har bestemt seg for én ting:

- Dette er en kamp jeg skal vinne. Jeg kan ikke gi meg, så jeg skal stå sterk gjennom hele løpet. Jeg har en lillebror på fem år, han er livet mitt. Vi har vært der for hverandre nå i fem år, og det skal vi fortsette å være, sier han.

«Brothers until the end», står det på tatoveringa Mathias har på underarma, sammen med navnet til lillebroren.