Takk til Siri Belsvik for god tilbakemelding på min gjestekommentar i Adressa. Andre forsøker å skape det inntrykk at jeg er kritisk til dugnadsinnsatsen i deler av kommunen. Det blir en så meningsløs tolkning av et løsrevet sitat at den faller på sin egen urimelighet.

Sitatet jeg refererte, som kan høres i litt forskjellige variasjoner, er gjengitt for å antyde at vi har noen av de samme motsetningene i vår region som man nå ser i det nye storfylket.

I min jobb som leder for Thamspaviljongen ser jeg daglig fruktene av dugnadsinnsatsen som ble utført på Orkanger. Prosjekt Heimatt var et formidabelt prosjekt der det ble lagt ned ca 20 000 timer av frivillige. Fortsatt står de samme flinke, entusiastiske og flotte pensjonistene på for å få ferdig servicebygget. Hovedvekten av dem er fra Evjen og Orkanger.

De har, sammen med et veldig positivt næringsliv, tilført Orkdal kommune, Orkanger og dalføret en bygning som verdsettes til 25 -30 millioner kroner. Kommunen bør være brukbart fornøyd med avkastningen på de to millioner kroner den gikk inn med.

Den som leste gjestekommentaren om «ekteskapsproblemene» i Trøndelag, bør ha fått med seg at kommentaren handlet om fordeling av midler og verv med eksempel fra fylkesadministrasjonens grelle forskjellsbehandling og det nordtrøndere opplever som politisk maktmisbruk. Det finnes flere eksempler på dårlig skjønn fra den sterkeste parten i «ekteskapet», enn de jeg nevnte.

Kommentaren handlet faktisk ikke om dugnad. På den bakgrunn forundrer det meg at noen gjør dette til en nedsettende sak om dugnad. Jeg ville forstått det bedre om sitatet ble tolket som misunnelse for skjeve bevilgninger. Det er fristende å bruke et Ibsen-sitat: «Hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet originalest»

Enda mer forundrer det at noen kan tillegge meg meninger som at innbyggere i deler av kommunen er andre- og tredjerangs, ja til og med late. Unnskyld meg; dette blir så dumt at jeg nesten må spørre om den som blogger slike påstander har vikarierende motiver?

Jeg oppfordrer våre guider i Thamspaviljongen til å formidle en mest mulig personlig fremstilling, men ett moment skal alltid vektlegges; Dugnadsinnsatsen. Selv bruker jeg enhver anledning, og viser til diverse intervju, til å fremheve at dugnadskulturen har blitt et kjennemerke for Orkdal og noe vi skal være stolte av.

Jeg opplever at vi i turistnæringen er flinke til å fremsnakke hverandre, og det bør flere ta til seg. Vi er enige om at vi har veldig mye å by på i dette dalføret, men vi innser at det tar tid å skape den forståelsen.

Den eneste måten vi kan lykkes i turistnæringen er gjennom samarbeid. Sammen er vi sterke, hver for oss blir vi små og usynlige.

I tillegg må vi, som Siri Belsvik konkluderer, framsnakke vår frivillighet slik Knut Even Wormdal gjør i ST etter Orkangerdagene. På dugnad er vi blant de aller beste. Frivilligheten er verdifull både for samfunnet og for den enkelte medarbeider. Det kan da ikke være noe å krangle om.