Mennesker anno 2018 liker å framstå som supermennesker. Vi trener på treningsstudio, springer maraton, legger ut på ekstremturer og opptrer i enkelte sammenhenger som uovervinnelige både alene og i flokk. Bragdene våre legger vi ut på sosiale medier og får likes og rosende omtaler.

Trenden med å nå ekstreme mål, både når det gjelder høydemeter i naturen og andre ekstreme turer, har ført til at langt flere legger ut på turer som for noen tiår siden ble ansett som uoppnåelige. Turpraksisen har også endret seg ved at langt flere legger ut på lange turer alene; turer som det tidligere var flere i flokken om, og gjerne med leder. De fleste er godt trent og fullt i stand til å gjennomføre turen; så sant alt går etter boka.

Problemet er at en tur i høyfjellet ikke er det samme som å løpe en tur i marka eller en treningstime på treningsstudio. I høyfjellet kan alt skje. Du kan ramle og skade deg, du kan tråkke litt skeivt med foten med følgende skade. Eller været kan endre seg fra sol og blikkstille til storm, regn og snø.

Når det ikke går etter boka, har du ikke engang deg selv å stole på. Det opplevde kvinnen som gikk alene på Snota forrige helg. Snota er en krevende topp der alt må funke om det skal bli en vellykket tur. Kvinnen gikk alene, noe stadig flere velger å gjøre. Med det som utgangspunkt hadde hun verst tenkelig odds hvis noe uforutsett skulle skje. Kvinnen brakk beinet, noe som kan skje den sprekeste og mest veltrente. Ettersom hun var alene, var det ingen som kunne varsle om uhellet. Det var heller ingen mobildekning; noe som ofte er fraværende i fjellet.

Denne gangen gikk det etter forholda godt. Men det kunne lett gått mye verre da kvinnen var svært medtatt da hun endelig ble funnet halvannet døgn etter ulykka. Letemannskaper og turistforeninga gir folk råd om ikke å gå alene på lange turer i fjellet. Det bør ikke kun være et råd, men også en regel. At denne regelen i 2016 ble fjernet fra fjellvettreglene som skriver seg fra 1952, er nok et bevis på at mennesker anno 2018 betrakter seg som supermennesker i forhold til naturen. Men selv i vår digitaliserte verden må vi underordne oss naturkreftene.

Audhild Øye Foto: Silje Asbjørnsen, ST