Hemne

— Jeg foreslår ei reiserute der vi først tar turen til Stamnesøya, deretter Ytterøya, og så Røstøya. Og så har jeg helt til slutt lyst til å vise deg noe nytt, som egentlig er gammelt, sier skjærgårdsguide og kommunegartner Odd Jarle Sødal i Hemne.

— Vi sier forslaget er enstemmig vedtatt!

Dette er reiseruta for øyhoppingsturen.

«Gartner'n» og de 80 hestekreftene lystrer gasspakens bevegelser og steiler sommeryr på den blikkstille sjøen. «Gartner'n» er den kommunale båten som Odd Jarle disponerer. Og da skjønner vi også opphavet til navnet.

Vi stevner ut fra Gjengstøa og nordover, med Magerøya på venstre side, for så å dreie mot øst. Vi ser trange sund, bratte fjellsider og svaberg. Og fritidseiendommer som har klort seg fast i skråningene, og som har verandaen vendt mot sjøen for den ultimate drømmeutsikten til Trondheimsleia.

I det litt fjerne skimter vi Snillfjord; Hemnskjela i nordøst og Jamtøya rett øst. Bak der igjen er det rake veien til Åstfjorden. Her ute på sjøen er det ikke like godt skiltet med kommunenavn og steder som på land, men kartet gir oss bekreftelsene.

Skipper, styrmann og guide Odd Jarle Sødal tar oss med på tur.

Den tidligere riksveien

Stamnesøya har nærmest dekt bordet når «Gartner'n» legger til flytebrygga og det tilhørende bryggeanlegget. Her er det plattinger i flere nivå, og dersom naturen krever sitt, er WC'n like åpen som utsikten til de nærliggende herlighetene i synsfeltet.

— Har du spist frokost? Jeg har med kaffe og wienerbrød. Og drikkevann på plastdunk, hvis du vil ha.

— Takk for dét.

Odd Jarle Sødal, som faktisk flere ganger tidligere har ymtet frampå om en sommerreportasje her fra skjærgårdsidyllen, er en særdeles jovial kar og den fødte turistguide for en journalist som, med unntak av Magerøya, aldri før har satt sine bein utenfor en bilkupé her ute i områdene som før i tida var selve riksveien.

Du går deg ikke vill på ei øy, i hvert fall ikke når stiene er merket slik.

Jeg gikk en tur på stien...

Han skryter av staten, denne store og litt abstrakte aktøren som bestemmer så mye over så mange. Her ute har staten i samarbeid med Hemne kommune lagt til rette for at både Stamnesøya, Ytterøya og Røstøya er blitt til friluftsområder for allmennheten. Her ble det for eksempel full stopp i all bygging av hytter og fritidseiendommer etter oppkjøpet i 2008. Ja, vi er faktisk med på en tiårsjubileumstur denne dagen.

På Stamnesøya var det fastboende til en gang på 80-tallet. Huset ligger like ovenfor brygga. Nå er det fritidseiendom.

— På øya er det opparbeidet en sti på ca. halvannen kilometer. Du starter her fra brygga, følger den rundt, og ender opp her igjen. På turen kan du blant annet se et godt bevart steingjerde, som er et av kulturminnene her, forteller Odd Jarle.

Enkelt og greit for trengende å komme til Stamnesøya.

Roser de besøkende

Det er lett å tenke seg at ei slik øy er gjengrodd og gjenvokst. Men nei, da. På Stamnesøya, Magerøya (se egen reportasje) og Røstøya finner vi verdens beste plenklippere. De har fire bein, og kalles villsau, og sørger selv for både drivstoff og vedlikehold, og like hyppig klipping som en hvilken som helst robotklipper.

Derfor har kulturlandskapet plenstandard, gjerne bedre enn hjemme hos de mange av oss som har motoriserte hjelpemidler til den slags.

Vi har spist wienerbrød – fra Lunds Bakeri, selvsagt – og ser plutselig at noe «mangler». Hvor skal vi kaste posen?

— Ingen søppeldunk, Odd Jarle?

— Du, jeg skal si deg noe. Vi har helt bevisst ikke satt ut søppeldunker. På den måten slipper vi både tømming og fugler som griser til bryggeanlegget. Folk er veldig flinke til å ta med seg sitt eget søppel. Det skal de ha ros for.

— Dette er verdens mest idylliske kontor. Og det minste, humrer Odd Jarle Sødal.

Drømmekontoret

«Gartner'n» er klar for å fortsette sitt skjærgårdstokt. Men først vil Sødal vise fram enda en liten ting – uten at det er så veldig relatert til turisme.

— Bli med, sier han, og viser vei til baksiden av toalettanlegget.

Nøkkelknippet kommer opp av lomma, og Sødal viser fram det som trolig er Hemnes minste og mest idylliske kontor. Det måler rundt regnet 1,5 x 2 meter.

— Dette bruker jeg ved behov. Du burde ha hatt kontordag her en dag; for å nyte utsikten og bli inspirert i skrivinga. Du kan bare koble deg til bredbåndet på mobilen din, så har du det du trenger. Med WC vegg i vegg. Du får ikke bedre kontorplass enn dette!

Vi nærmer oss Ytterøya – som vi passerte på tur til Stamnesøya – men nøyer oss med en stopp ute på fjorden. Her er det ingen brygge, kun bolter i fjellet for å fortøye båten. Vi må uansett ut på en aldri så liten klatreekspedisjon for å få fullt utbytte av det naturen har å by på av utsikt og andre godsaker for et sultent sommerøye. Her har du også tilgang til alt.

Teksten på den fastmonterte skiltplata forteller om historien og hva du kan se på her.

Villsau ser du mange av her ute på øyene.

Varsler ankomst

Turen går nå ut igjen samme vei som inn; vestover gjennom et trangt sund og videre forbi Magerøya, som vi nå ser på høyre side. Så gir Sødal «Gartner'n» beskjed om å sette kursen enda mer vest. Røstøya neste.

Røstøya er faktisk ei relativt stor øy her ute. Den er på 3365 dekar – tilsvarende ca. 3,4 kvadratkilometer (Hemnskjela er til sammenligning 4,6 kvadratkilometer) – og du må nok sette av noen timer av dagen dersom målsettinga er å gå hele øya rundt.

Her er det også godt lagt til rette for at du og jeg kan nyte fasilitetene og nødvendighetene øya har å by på. Her er tvillingdoet – med skillevegg – diskret plassert inne i buskene. Flytebrygga er sågar enda større enn på Stamnesøya. Førsteinntrykket er en bekreftelse på det Sødal tidligere har fortalt om villsau; her er «plenene» også velfriserte, og her er det enda flere av denne arten enn på Stamnesøya.

— Bææææ!

Vi hører dem med det samme. De sier ifra til sine stammefrender om at nå får vi besøk. Vi som går på to bein, prøver å tolke budskapet, men er usikre.

Det kan være: To tilsynelatende greie karer er kommet i land, men ikke ta noen sjanser – løp for livet!

Ytterøya, som vi ikke gikk i land i, har en skiltguide som forteller om øya.

Om vi var ti år...

Det har også vært bosetting på Røstøya. Fra riktig så gamle dager. Sødal anslår at det bodde folk her fortsatt på 1900-tallet. Hustuftene bekrefter akkurat dét. Også brønnen like ovenfor.

Og så er det sitkagrana, da. Ei utfordring på alle disse skjærgårdsøyene. Sitkagran er velkjent – for mange også beryktet – både for sin spredningsevne og størrelse. Forstavelsen Sitka, har før øvrig sitt opphav fra den fjerde største byen i Alaska. Av artene i furufamilien, er sitkagranen den tredje største, og blant annet på Røstøya er det bevilget offentlige midler for å holde den nede.

Litt inne i buskene finner vi tvillingdoen på Røstøya. Ja, det er skillevegg mellom setene.

De kan faktisk bli opptil 70 meter høye, og summen av alle greinene, utgjør tilsvarende masse som selve stammen. Blir skuddene 10–15 centimeter høye, sitter de som støpt i bakken. De er så dominerende, at de blir nesten som landjordas svar på kongekrabben.

— For ca. ti år siden hadde vi en storaksjon her. Vi tok ut ca. 300 kubikk med sitkagran, forteller Odd Jarle, og viser vei på opptråkka og merkede stier, gjennom en trollskog som kunne vært location for Jurrasic Park, og ut igjen i spissrotgang mellom imponerende einebusker som duver taktfast i den lune havbrisen.

Vi blir fort enige om at dette måtte ha vært det perfekte stedet å leke cowboy og indianer – om vi var ti år gamle...

Odd Jarle Svanem på et av stedene der det ble tatt ut store mengder sitkagran for ca. ti år siden.

Imponert over gårdbrukerne

Ve(d)øya, hvis skrivemåte varierer på ulike kart og oppslagsverk, er siste destinasjon for dagen. Dette er ei øy i privat eie, og – med respekt å melde – den minst kjente av dem. På vei hit ser vi Fv 680 som følger Mistfjorden til/fra Kjørsvikbugen og Tjeldbergodden. Det er her Odd Jarle vil vise fram noe nytt som egentlig er gammelt.

Han manøvrerer «Gartner'n» rakt i retning berget, reverserer i siste liten, og kaster fortøyningstauet som en lasso, perfekt rundt bolten i fjellet. Her ligger notbruket, fra riktig gammelt av bygd opp av gårdbrukere som hadde fiske som attåtnæring.

Vi går i land på Veøya og ser på notbruket.

— Det ble nok bygd en gang på 1900-tallet, jeg vet ikke eksakt når. Men vet du? Du er den aller første gjesten jeg har med meg hit etter at vi restaurerte bygningen for ca. tre år siden, forteller Odd Jarle.

Igjen kommer nøkkelknippet opp fra lomma – han ser ut til å ha adgang til det aller meste her ute, Odd Jarle. Når han åpner dobbeltdøra – også den nyrestaurert, med vinduer for at du kan se inn – åpenbarer det seg seks gamle båter. Med litt tjærebehandling, er de nok sjødyktige alle som én. Øyemålet forteller oss at den største båten er langt på vei 35 fot. Her finner vi også nøter og barkkar. Med andre ord et komplett notbruk.

— Restaureringa skjedde i kommunal regi, men jeg er likevel mest imponert over dem som bygde opp dette notbruket første gangen, sier Odd Jarle, som håper flere tar turen for å se på et stykke gammel og lokal sjøfartshistorie.

Her inne i notbruket kan du se lokal sjøfartshistorie på nært hold.

Det måtte bli nå

En klassisk skolestil slutter ofte slik: Alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur. Vi stjeler like godt det kjente sitatet når «Gartner'n» legger til kai i Gjengstøa – ved reisens slutt. Det er nemlig veldig dekkende. Et ramsalt stykke Hemne, helt ukjent for halvparten av følget, er befart i løpet av noen få timer en tidlig sommerdag. Vi sitter igjen med speilvendte inntrykk av virkeligheten sammenlignet med en biltur, og ditto omvendte himmelretninger.

— Men Odd Jarle, hvordan kommer du deg ut til disse stedene hvis du ikke har båt...?

— Det finnes ingen skyssordninger, så du må kjenne noen eller kjenne noen som kjenner noen som kan ta deg med.

Vi er glad for at en tur vi har snakket om flere ganger ble til virkelighet nå. I hvert fall med Odd Jarle bak roret. Han går nemlig av med pensjon til høsten etter ca. 30 år som ansatt i Hemne kommune. Og utallige turer ut hit til disse traktene som både kjentmann, oppsynsmann og altmuligmann.

Takk for turen – til både Odd Jarle og «Gartner'n»!

Alt er godt tilrettelagt for dem som besøker Stamnesøya.